Forskjell mellom versjoner av «L11-1970 Sort horisont»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(tittel)
(Motivbeskrivelse)
Linje 1: Linje 1:
 
[[Fil:Sorthorisont.jpg|miniatyr|494x494px|Anna-Eva Bergman, ''L11-1970 Sort horisont,'' 1970. Litografi, 316 x 245 mm. Foto: Nasjonalmuseet.]]
 
[[Fil:Sorthorisont.jpg|miniatyr|494x494px|Anna-Eva Bergman, ''L11-1970 Sort horisont,'' 1970. Litografi, 316 x 245 mm. Foto: Nasjonalmuseet.]]
 
Her kommer det tekst i løpet av høsten 2021.
 
Her kommer det tekst i løpet av høsten 2021.
 +
 +
'''Motivbeskrivelse:'''
 +
 +
Verket til Bergman kan ved første øyekast virke simpelt, men dette er et litografi (316 x 245 mm)<ref>Nasjonalmuseet, «L11-1970 Sort horisont.»</ref>, noe som vil si at bak dette `simple´ verket ligger det en lang prosess. Verket består av seks forskjellige linjer og geomentriske former, komposisjonen kan dermed deles inn i tre hoveddeler; øvre, mindte og nedre. Den øvre og nedre delen er to nøyaktig målte like deler, begge er to rektangler. I den øvre delen av de to rektanglende på lik størrelse. I den nedre delen, derimot, er rektanglene av forskjellige størrelser, svarte former og en mindre grå form. Mellom disse delene av komposisjonen befinner det minste rektangelet seg, som deler motivet tydelig sentralt på den vertikale akse, her dannes det derfor en naturlig horistontlinje. Med tanke på at verket er et litografi blir linjene myke, og ikke særlig voldsomme, dog noen av formene er søtrre og klarere enn andre. De lever i en slags harmoni med hverandre, istedenfor å sloss om plassen på verket. Med dette kan vi si at litografiet er nonfigurativt og geometrisk.
 +
 +
''Sort horisont'' har et kaldt og naturalistisk fargepalett. I tillegg er fargene nokså duse, dette kan være et bevisst valg, men kan også være et resultat av trykkeprosessen. Det første rektangelet nederst i verket er sort og kan minne om en mørk natt, denne brytes med en grå tynnere linjer med blåtoner i. Ovenfor denne ligger den mest fargesterke komponetnen i bildet, en enda magrere brent gul linje. Både den gule og det gråblå rektangelet inneholder strøk av en mørkere grå farge. Den gule fargen, sammen med de mørke strøkene minner om fargene til en lys eik. De to mindre linjene deles av en tynn strek i samme mørkegrå tone som rektangelet over det gule. Dermed kolliderer ikke de lysere fargene med hverandre. Det neste store rektangelet er, som nevnt tidligere mørk grå. Dette er en mer signifikant lysere rone enn det første rektangelet, men er mørk nok til at tonene harmonerer med hverandre. Det siste rektangelet er kledd i en klar lysere gråblå farge. Samme gråblå tone som den flrste tynnere linjen i verket. Denne tonen blå kan admonere om en tåkete høsthimmel. Alle verkets farger kunne vært hentet fra den norske naturen. Bergman leverer en balanse i verket ved p ha en klar fordeling av mørke og lysere farger/toner, samt lar alle fargekomponentene puste ved å bryte de opp i forskjellige rektanglene/linjene, dette bidrar til å skape en slags ro og behag i bilde.
  
 
Formalanalyse:  
 
Formalanalyse:  

Revisjonen fra 21. okt. 2021 kl. 13:20

Anna-Eva Bergman, L11-1970 Sort horisont, 1970. Litografi, 316 x 245 mm. Foto: Nasjonalmuseet.

Her kommer det tekst i løpet av høsten 2021.

Motivbeskrivelse:

Verket til Bergman kan ved første øyekast virke simpelt, men dette er et litografi (316 x 245 mm)[1], noe som vil si at bak dette `simple´ verket ligger det en lang prosess. Verket består av seks forskjellige linjer og geomentriske former, komposisjonen kan dermed deles inn i tre hoveddeler; øvre, mindte og nedre. Den øvre og nedre delen er to nøyaktig målte like deler, begge er to rektangler. I den øvre delen av de to rektanglende på lik størrelse. I den nedre delen, derimot, er rektanglene av forskjellige størrelser, svarte former og en mindre grå form. Mellom disse delene av komposisjonen befinner det minste rektangelet seg, som deler motivet tydelig sentralt på den vertikale akse, her dannes det derfor en naturlig horistontlinje. Med tanke på at verket er et litografi blir linjene myke, og ikke særlig voldsomme, dog noen av formene er søtrre og klarere enn andre. De lever i en slags harmoni med hverandre, istedenfor å sloss om plassen på verket. Med dette kan vi si at litografiet er nonfigurativt og geometrisk.

Sort horisont har et kaldt og naturalistisk fargepalett. I tillegg er fargene nokså duse, dette kan være et bevisst valg, men kan også være et resultat av trykkeprosessen. Det første rektangelet nederst i verket er sort og kan minne om en mørk natt, denne brytes med en grå tynnere linjer med blåtoner i. Ovenfor denne ligger den mest fargesterke komponetnen i bildet, en enda magrere brent gul linje. Både den gule og det gråblå rektangelet inneholder strøk av en mørkere grå farge. Den gule fargen, sammen med de mørke strøkene minner om fargene til en lys eik. De to mindre linjene deles av en tynn strek i samme mørkegrå tone som rektangelet over det gule. Dermed kolliderer ikke de lysere fargene med hverandre. Det neste store rektangelet er, som nevnt tidligere mørk grå. Dette er en mer signifikant lysere rone enn det første rektangelet, men er mørk nok til at tonene harmonerer med hverandre. Det siste rektangelet er kledd i en klar lysere gråblå farge. Samme gråblå tone som den flrste tynnere linjen i verket. Denne tonen blå kan admonere om en tåkete høsthimmel. Alle verkets farger kunne vært hentet fra den norske naturen. Bergman leverer en balanse i verket ved p ha en klar fordeling av mørke og lysere farger/toner, samt lar alle fargekomponentene puste ved å bryte de opp i forskjellige rektanglene/linjene, dette bidrar til å skape en slags ro og behag i bilde.

Formalanalyse:

Ikonografi: horisonter med ambivalente farger

Nonfigurativt? Sort Horisont er ikke surrealistisk og så langt abstrakt ekspresjonisme uttrykker noe i deres former og linjer blir verket nærmere 'naturalistisk'... -men derimot, gir det et inntrykk av abstrakt 'ikke-realisme': mimesisen [representasjonen] handler om ett bilde, ikke (det vi tyder på er) solen, stranden og himmelen, men en kosmisk åpenbaring vi tyder på at Bergman ikke-imiterer men prøver å vise i et landskap
  1. Nasjonalmuseet, «L11-1970 Sort horisont.»