Forskjell mellom versjoner av «Hud»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 1: Linje 1:
== Inger Sitter ==
+
== Inger Sitter ==
  
 
Inger Sitter (1929-) vert rekna som ein av Noregs fremste biletkunstnarar i etterkrigstida. Ho debuterte som kunstnar på Haustutstillingen i 1948, og går inn i ein tradisjon av norsk modernisme. Som kunstnar bevega ho seg i eit internasjonalt miljø og vart på denne måten påverka av moderniseringen og eksperimenteringa som prega den europeiske målarkunsten på denne tida. Verka hennar beveger seg i grenselandet mellom non-figurativitet og det abstraksjon. Gjenkjennelege motiv så og seie har måtta vika heilt for formale verkemiddel i verka hennar, samstundes som titlane framleis ofte spelar på ytre motiv.  
 
Inger Sitter (1929-) vert rekna som ein av Noregs fremste biletkunstnarar i etterkrigstida. Ho debuterte som kunstnar på Haustutstillingen i 1948, og går inn i ein tradisjon av norsk modernisme. Som kunstnar bevega ho seg i eit internasjonalt miljø og vart på denne måten påverka av moderniseringen og eksperimenteringa som prega den europeiske målarkunsten på denne tida. Verka hennar beveger seg i grenselandet mellom non-figurativitet og det abstraksjon. Gjenkjennelege motiv så og seie har måtta vika heilt for formale verkemiddel i verka hennar, samstundes som titlane framleis ofte spelar på ytre motiv.  
Linje 7: Linje 7:
 
== Beskrivelse  ==
 
== Beskrivelse  ==
  
Verket Hud, som vart måla i 1967 og i dag er del av Universitetet i Oslo si kunstsamling, stammar frå ein periode i Sitter si karriere kor bruken av lyse fargar sto sentralt. Ei fleirfarga hovudform strekkjer seg diagonalt over lerretet, utover biletet sine rammer. Solide, einsfarga felt i gult og kvitt omkransar denne hovudforma, som er bygd opp av nyansar av raudt, lilla, kvitt og blått. Overlappande og til dels gjennomsiktige fargar skapar her ei kjensle av rom, og dannar ein kontrast til dei solide felta. Klare linjer og skarpe kantar går i samspel med mjuke, flytande konturar. Nokre felt er måla med tydelege penselstrok, medan andre mest liknar ein akvarell. [[Image:Sitter-Hud.jpg|thumb|left|267px|Inger Sitter, Hud  © I. Sitter / BONO 2010]] Denne variasjonen av fokuserte og diffuse felt skapar rørsle i biletet; det ser nesten ut til å endra seg medan me ser på, ein dynamikk som vert understreka av den opne komposisjonen. Spelet med kontrastar ser me òg att i fargebruken: Kalde nyansar, som det kvite og det blå, er satt saman med varme raud- og gultonar. Paletten er heilt fri for mørke fargar; raudt, kvitt og gult er hovudklangane. Nokon fargar er matte, som til dømes nyansane av lilla, men hovudinntrykket er sterkt og klårt. Innslaget av oransje i øvre bildehalvdel skil seg spesielt ut, med sin neonaktige intensitet.  
+
[[Image:Sitter-Hud.jpg|thumb|left|307px|Inger Sitter, Hud  © I. Sitter / BONO 2010]]Hud stammer fra en periode i Sitters karriere hvor bruken av lyse farger stod sentralt. En flerfarget hovedform strekker seg diagonalt over lerretet, utover bildets rammer. Solide ensfargede felt i gult og hvitt omringer denne hovedformen, som er bygd opp av nyanser av rødt, lilla, hvitt og blått. Overlappende og til dels gjennomsiktige farger skaper her en følelse av rom, og danner en kontrast til de solide felta. Klare linjer og skarpe kanter går i samspill med myke, flyende konturer. Noen felt er malt med tydelige penselstrøk, mens andre likner mer på akvarell. <br>Denne variasjonen av fokuserte og diffuse felt skaper bevegelse i bildet; det ser nesten ut til å forandre seg mens vi ser på, en dynamikk som blir understreket av den åpne komposisjonen. Spillet med kontraster finner man igjen i fargebruken: Kalde nyanser, som det hvite og det blå, er satt sammen med varme rød- og gultoner. Paletten er helt fri for mørke farger; rødt, hvitt og gult er hovedklangene. Noen farger er matte, som for eksempel nyansene av lilla, men hovedinntrykket er sterkt og klart. Innslaget av oransje i øvre billedhalvdel skiller seg spesielt ut, med sin neonaktige intensitet.<br>Forholdet mellom tittel og motiv er interessant. Tittelen Hud leder tilskueren inn på et tolkningsspor, et spor man nødvendigvis ikke ville ha kommet inn på selv. Ordet ’’hud’’ kan assosieres med flere ting: Sårbart men samtidig sterkt, mykhet, smidighet, nærhet og intimitet lista kan bli lang. Noe som i alle fall kan sies er at hud er noe organisk. <br><br>
 
