Forskjell mellom versjoner av «En blomstereng nordpå»

Revisjonen fra 31. okt. 2018 kl. 17:10

Motiv

Maleriet viser et landskap i skumringslys. I forgrunnen står en jordlapp fylt med prestekrager. Helt fremme i forgrunnen ser vi blomstene detaljert, men nedtones jevnlig innover i motivet.  

Formspråk

Lyset og fargene er milde og nedtonede med få kontraster. Han lar landskapet i bakgrunnen være diffust slik at blikket kan fokusere på prestekragene og forbli uforstyrret av den bakre delen av motivet. Forgrunnen og bakgrunnen er i god balanse og utfyller hverandre. Malestrøkene i bakgrunnen er mer flytende, mens blomsterengen og forgrunnen er mer detaljert. Maleriet har en dus kveldsstemning over seg. Penselstrøkene er nøyaktige og fokuserte, i hans malestil gir han hver enkel del av maleriet sin riktige form. De linjene som ligger bak i landskapet er horisontale, mens forgrunnen er en tydelig horisontal form.

Fargene er nedtonede og sekundære, og oppleves som harmoniske og beroligende. Han bruker en lett, blålig hvit farge for å skape himmelen, elven og engen. Landskapet er fremstilt med brune og grønne farger, og gården er malt i rødlige og oransje toner. Rødfargene på gården er dempet, muligens for å få dem til å flyte inn i resten av fargetonene. Fargebruken skaper en treklang i maleriet.

Bildet har et atmosfærisk perspektiv. Månen fungerer som et visuelt holdepunkt som definerer lyset i resten av bildet. Den sentrale plasseringen til månen understreker viktigheten av skumringstiden og lyset som i høy grad er stemningsskapende.

Den største figurflaten i motivet er blomsterengen. Den stikker seg ut og står fram som en selvstendig form, en form som er bred, stødig og symmetrisk. Skissematerialet består av fotografier tatt fra ulike vinkler, samt en tusjtegning hvor han studerer blomstene. Fotografiene veileder oss til selve motivet, formen og plasseringen til blomsterengen. Tusjtegningen fokuserer på detaljene i prestekragene. I den tegnede skissen har han også tatt med andre ville vekster, som syreblader. I det ferdige maleriet har han valgt å utelate disse - muligens for å oppnå et renere formspråk. Det virker som om prestekragene og hans egen opplevelse av blomsterengen har vært av stor emosjonell betydning for kunstneren og det ferdigstilte arbeidet, og hvordan han underveis har valgt å gjennomføre det. Prestekragene i forgrunnen er nøye skissert og deretter malt, overgangen til en mer utydelig fremstilling blir brå, blomstene blir umulig å skille fra hverandre og glir sammen i en malt lys, varm tone med små flekker av hvitt. Fremstillingen gir en nærmest glitrende effekt. Den norske assosiasjonen til prestekrager som barnslige og lekne.^[1]

Nyromantikken

Opprinnelse

Den norske nyromantiske retningen oppsto på 1890-tallet og varte til 1910. Nyromantikken defineres som en en reaksjon på realismen og hverdagsnaturalismen. De realistiske kunstnerene krevde at deres beskuere tok en politisk stilling. Deres motiver var brutale og realistiske avbildninger av folket, og særdeles avbildninger av de mest vanskeligstilte i samfunnet. Realisme ville konfrontere beskuerene med samfunnsproblemer, og kreve at de måtte forholde seg til dem og ta stilling til dem. Realismen ble oppfattet som ensformig av den nyromantiske oppblomstringen. Den politiske drivkraften i realismen ble opponert av nyromantikkens kunstnere som søkte tilbake til romantikken. Hovedsakelig romantikkens utforskning av landskapsmotiver, og landskapsmotivets evne til å skildre indre følelseslivet.  

Stemningsmaleriet

Nyromantikken var preget av idealiserte motiver og romantiske fremstillinger av regional natur. Regionalisme ble en gjennomgående aspekt i nyromantikernes kunstmotiver, de regionale landskapsscenene formidlet den rene og nærmest urørte norske naturen. Denne naturen kunne bli tilegnet mystisk og drømmende uttrykk. 

De fokuserte på et subjektivt formspråk, som uttrykte mystikk og ofte drømmelignende naturlandskap. Nyromantikerne var opptatt av å avbilde et konsentrert motiv og en spesifikk subjektiv opplevelse. Hvor stemningen som kunstneren opplevde skulle komme til uttrykk til maleriet. Dermed ble de nyromantiske maleriene omtalt som stemningsmalerier. 

og ikke politiske budskap, som var tematikken som preget realismen og naturalismen.

Maleriene skulle være formidlere av stemning og mystikk,  

, de utforsket hvordan landskapsmotiver formidlet en stemning eller en følelse. Samtiden var spesielt opptatt av å avbilde landskaper i skumringstimen. De utforsket fargene og lyset fra naturen. Motivene som ble gjentatt i 1980 årene og frem til 1905 viste norsk natur på sitt mest uttrykksfulle, det var regionale

i det dramatiske eller romantiske skumringstimen.^[2]

Bildegalleri

• 

  Utsnitt I

• 

  Utsnitt II

• 

  Utsnitt III

• 

  Utsnitt IV

• 

  Utsnitt V

Litteratur

Referanser

1. ↑ Stenseng, Harald Sohlberg, en kunstner utenfor allfarvei, 94.
2. ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 214.

Eksterne lenker