Forskjell mellom versjoner av «Enkelt»
m |
(→Kontekst) |
||
| (37 mellomliggende revisjoner av 5 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| + | Norsk samtidskunst er preget av mange kjente kunstnere, en av dem er [[Knut Rose]] (1936-2002). Hans bilde ''Enkelt'' er et maleri med akryl og olje på lerret som måler 270,3 x 195 cm. Maleriet er fra 1981, og ble overtatt av Nasjonalgalleriet gjennom et bytte i 1986. I dag henger det i det nye Nasjonalmuseet. | ||
| + | |||
== Motivbeskrivelse == | == Motivbeskrivelse == | ||
| − | + | [[Fil:Knutrose135605.jpg|miniatyr|552x552px|Knut Rose, ''Enkelt,'' 1981. Olje og akryl på lerret, 270,3 x 195 cm. Foto: Nasjonalmuseet.]] | |
| − | + | Maleriet fremstiller to skikkelser mot en nattsvart bakgrunn. Den ene skikkelsen er høyreist og kraftig, ikledd en dyprød kjortel, og står på kanten av en vippe. Med en utstrakt hånd holder den en naken, livløs kropp som henger etter en tynn snor festet i tennene. Den nakne skikkelsens hode er kastet bakover for å avsløre et livløst ansikt uten øyne. Ansiktet ligner en hodeskalle, og vi ser inn i hodet gjennom en stor revne der øret skulle vært. Hullet antyder at skikkelsen er hul, selv om kroppen synes muskuløs. På grunn av lerretets størrelse er figurene fremstilt nært den faktiske størrelsen på en menneskekropp. Den rødkledde skikkelsens kropp er fragmentert og delt opp; hodet og overkroppen ser ut til å ha blitt delt i to på midten, og det kan se ut som om den bærer en slags krone eller glorie. Ut fra kjortelen stikker tre føtter som er plantet på vippen, to av dem er kledd i enkle støvler, og den tredje er naken. | |
| − | |||
| − | + | Den vippen kan sees som et separat bilde med eget motiv. Vippen står på tynn støtte som har y-formen. På vippen er malt naturen, grønne trær, sjø, fjell, dalen. Bordplaten er dekorert med definerte penselstrøk og mange farger, som en palett eller et separat motiv i maleriet. På vippen er det malt en skikkelse i halvfigur, og et korsflagg i rødt og blått. | |
| − | + | == Formalanalyse == | |
| − | + | Maleriet er karakteristisk for Rose og lett gjenkjennelig gjennom fargebruk, motiv og komposisjon. Her finner vi både myke former og skarpe kanter, gylne farger og kalde farger. Maleriet har en gjennomgående kjølig fargedominans; blå og grønne fargetoner dominerer store deler av bildet, og glir sammen med brune og rød toner i laserende lag. Den hengende figuren er blek, og preges av grå- og blåtoner. I tillegg har den varmere, brune og røde hudtoner. Den klare rødfargen på kjortelen til den stående skikkelsen står i tydelig kontrast med de kalde fargetonene i resten av bildet. Roses behandling av farger var stor grad inspirert av ungrenessansen malere, som for eksempel Giotto og Piero Della Francesca. Videre ser vi renessansekunstens innflytelse på Rose i hans enkle komposisjonsoppbygning, sterke lys- og skyggevirkninger, samt hans modellering av kropper.<ref name=":0">Brundtland, ''Knut Rose: på flukt, i strid, mot forsoning'', 62.</ref> | |
| − | |||
| − | + | Maleriets komposisjon er asymmetrisk. Rose har plassert de to figurene mot høyre side av bildet, slik at det er en klar overvekt i den høyre delen av bildet; den rødkledde figurens gester – blikket og håndbevegelsen – peker mot høyre side av bildet, og den nakne kroppen strekker seg videre ut mot kanten av bildeflaten. Plasseringen av de to figurene skaper et større tomrom øverst i bildeflatens venstre side. Dette balanseres til dels ved at vippen er plassert på tvers gjennom den venstre delen av bildet. Likevel gir motivet en følelse av ubalanse; det står på en måte i spenn, som om skikkelsene er malt og fryst midt i en handling eller bevegelse. | |