 
Interessant er høvet mellom tittel og motiv. Tittelen ''Hud'' leiar tilskodaren inn på eit tolkingsspor, eit spor han ikkje nødvendigvis ville ha kome inn på sjølv. Ordet ”hud” kan assosierast med fleire ting: Sårbart men samstundes sterkt, mjukleik, smidigheit, nærleik og intimitet - lista kan bli lang. Noko som i alle fall kan seiast er at hud er noko organisk.  
 
  
 
== Formale virkemidler  ==
 
== Formale virkemidler  ==

Revisjonen fra 25. okt. 2012 kl. 17:03

Inger Sitter

Inger Sitter (1929-) vert rekna som ein av Noregs fremste biletkunstnarar i etterkrigstida. Ho debuterte som kunstnar på Haustutstillingen i 1948, og går inn i ein tradisjon av norsk modernisme. Som kunstnar bevega ho seg i eit internasjonalt miljø og vart på denne måten påverka av moderniseringen og eksperimenteringa som prega den europeiske målarkunsten på denne tida. Verka hennar beveger seg i grenselandet mellom non-figurativitet og det abstraksjon. Gjenkjennelege motiv så og seie har måtta vika heilt for formale verkemiddel i verka hennar, samstundes som titlane framleis ofte spelar på ytre motiv.


Beskrivelse

Inger Sitter, Hud © I. Sitter / BONO 2010
Hud stammer fra en periode i Sitters karriere hvor bruken av lyse farger stod sentralt. En flerfarget hovedform strekker seg diagonalt over lerretet, utover bildets rammer. Solide ensfargede felt i gult og hvitt omringer denne hovedformen, som er bygd opp av nyanser av rødt, lilla, hvitt og blått. Overlappende og til dels gjennomsiktige farger skaper her en følelse av rom, og danner en kontrast til de solide felta. Klare linjer og skarpe kanter går i samspill med myke, flyende konturer. Noen felt er malt med tydelige penselstrøk, mens andre likner mer på akvarell.
Denne variasjonen av fokuserte og diffuse felt skaper bevegelse i bildet; det ser nesten ut til å forandre seg mens vi ser på, en dynamikk som blir understreket av den åpne komposisjonen. Spillet med kontraster finner man igjen i fargebruken: Kalde nyanser, som det hvite og det blå, er satt sammen med varme rød- og gultoner. Paletten er helt fri for mørke farger; rødt, hvitt og gult er hovedklangene. Noen farger er matte, som for eksempel nyansene av lilla, men hovedinntrykket er sterkt og klart. Innslaget av oransje i øvre billedhalvdel skiller seg spesielt ut, med sin neonaktige intensitet.
Forholdet mellom tittel og motiv er interessant. Tittelen Hud leder tilskueren inn på et tolkningsspor, et spor man nødvendigvis ikke ville ha kommet inn på selv. Ordet ’’hud’’ kan assosieres med flere ting: Sårbart men samtidig sterkt, mykhet, smidighet, nærhet og intimitet – lista kan bli lang. Noe som i alle fall kan sies er at hud er noe organisk.

Formale virkemidler

Ser ein på teknikken til Sitter, der skarpe konturar blandar seg med flytande, slik at heile biletet vert satt i rørsle, og fargebruken hennar, der eit heilt spekter av fargar er satt opp mot, glir inn i og overlappar kvarandre, kan ein sanneleg også kalla måleriet Hud organisk. Hud er eit spel med fargar, kontrastar og dynamikk. Sitter sin abstrakte målarstil opnar for assosiasjonar, samstundes som verkets tittel peikar tilskodaren i ein viss tolkingsretning. Den indre rørsla i biletet formidlar noko levande, medan dei klåre fargane utstrålar positivitet. Verket er ein god representant for modernismen i Noreg, og forsvarar såleis sin plass i kunstsamlinga til Universitetet i Oslo.

Hud i samtiden

Referanser


Bibliografi

Dæhlin, Erik. Samtaler med Inger Sitter. Gjøvik: Gjøvik Trykkeri AS, 1999

Katalog: Christianssands kunstforening, Inger Sitter malerier, 1994

Katalog: Uio Inst. for kunsthistorie og klassisk arkeologi, Inger Sitter, Stockholm, 1974

Eksterne lenker