Forskjell mellom versjoner av «Embla»

Revisjonen fra 26. okt. 2012 kl. 03:08

Innledning

Dagfin Werenskiold, Embla. Foto: Brigitte stolpmann

Verket Embla er utført av billedkunstneren Dagfin Werenskiold (1892-1977), med Oslo kommune som oppdragsgiver. Embla inngår i Yggdrasilfrisen, som består av 16 polykrome trerelieffer, med motiver fra norrøn mytologi.^[1]Frisen er montert i borggården i Oslo Rådhus, på vestveggen, vis a vis relieffet som fremstiller Ask.^[2] Yggdrasilfrisen regnes som Dagfin Werenskiolds hovedverk.

Motivbeskrivelse

Hovedmotivet i trerelieffet er en ung, naken kvinne, omgitt av frodig og kraftig vegetasjon. Skikkelsen er frontalt og sentralt plassert, i et kvadratisk (2,30X2,20cmxca 0,25) relieff. Figuren er over legemstørrelse, og fyller store deler av relieffet, fra bunn til topp.

Det er ikke noe bevegelsesmotiv i figuren. Den står urørlig, med bena tett samlet, og med føttene på treets rot. Vekten er lik på begge føtter, som peker i hver sin retning. Venstre arm holdes litt ut fra kroppen, og pekende nedover, mens nedre del av høyre arm er vinklet ut til siden, med håndflaten vendt ned.

Relieffet er figurativt, men ikke utarbeidet med stor realisme. Tå- pg fingernegler er, for eksempel, antydet, men ikke utformet i detalj. Figuren eller heller ikke gitt individualiserende trekk eller aldringstegn. Kroppen er relativt bastant; spesielt hendene er store og kraftige. 

Men figurens kvinnelige former er ikke spesielt frodige. Brystene er små og hoftene ganske smale. Øynene derimot er store, og vidt åpne. Blikket rettes imidlertid ikke mot oss. Relieffet er plassert så vidt høyt opp på veggen, at vårt hode er i flukt med figurens føtter. Emblas blikkretning går forbi - og over tilskuerne.

Skikkelsens hår er halvlangt og mørkt brunt, og frisyren er behandlet ornamentelt, i et rutemønster. Også fargebruken understreker at dette ikke er en realistisk fremstilling. Fargene er sterkere og har en annen fargeskala enn i det virkelige liv.

Vegetasjonen i relieffet består av fruktbare grener med kraftige fantasiblomster, i overnaturlig størrelse. Bladverk, nye skudd og sprekkferdige knopper vokser ut av kvinnekroppen. Et par steder synes nesten vekstene å sprenge seg ut av bilderammen. Også en sommerfugl og en flue er til stede i bildet; begge trinne og i overnaturlig størrelse.

Komposisjonen står frem på en mørk, ensfarget, nøytral bakgrunn, med grovt tilhugget overflate. Materialet i relieffene er solide, tykke dekksplanker av furu, limt sammen til blokker på ca ett tonn (x), og deretter behandlet med tre strøk linolje. Sporene etter huggjern og klubbe er tydelige.

Til sist er relieffet bemalt. Dagfin Werenskiold nyttet sterke farger, sammen med forgylling og forsølving (X). Som beskyttelse mot forurensning er arbeidet satt inn med to lag flytende plast. Slik skulle frisen kunne tåle vask og spyling. Men i dag, ca seksti år etter monteringen, er fargene likevel både falmet og sterkt forringet.

xxxxx

Embla er urkvinnen og stammor til menneskene. Werenskiold fremstiller henne som "jordnær", i ett med naturen. Skikkelsen utstråler styrke og soliditet, stabilitet, balanse, ro og harmoni. Materialet i arbeidet minner oss om at Ask og Embla ble skapt av to trær som gudene fant på stranden. Er dette det øyeblikket hun våkner til live? Og kan vi skimte antydningen av et smil?

Dagfin Werenskiold gjennomlevde to verdenskriger. Hvilken betyding har det hatt for hans verk? 

Forfatteren ohan Borgen synes å se at fellesskap og frihet er nøkkelbegrep i utsmykkimngsmotivene, og at verkene kan leses som en hyllest til livet..X Slik også med Embla. Hun fødes som et fritt menneske, i pakt med naturen, og inn i et fellesskap, og omsluttes av det spirende, fruktbare liv; positive krefter, det livsbejaende.

Dagfinn Werenskiold har et ekspressivt og kraftfullt billedspråk, som gir assosiasjoner til det folkelige og det nordiske. Slik er stilen spesielt godt egnet til det valgte materialet og tematikken; nordisk mytologi. Han arbeidet seg tidlig frem til dette særegne fkunstneriske uttrykket. Forenklet, naivistisk, dekorativt, folkelig, mektig og ekspressivt, er begreper som går igjen når Werenskiolds arbeider karakteriseres.

I Dagfin Werenskiolds produksjon inngår, maleri, akvarell, skulptur, møbler, glassmaleri og keramikk. Men det er trearbeidene som for ettertiden vurderes som de mest betydningsfulle., og som går som en rød tråd gjennom hele karieren hans.

Referanser

1. ↑ Til grunn for Dagfin Werenskiolds billedfremstilling ligger to historiske hovedkilder, den eldre Edda, nedskarevet på 1200-tallet og Snorre Sturlassons prosatekster. Tekst på plakat i Rådhusets borggård.
2. ↑ Trerelieffene Ask og Embla har det samme hovedmotivet: En naken menneskeskikkelse omgitt av vegetasjon. Ask og Embla er henholdsvis den første mann og den første kvinne. Her er de fremstilt i samme positur, men Ask vender høyre håndflate mot betrakteren. Eller mot Embla, midt i mot, på den andre siden av borggården. Som en hilsen? Som en velsignelse? Vegetasjonen i Ask-relieffet presser seg i større grad mot billedrammen. I Ask-relieffet finner vi også en rekke fugler, som har slått seg ned i vegetasjonen. Kan hende er det et tegn på at Ask er skapt først; at livet har nådd et høyere utviklingsstadium.

Bibliografi

Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen, foto Jiri Havran. Det store løtet: rådhuset i Oslo. Oslo: Aschaug. 2000

Steinsland, Gro et Al. Voluspå og andre norrrøne helligtekster. Oslo: De norske Bokklubbene. 2003.

Sturluson, Snorri, Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen. Edda. Oslo: Samlaget. 2002

Sørensen, Gunnar. Fargelegg byen! : Oslo kommunes utsmykninger. Oslo: Oslo kommune - Kulturetaten Unipub. 2009.

Eksterne lenker