| − | + | Bildet er malt av akrylfarge og olje. Akrylfargene gir litt ugjennomsiktig virkning, men olje øker dybden og gløden i fargen. Enkeltformer modelleres plastisk opp, og virkningen forsterkes ved høylys og skygger.<ref>Nergaard, ''Knut Rose'', 78</ref> De laserende malerstrøkene gir flatene i maleriet både dybde og tekstur, et resultat av at Rose først behandlet lerretet med akryl og deretter oljemaling, for å skape større dybde og glød.<ref>Brundtland, ''Knut Rose: på flukt, i strid, mot forsoning'', 62.</ref> | |
| − | + | Maleriet er figurativt i den forstand at man kan se at det er menneskeskikkelser i bildet, men det har også tydelige surrealistiske elementer, som fjerner det fra den alminnelige virkeligheten. | |
| + | == Innholdsanalyse == | ||
| + | Tittelen på verket er ''Enkelt''. Det er imidlertid ikke godt å si hva som er enkelt i dette verket. Vi vet ikke hvem som er portrettert, hva de gjør, forholdet mellom dem, hvor de er, hvorfor de er stilt opp som de er, eller symbolikken i skikkelsene eller på vippen. Det eneste tilsynelatende enkle er at «handlingen» utspiller seg i et veldig enkelt utstyrt rom. Maleriet preges av uro og dissonans. De uvanlige, deformerte figurene virker fremmede, og maner frem følelser av angst og redsel. Det er et teatralsk, men stille drama Rose viser oss. På tross av at figurene står i et dramatisk og absurd forhold til hverandre der den ene kontrollerer og dominerer den andre, fremstår det mer som regissert enn som en kamp dem imellom. Det er ikke en kamp mellom det gode og det onde disse to skikkelsene representerer, men menneskets sårbarhet. I møtet med egen sårbarhet er man isolert og alene, selv om man opptrer i fellesskap med andre. Rose har omtalt sine malerier på denne måten: «[Bildene] er sinnbilder på menneskelig relasjoner. Det er bilder om tilstander av fremmedgjøring og frykt.»[3] | ||
| − | + | Rose benytter både moderne og historiske rekvisitter i verket. Et metallisk rør er en del av skikkelsen kledd i kappe og glorie. Dette gir verket en tidløs og universell aura, men også samme inhumane inntrykk; både teknologiens fremmedgjøring og middelalderens mørke gir en følelse av menneskelig håpløshet og traumatisering. Ved å kombinere ulike stilarter i samme verk oppnår han å skape ytterligere usikkerhet hos betrakteren. Bordet skikkelsen står på er med på å forsterke det absurde i verket. Om det er et bord ville det tippet over av vekten av at noen sto på det. Dette understreker det vektløse i skikkelsene og at Rose fremstiller et surrealistisk motiv, selv om det er figurativt. Samtidig ser vi ikke bordets fundament. Er den tilsynelatende opphevede tyngdekraften ment å representere menneskets mulighet til å stå imot fremmedgjøring og undergang dersom man finner en indre balanse? | |
| − | + | Hylsteraktige figurer mot det tomme, mørke rommet i bakgrunnen gir assosiasjoner til astronauter. Øvrige analyser av Roses kunst gir ingen holdepunkter for at han var opptatt av religiøse motiver, og romfartsperspektivet har han selv avvist: «De må ikke misforstås dithet at de har noe med romfart å gjøre. De hører i høyeste grad hjemme på jorda, blant oss.».[1] Da kan kanskje masken som svever over den dinglende figuren peke «tilbake» i retning kloden, men på en abstrakt måte: «Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underligt…»[2]. Fremstillingen av å sveve utenfor kloden kan være en opplevelse av fremmedgjøring, slik Obstfelder også billedliggjør i sitt dikt. | |
| − | |||
| − | |||
----[1] Brundtland, ''Knut Rose,'' 43. | ----[1] Brundtland, ''Knut Rose,'' 43. | ||
| Linje 31: | Linje 31: | ||
=== Postmodernisme === | === Postmodernisme === | ||
