Forskjell mellom versjoner av «Genier i lysflommen»

Revisjonen fra 22. okt. 2023 kl. 18:38

Motivbeskrivelse

Edvard Munch, Genier i lysflommen, 1914-1916. Olje på lerret, 447 x 298 cm. Foto: UiO.

Formale virkemidler

Bildet henger til høyre for Solen, som er det sentrale bildet i hele aulautsmykningen. Motivet kan gi inntrykk av å være et nærbilde av overgangen mellom det strålende lyset i solens ytterste sirkel, akkurat der det er en overgang til lysstrålene som sprer seg utover fra solens sentrum. Disse lysstrålene danner linjer fra høyre inn mot midten av solskiva på venstre side, og ser ut til å samles i ett punkt. Linjene leder betrakterens blikk mot solskiva og dette punktet, og understreker at sola spiller den sentrale rollen i motivet. Dette kan kalles et ett-punkts linjeperspektiv^[1], selv om det nok ikke her er brukt for å skape rom, men heller bevegelse og fokus. Linjene peker dermed mot bildet til venstre, Solen, og binder dermed verkene sammen.

I kontrast til de nesten lineære solstrålene har géniene i større grad diffuse konturer, og ikke minst myke former. De ser ut til å være i fri lek. Kroppene er ikke oppå solstrålene, de er midt i. Flere steder "dekkes de av solstrålene ved at fargene endres. Tittelen sier også at de er "i lysflommen". Det er tydelig at sola gjør dem godt, de leker og er glade, de "vitaliseres". Dette utdypes i avsnittet om tolkning. Vinkelen på kroppene varierer, det skaper i seg selv liv i motivet. Elvegudene nederst i bildet har derimot passive kropper, de ser ikke ut til å være affisert av det som skjer over dem.

Bildet er malt i samme fargespekter som Solen, med klare grønne, gule og røde farger. Innimellom er det felter av umalt lerret som gir en dempet, beige bakgrunn. Dette binder maleriene Solen og Génier i lysflommen sammen og understreker den tematiske sammenhengen. Tradisjonelt regnes blått og gult som komplementærfarger, det samme gjør rødt og grønt. Å sette sammen komplementærfarger skaper sterkere kontraster og livfullhet i uttrykket. Lyset i maleriet er i liten grad brukt til å modellere ved hjelp av skyggevirkninger, dermed beholdes det lyse og lette i motivet. Det «tyngste» fargefeltet er det mørkeblå feltet nederst i bildet, det skal kanskje illustrere elva. I hvert fall skaper dette fargefeltet en romfølelse der det mørkeblå feltet danner et fundament for resten. Dette fordi det har høy fargetetthet, er ganske mørkt og dessuten nederst i bildet. Blått gir i seg selv også avstand, men den mørkegrønne mannen gir også tyngde. Dermed kan det sies at Munch benytter et fargeperspektiv^[2] for å skape rom.  Vertikalt skapes det også rom ved at betrakteren ser gruppen med tre génier rett fram i et normal-perspektiv, mens den nederste ser vi hele ryggen på, altså i et fugleperspektiv. De fire øverste ser vi gradvis mer og mer i et froskeperspektiv. Vi får virkelig følelsen av at de letter.

Bilde viser inngangen til Universitetet i Oslo aulasal, plassert på Universitetsplassen i Oslo sentrum

Tolkning

Edvard Munch, kjent for sin tilknytning til ekspresjonismen, malte sine personlige opplevelser av virkeligheten med en intens og ekspressiv fargebruk. Han uttalte selv, «Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så»^[3] som nettopp er kjennetegnet til ekspresjonismen, ved å fokusere på å uttrykke subjektive reaksjoner på opplevelser der ens egne følelser var mer relevante enn en realistisk gjengivelse. Dette gir betrakteren av maleriet mulighet til å dele litt av hans opplevelser.

Génier i lysflommen fremstår som en skildring av det guddommelige, der flere strålende engler svever rundt i en intens lysflom som nærmest blander betrakteren. Dette kan tolkes som et forsøk på å male den opphøyde følelsen Munch opplevde i møte med naturen, med særlig fokus på solen. I løpet av malerkarrieren utviklet Munch et spesielt forhold til solen, dette gjenspeiles i mange av hans malerier. Dersom man ser Génier i lysflommen i sammenheng med den andre aula-maleriene kan dette maleriet tolkes som et symbol på oppvåkning og opplysning, som igjen kan knyttes til temaer som læring og visdom. Den gule fargen som dominerer bildet, er ofte assosiert med: opplysning, lys og håp.

Lyset som stråler ned, kan oppfattes som kunnskapens kilde som veileder og opplyser veien for de yngre. Samtidig kan også lyset bære en dypere, åndelig dimensjon, og symbolisere en slags guddommelighet, noe som gir verket en dypere åndelig dimensjon.

Maleriet henter inspirasjon fra italiensk barokkmaleri. Barokken hadde igjen antikken, gresk og romersk mytologi som sine inspirasjonskilder. Det som ovenfor ble betegnet som «engler» og ser ut som småbarn er ment å fremstille såkalte «genier»^[4] som i romersk mytologi var åndelige vesener eller guddommelige krefter som skulle beskytte og veilede både personer, familier eller steder. De ble ofte assosiert med fruktbarhet, fødsel og vekst. De kunne også være ment å fremstillet menneskets indre kreative og intellektuelle evner.^[5] Det som tidligere ble omtalt som «mennene» nederst i maleriet skal fremstille romerske elveguder.^[6]

Med dette som bakgrunn kan det hende at maleriet har sammenheng med maleriet Solen (et annet maleri i Aulaen), idet det er solen som starter alt liv, videre er det behov for vann for at livet skal utvikle seg, og her kommer elvegudene inn i bildet. Med sol og vann kan livet starte, og geniene våkner til livet og trekkes for å finne «sannheten», mot solen. Geniene svever i lyset som symboliserer deres opplysning. Mennene derimot ligger med hodet vekk fra solstrålene og denne opplysningen. Dette kan symbolisere at de lever i uvitenhet, men dette er kun en tolkning.

[2] Mørstd, «Malerileksikon», 105

Fysiske omgivelser og Munchs utsmykning av Aulaen

Litteratur

Her føres littertauren opp på forfatters etternavn (chicago-malen)

Referanser

1. ↑ Mørstad, Erik Malerileksikon 181
2. ↑ Mørstad, Erik Malerileksikon 86
3. ↑ [1]
4. ↑ Munch-museet; Ruhrgas, E-on. 2011. Munchs Laberatorium, Veien til Aulaen. Oslo: Munch- museet s. 143
5. ↑ The Editors of Encyclopaedia Britannica. n.d. Britannica. Accessed september 17, 2023.
6. ↑ Munch-museet; Ruhrgas, E-on. 2011. Munchs Laberatorium, Veien til Aulaen. Oslo: Munch-museet. s. 143