Forskjell mellom versjoner av «Professor Hans Peter L'Orange»
m (Grammatikk og småting.) |
(→Meningsinnhold: La til to korte avsnitt om den portretterte og om ikonografien.) |
||
| Linje 9: | Linje 9: | ||
=== Meningsinnhold === | === Meningsinnhold === | ||
| + | Ved første øyekast er dette kun et portrett for å vise hvem professor Hans Peter L’Orange var, og hedre hans akademiske innflytelse. L’Orange (1903 - 1983) var en norsk kunsthistoriker og arkeolog med fokus på senantikken. Spesielt anerkjent ble han innenfor det senantikke keiserportrettet. Som stipendiat ved Universitet i Oslo 1930 - 1936 og senere professor i klassisk arkeologi 1943 - 1973, satte L’Orange spor i det norske kunstvitenskapelige forskningsmiljøet. Professoren opprettet sammen med private sponsorer Det norske institutt i Roma i 1959, og ble der som direktør til han pensjonerte seg i 1973.<ref>Eliassen, Kristin. «Hans Peter L’Orange». ''Norsk biografisk leksikon online'', oppsøkt 01.11.2018. <nowiki>https://www.youtube.com/watch?v=ItwmJMigqCQ</nowiki></ref> | ||
| + | |||
| + | Det å formidle karakter kan være en del av denne portretteringen. Blikket og hodets positur gir et inntrykk av en stram holdning, noe som kan vitne om professorens autoritet. Han ser både alvorlig og energisk ut, noe som kanskje gjenspeiler professorens vesen. Siden skulpturen er et portretthode og ikke viser et antrekk eller andre symbolske gjenstander, er den portretterte tatt ut av tidsmessig kontekst. Vi kan ikke se på selve skulpturen hva slags yrke eller virke den portretterte mannen har, og derfor hviler vår opplevelse av verket på de menneskelige attributtene. | ||
=== Samfunn og effekt === | === Samfunn og effekt === | ||
Revisjonen fra 1. nov. 2018 kl. 21:29
Formalanalyse
Ved første øyekast ser ikke dette portretthodet spesielt interessant ut. Det er hvitt, grovt utformet, diskret plassert, lite, utført med lite kunstnerisk frihet og rent visuelt utpreger motivet seg heller ikke som særlig interessant. Portretthodet er i tillegg kuttet ved halsen (dette gjør skulpturen til et portretthode og ikke en byste – en byste inkluderer motivets skuldre og bryst i tillegg), og dette gjør at man verken får et inntrykk av professorens holdning, høyde eller hva han hadde på seg da han ble portrettert. Som et resultat av dette, får ikke betrakteren, uten å lese om verket, inntrykk av når, hvor eller i hvilken kontekst skulpturen ble utført. Om man derimot fokuserer på det fraværende, fremfor det som er der, blir det lettere å gjøre seg tanker om portrettet. Klær sier mye om en persons sosiale status, personlige preferanser i henhold til stil og dessuten om vedkommendes økonomiske situasjon. Det faktum at hodet er strippet for så mange av virkemidlene vi er vant til å se på skulpturer og byster, tilsier at det ikke var ment til å beskrive L´Orange som privatperson, tjene L´Orange eller å underholde betrakteren. Det er professor L`Orange, og kanskje enda viktigere, hva han har utrettet som er bakgrunnen for verket. Dette er ikke kunst for kunstens skyld, men brukskunst som i tillegg til å tjene et annet formål skal være dekorativ. Portrettet understreker L´Oranges egen forskning, samt hans bidrag til Universitetet i Oslos utvikling. Skulpturen gjør at mennesker som passerer den kan se professorens navn og fjes samt lære noe om Universitetet i Oslos historie.