| − | + | Knut Roses første separatutstilling og Oslo-debut var i 1963. På denne tiden var hans formspråk nonfigurativt. Men mot slutten av 1960-tallet begynte Rose eksperimentere og forsøkte å frigjøre seg fra det akademiske maleri. Ellers i samtiden ble utvikling av kunst påvirket av blant annet pop-art, fotorealisme og masse-kultur. Mange av modernistene fulgte nye retninger og startet å arbeide figurativt med eksistensielle problemstillinger. I starten av 1970-årene begynte Rose utvikle seg mot et mer figurativt billedspråk der menneskelige former begynte å tre frem. Men ikke klar og enkel figurasjon, tvert imot: hans figurative bilder er ofte langt vanskeligere å forstå enn de nonfigurative.<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie'', 416</ref> Surrealistiske og ekspresjonistiske trekk kan tydelig sees i Roses bilder fra 1970-80 årene. Rose kan plasseres sammen med kunstnere som Frans Widerberg og Håkon Bleken som representanter for det eksistensielle maleriet – en figurativ retning innenfor postmodernismens malerkunst i Norge på 1970- og 80-tallet.<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie'', 416</ref> | |
| + | |||
| + | Til tross for sammenlikningen har ikke Roses arbeider like åpenbare hentydninger til samtiden eller til det mytologiske og religiøse som hos eksempelvis Widerberg og Bleken. Flere av de andre norske kunstnerne var opptatt av samfunnsproblemer og deltok i politiske debatter. Selv om Knut Rose var professor ved Kunstakademiet over flere år, ønsket han ikke å være en aktiv deltaker i samfunnsspørsmål. Han var også opptatt av bildene han malte ikke er forholdet mellom mennesket og samfunnet. Eller som han selv sier det: "Det er ikke utvendige mennesker, det er sinnbilder av mennesker jeg maler, innvendige mennesker og landskap." | ||
| + | |||
| + | |||
| + | == Litteratur == | ||
| + | |||
| + | Brundtland, Cecilie Malm. Knut Rose: på flukt, i strid, mot forsoning. Oslo: Labyrinth Press, 1997. | ||
| + | |||
| + | Brundtland, Cecilie Malm. Knut Rose: personlig rapport, retrospektiv. Oslo: Astrup Fearnley | ||
| + | |||
| + | museet for moderne kunst, 1995. | ||
| + | |||
| + | Nergaard, Trygve. Knut Rose. Oslo: Forlaget Ars A/S, 1984. | ||
| + | |||
| + | Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Samlaget, | ||
| + | |||
| + | 2009. | ||
| − | + | === Referanser === | |
| − | |||
| − | |||
[[Kategori:Nasjonalmuseet]] | [[Kategori:Nasjonalmuseet]] | ||
[[Kategori:Maleri]] | [[Kategori:Maleri]] | ||
[[Kategori:Alle wiki-kunstverk]] | [[Kategori:Alle wiki-kunstverk]] | ||
| + | <references /> | ||
Nåværende revisjon fra 1. nov. 2022 kl. 12:37
Norsk samtidskunst er preget av mange kjente kunstnere, en av dem er Knut Rose (1936-2002). Hans bilde Enkelt er et maleri med akryl og olje på lerret som måler 270,3 x 195 cm. Maleriet er fra 1981, og ble overtatt av Nasjonalgalleriet gjennom et bytte i 1986. I dag henger det i det nye Nasjonalmuseet.
Innhold
Motivbeskrivelse
Maleriet fremstiller to skikkelser mot en nattsvart bakgrunn. Den ene skikkelsen er høyreist og kraftig, ikledd en dyprød kjortel, og står på kanten av en vippe. Med en utstrakt hånd holder den en naken, livløs kropp som henger etter en tynn snor festet i tennene. Den nakne skikkelsens hode er kastet bakover for å avsløre et livløst ansikt uten øyne. Ansiktet ligner en hodeskalle, og vi ser inn i hodet gjennom en stor revne der øret skulle vært. Hullet antyder at skikkelsen er hul, selv om kroppen synes muskuløs. På grunn av lerretets størrelse er figurene fremstilt nært den faktiske størrelsen på en menneskekropp. Den rødkledde skikkelsens kropp er fragmentert og delt opp; hodet og overkroppen ser ut til å ha blitt delt i to på midten, og det kan se ut som om den bærer en slags krone eller glorie. Ut fra kjortelen stikker tre føtter som er plantet på vippen, to av dem er kledd i enkle støvler, og den tredje er naken.
