Forskjell mellom versjoner av «Steinhugger»
| Linje 9: | Linje 9: | ||
== Formale virkemidler == | == Formale virkemidler == | ||
| − | + | Steinhuggeren har en vertikal hovedlinje som går fra tåspissen på venstre fot og opp gjennom mannens ansikt. Skulpturen er asymmetrisk, men fremstår balansert i posituren. Hovedtyngden ligger på venstre fot, som er plassert på en stein, venstre arm lener seg mot steinblokken, mens høyre fot er godt plassert i bakken og utgjør dermed en stabiliserende motvekt. <br>Overflaten på skulpturen er grov og ru, med innrissede striper i alle retninger som får frem energibaner og stofflighet. Disse detaljene gjør at betrakterens blikk flytter seg rundt og følger linjer i overflaten av statuen. Dette gir skulpturen et levende utseende, samt forsterker lys og skyggevirkningene. <br>Statuen er utformet i bronse og har iløpet av tiden oksydert og gitt den en hvit og grønn patina. Dette forsterker inntrykket av alt strevet til en arbeider opp gjennom tidene. | |
| − | + | Det at Steinhugger er asymmetrisk og overflaten er upolert og røff, er en typisk Storm-signatur som gir figuren et mer organisk utseende. De seks skulpturenes elegante og hverdagslige enkelhet, gjennom yrke og positur, gjør at vi kan gjenkjenne disse karene i enhver arbeider vi møter. Steinhuggeren er et symbol på det hverdagslige livet, som søker å vekke en følelse av respekt for vanlige menneskers arbeide og vår egen ordinære eksistens.<br> | |
| − | <br> | + | <br> |
== Kontekst == | == Kontekst == | ||
Revisjonen fra 23. okt. 2012 kl. 14:05
Innhold
Motivbeskrivelse
Steinhugger er en av seks frittstående bronseskulpturer som står foran havnefasaden til Oslo rådhus. Per Palle Storm (1910- 1994), norsk billedhugger, tegner, grafiker og illustratør, fikk i oppdrag å lage skulpturene av Oslo kommune som en del av utsmykningen av rådhuset. Steinhuggeren stod ferdig i 1950. Storm ser ut til å ha fanget steinhuggeren i et ubevoktet øyeblikk hvor han tar seg en pause fra arbeidet.
Formale virkemidler
Steinhuggeren har en vertikal hovedlinje som går fra tåspissen på venstre fot og opp gjennom mannens ansikt. Skulpturen er asymmetrisk, men fremstår balansert i posituren. Hovedtyngden ligger på venstre fot, som er plassert på en stein, venstre arm lener seg mot steinblokken, mens høyre fot er godt plassert i bakken og utgjør dermed en stabiliserende motvekt.
Overflaten på skulpturen er grov og ru, med innrissede striper i alle retninger som får frem energibaner og stofflighet. Disse detaljene gjør at betrakterens blikk flytter seg rundt og følger linjer i overflaten av statuen. Dette gir skulpturen et levende utseende, samt forsterker lys og skyggevirkningene.
Statuen er utformet i bronse og har iløpet av tiden oksydert og gitt den en hvit og grønn patina. Dette forsterker inntrykket av alt strevet til en arbeider opp gjennom tidene.
Det at Steinhugger er asymmetrisk og overflaten er upolert og røff, er en typisk Storm-signatur som gir figuren et mer organisk utseende. De seks skulpturenes elegante og hverdagslige enkelhet, gjennom yrke og positur, gjør at vi kan gjenkjenne disse karene i enhver arbeider vi møter. Steinhuggeren er et symbol på det hverdagslige livet, som søker å vekke en følelse av respekt for vanlige menneskers arbeide og vår egen ordinære eksistens.
Kontekst
Oslo rådhus var et viktig symbol for hovedstaden og for landet, og etter krigen ville man få bygget ferdig. Monumentalutsmykningen ble laget i hovedsak mellom 1945 og 1960 og bærer preg av de politiske strømningene i tiden; Arbeiderpartiets storhetstid. Utsmykningen av både interiøret og eksteriøret viser at det er arbeiderne som er tematisert. Denne tematiseringen reflekterer byggets funksjon og blir et uttrykk for at rådhuset var et bygg for folket.
Referanser
Bibliografi
Aamold, Svein. ”Per Palle Storm – utdypning”, Store Norske Leksikon, 2009. http://www.snl.no/.nbl_biografi/Per_Palle_Storm/utdypning (nedlastet 16/09/09)
Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilder og skulpturer frå vikingtida til i dag. 2. utgave. Oslo: Det norske samlaget, 2001.
Grønvold, Ulf, Anker, Nils og Sørensen Gunnar. Rådhuset i Oslo: Nasjonens storstue. Oslo: Aschehoug, 2000.
Kleiner, Fred S. Gardner’s Art through the Ages: The Western Perspective, Thirteenth Edition. Boston: Wandsworth Cengage Learning, 2006.
Nordberg-Schulz, Christian, Hans-Jakob Brun, Sidsel Hellesen, Harald Flor, Anniken Thue, Alf Bøe. Norges kunsthistorie: bind 7: "Inn i en ny tid". Oslo:Gyldendal Norske Forlag, 1983.
Schøning, Trond L. Det Norske Hus: Oslo Rådhus – en historisk sammenligning. Bergen: UiB, 2001.
Eksterne lenker