Med sine ujevne flater og tydelige spor fra kunstnerens hender og redskap, ser portretthodet lite realistisk ut fra kort avstand. Hvis man derimot tar noen skritt tilbake, vil ujevnhetene kun se ut som rynker og hodet vil i sin helhet likne professoren. Å veksle mellom ujevne og glatte partier var en teknikk Storm flittig brukte til å etterlikne levende hud.[1]
Skulpturen er plassert slik at den er synlig fra et stort område, men er likevel diskret, med sin beskjedne størrelse og nøytrale farge. Den står på en base laget av en mørk og slipt blandingsbergart. Det at veggene har en farge og tekstur som likner gipsen, gjør at sokkelen fanger betrakterens oppmerksomhet og gjør hodet mer iøynefallende. Den mørke fargen skaper også kontrast til det matte og hvite hodet.
Til venstre for portretthodet er det et gulv-til-tak vindu som påvirker skulpturens relative form avhengig av vær og årstid. De ujevne overflatene bidrar til å forsterke denne effekten ved at de blir utydelige i direkte lys og tydeligere i skyggene.
Meningsinnhold
Ved første øyekast er dette kun et portrett for å vise hvem professor Hans Peter L’Orange var, og hedre hans akademiske innflytelse. L’Orange (1903 - 1983) var en norsk kunsthistoriker og arkeolog med fokus på senantikken. Spesielt anerkjent ble han innenfor det senantikke keiserportrettet. Som stipendiat ved Universitet i Oslo 1930 - 1936 og senere professor i klassisk arkeologi 1943 - 1973, satte L’Orange spor i det norske kunstvitenskapelige forskningsmiljøet. Professoren opprettet sammen med private sponsorer Det norske institutt i Roma i 1959, og ble der som direktør til han pensjonerte seg i 1973.[2]
Det å formidle karakter kan være en del av denne portretteringen. Blikket og hodets positur gir et inntrykk av en stram holdning, noe som kan vitne om professorens autoritet. Han ser både alvorlig og energisk ut, noe som kanskje gjenspeiler professorens vesen. Siden skulpturen er et portretthode og ikke viser et antrekk eller andre symbolske gjenstander, er den portretterte tatt ut av tidsmessig kontekst. Vi kan ikke se på selve skulpturen hva slags yrke eller virke den portretterte mannen har, og derfor hviler vår opplevelse av verket på de menneskelige attributtene.
Samfunn og effekt
Det var to poler i det norske billedhoggermiljøet etter krigen – de som fulgte en klassisk, naturalistisk stil, og de som lot seg inspirere av modernismen. Vi så forøvrig lite til modernismen de første 15 årene etter krigens slutt, blant annet grunnet naturalisten Per Palle Storms «enevelde» som professor i skulptur ved Kunstakademiet.[3] Dette verket er del av den naturalistiske tradisjonen, med fokus på motiv og portrettlikhet. Han arbeidet i en arv etter kunstnere som Maillol og Despiau. Storm laget «tallrike portretter og et stort antall småskulpturer, statuetter og studier»[4], og dette portrettet har en naturlig plass i hans rekke av portretter rundt 1960. Den røffe måten å behandle materialet på, er også typisk for Storm.
Slike portrettoppdrag, var sammen med offentlige monumenter et viktig arbeidsfelt for at norsk skulptur overlevde frem til 1960-årene.
Verkets påvirkning på ettertiden er som et effektivt minnesmerke om professor L’Orange, som nå er gått bort. Rent kunstnerisk bidrar også verket til å ivareta den klassiske portretteringen, noe kunstneren kanskje tok i bruk som en slags pastisj. Utenom disse effektene, har nok ikke verket spilt noen stor rolle i utviklingen av skulpturkunsten.
Gipsteknikken som er brukt er typisk i prosessen for å lage en bronseskulptur, og med kunnskapen om at Storm produserte flere bronseskulpturer i denne perioden – for eksempel Arbeider i 1957 – er det ingen overraskelse at det finnes en tilsvarende byste av L’Orange i bronse hos Det Norske Instituttet i Roma. Professor L’Orange startet selv opp instituttet i 1959 sammen med kollegaer, og det er derfor naturlig å anse bysten som et bestillingsverk i den sammenheng.
Denne portrettbysten i gips passer pent inn i sin samtids skulpturhistorie, og den representerer Per Palle Storms verker fra årene rundt 1960.