Den vippen kan sees som et separat bilde med eget motiv. Vippen står på tynn støtte som har y-formen. På vippen er malt naturen, grønne trær, sjø, fjell, dalen. Bordplaten er dekorert med definerte penselstrøk og mange farger, som en palett eller et separat motiv i maleriet. På vippen er det malt en skikkelse i halvfigur, og et korsflagg i rødt og blått.
Formalanalyse
Maleriet er karakteristisk for Rose og lett gjenkjennelig gjennom fargebruk, motiv og komposisjon. Her finner vi både myke former og skarpe kanter, gylne farger og kalde farger. Maleriet har en gjennomgående kjølig fargedominans; blå og grønne fargetoner dominerer store deler av bildet, og glir sammen med brune og rød toner i laserende lag. Den hengende figuren er blek, og preges av grå- og blåtoner. I tillegg har den varmere, brune og røde hudtoner. Den klare rødfargen på kjortelen til den stående skikkelsen står i tydelig kontrast med de kalde fargetonene i resten av bildet. Roses behandling av farger var stor grad inspirert av ungrenessansen malere, som for eksempel Giotto og Piero Della Francesca. Videre ser vi renessansekunstens innflytelse på Rose i hans enkle komposisjonsoppbygning, sterke lys- og skyggevirkninger, samt hans modellering av kropper.[1]
Maleriets komposisjon er asymmetrisk. Rose har plassert de to figurene mot høyre side av bildet, slik at det er en klar overvekt i den høyre delen av bildet; den rødkledde figurens gester – blikket og håndbevegelsen – peker mot høyre side av bildet, og den nakne kroppen strekker seg videre ut mot kanten av bildeflaten. Plasseringen av de to figurene skaper et større tomrom øverst i bildeflatens venstre side. Dette balanseres til dels ved at vippen er plassert på tvers gjennom den venstre delen av bildet. Likevel gir motivet en følelse av ubalanse; det står på en måte i spenn, som om skikkelsene er malt og fryst midt i en handling eller bevegelse.
Bildet er malt av akrylfarge og olje. Akrylfargene gir litt ugjennomsiktig virkning, men olje øker dybden og gløden i fargen. Enkeltformer modelleres plastisk opp, og virkningen forsterkes ved høylys og skygger.[2] De laserende malerstrøkene gir flatene i maleriet både dybde og tekstur, et resultat av at Rose først behandlet lerretet med akryl og deretter oljemaling, for å skape større dybde og glød.[3]
Maleriet er figurativt i den forstand at man kan se at det er menneskeskikkelser i bildet, men det har også tydelige surrealistiske elementer, som fjerner det fra den alminnelige virkeligheten.
Innholdsanalyse
Tittelen på verket er Enkelt. Det er imidlertid ikke godt å si hva som er enkelt i dette verket. Vi vet ikke hvem som er portrettert, hva de gjør, forholdet mellom dem, hvor de er, hvorfor de er stilt opp som de er, eller symbolikken i skikkelsene eller på vippen. Det eneste tilsynelatende enkle er at «handlingen» utspiller seg i et veldig enkelt utstyrt rom. Maleriet preges av uro og dissonans. De uvanlige, deformerte figurene virker fremmede, og maner frem følelser av angst og redsel. Det er et teatralsk, men stille drama Rose viser oss. På tross av at figurene står i et dramatisk og absurd forhold til hverandre der den ene kontrollerer og dominerer den andre, fremstår det mer som regissert enn som en kamp dem imellom. Det er ikke en kamp mellom det gode og det onde disse to skikkelsene representerer, men menneskets sårbarhet. I møtet med egen sårbarhet er man isolert og alene, selv om man opptrer i fellesskap med andre. Rose har omtalt sine malerier på denne måten: «[Bildene] er sinnbilder på menneskelig relasjoner. Det er bilder om tilstander av fremmedgjøring og frykt.»[3]
Rose benytter både moderne og historiske rekvisitter i verket. Et metallisk rør er en del av skikkelsen kledd i kappe og glorie. Dette gir verket en tidløs og universell aura, men også samme inhumane inntrykk; både teknologiens fremmedgjøring og middelalderens mørke gir en følelse av menneskelig håpløshet og traumatisering. Ved å kombinere ulike stilarter i samme verk oppnår han å skape ytterligere usikkerhet hos betrakteren. Bordet skikkelsen står på er med på å forsterke det absurde i verket. Om det er et bord ville det tippet over av vekten av at noen sto på det. Dette understreker det vektløse i skikkelsene og at Rose fremstiller et surrealistisk motiv, selv om det er figurativt. Samtidig ser vi ikke bordets fundament. Er den tilsynelatende opphevede tyngdekraften ment å representere menneskets mulighet til å stå imot fremmedgjøring og undergang dersom man finner en indre balanse?
Hylsteraktige figurer mot det tomme, mørke rommet i bakgrunnen gir assosiasjoner til astronauter. Øvrige analyser av Roses kunst gir ingen holdepunkter for at han var opptatt av religiøse motiver, og romfartsperspektivet har han selv avvist: «De må ikke misforstås dithet at de har noe med romfart å gjøre. De hører i høyeste grad hjemme på jorda, blant oss.».[1] Da kan kanskje masken som svever over den dinglende figuren peke «tilbake» i retning kloden, men på en abstrakt måte: «Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underligt…»[2]. Fremstillingen av å sveve utenfor kloden kan være en opplevelse av fremmedgjøring, slik Obstfelder også billedliggjør i sitt dikt.
[1] Brundtland, Knut Rose, 43.
[2] Obstfelder, Jeg ser.
[3] Brundtland, Knut Rose, 43.
Kontekst
Postmodernisme
Knut Roses første separatutstilling og Oslo-debut var i 1963. På denne tiden var hans formspråk nonfigurativt. Men mot slutten av 1960-tallet begynte Rose eksperimentere og forsøkte å frigjøre seg fra det akademiske maleri. Ellers i samtiden ble utvikling av kunst påvirket av blant annet pop-art, fotorealisme og masse-kultur. Mange av modernistene fulgte nye retninger og startet å arbeide figurativt med eksistensielle problemstillinger. I starten av 1970-årene begynte Rose utvikle seg mot et mer figurativt billedspråk der menneskelige former begynte å tre frem. Men ikke klar og enkel figurasjon, tvert imot: hans figurative bilder er ofte langt vanskeligere å forstå enn de nonfigurative.[4] Surrealistiske og ekspresjonistiske trekk kan tydelig sees i Roses bilder fra 1970-80 årene. Rose kan plasseres sammen med kunstnere som Frans Widerberg og Håkon Bleken som representanter for det eksistensielle maleriet – en figurativ retning innenfor postmodernismens malerkunst i Norge på 1970- og 80-tallet.[5]
Til tross for sammenlikningen har ikke Roses arbeider like åpenbare hentydninger til samtiden eller til det mytologiske og religiøse som hos eksempelvis Widerberg og Bleken. Flere av de andre norske kunstnerne var opptatt av samfunnsproblemer og deltok i politiske debatter. Selv om Knut Rose var professor ved Kunstakademiet over flere år, ønsket han ikke å være en aktiv deltaker i samfunnsspørsmål. Han var også opptatt av bildene han malte ikke er forholdet mellom mennesket og samfunnet. Eller som han selv sier det: "Det er ikke utvendige mennesker, det er sinnbilder av mennesker jeg maler, innvendige mennesker og landskap."
Litteratur
Brundtland, Cecilie Malm. Knut Rose: på flukt, i strid, mot forsoning. Oslo: Labyrinth Press, 1997.
Brundtland, Cecilie Malm. Knut Rose: personlig rapport, retrospektiv. Oslo: Astrup Fearnley
museet for moderne kunst, 1995.
Nergaard, Trygve. Knut Rose. Oslo: Forlaget Ars A/S, 1984.
Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Samlaget,
2009.
