Forskjell mellom versjoner av «Haugianerne»

Revisjonen fra 20. okt. 2013 kl. 13:44

Haugianerne (1852), Adolph Tidemand (1814-1876).
 Olje på lerret, 147 x 183 cm.
Replikk av maleriet i Düsseldorf Kunstmuseum fra 1848. Eier: Nasjonalmuseet - Nasjonalgalleriet, Oslo.

Adolph Tidemand, Haugianerne, 1848. Nasjonalmuseet.

Motivbeskrivelse

Motivet i Haugianerne viser en forsamling av ulike kjønn og aldre, til andakt i en røykstue. De er alle kledt i norske folkedrakter. Den omreisende lekpredikanten står på en krakk med bibelen i hendene, lent mot brystet. Hans sekk og vandrestav ligger i det ene hjørnet av motivet, sammen med ett par sko. I en seng ligger en gammel mann og i bakgrunnen står døren åpen for flere har kommet til. I midten av røykstua er det mellom gulvplankene en bred flate av steingulv som leder til det åpne ildstedet. Det er høyt under skråtaket og lys kommer inn ovenfra gjennom ljoren. Vi ser til høyre i bildet en ung bunadskledd pike med flettekrans rundt hodet, fremoverbøyd over foldede hender, og vi fornemmer fortvilelse. Ved hennes side sitter en eldre kvinne med et mer apatisk og ettertenksomt ansiktsuttrykk. Det hvite hodetørkle antyder at hun er gift, kanskje er det pikens mor. Inntil henne lener seg en liten gutt som nesten sover. Den sentralt plasserte herren i rød ull vest, er alvorstynget, som om det på ham hviler et større ansvar. Gutten bak ham har et mer frimodig blikk, og de eldre i bildets ytterkanter mer resignerte. Tidemand illustrerer elegant de forskjellige stemninger og livsfaser gjennom disse ansiktsuttrykkene, og bondestanden skildres her som verdige og sterke individer.

Formalanalyse

Bildet er bygget opp i en klassisk trekantkomposisjon, hvor lysføringen fremhever predikantens betydning i midtaksen. En lineær, klar og lukket fremstilling av en alvorstynget øyeblikk fra det norske bondesamfunnet. Bildets gylne snitt leder betrakterens øye mot predikanten og lyset, et formalt grep vi gjenkjenner fra historiske bibelskildringer. Trekantene representerer en treenighet, og viser seg med en trekant langs og oppunder taket. Den andre trekanten strekker ser over hodene på tilhørerne med øverste punkt over predikantens hode. Den siste er på gulvplan med krakkens venstre ben som øverste punkt. Bildet har en dybde som gir oss følelsen av å kunne se innover i rommet. Motivet er et øyeblikksbilde, og ikke en del av et hendelsesforløp. I ansiktsuttrykkene og måten karakterene sitter eller står på, kan vi tolke ulike reaksjoner på lekpredikantens ord. De er også plassert strategisk opp mot hverandre, som gammel mot ung og kvinne mot mann. Dette er med å skape balanse i motivet. Lysvirkningen i Haugianerne gir predikanten et guddommelig preg der han står sentralt plassert i lyset fra ljoren, og de mørke sidepartiene er med å skape et motiv preget av alvor og ettertenksomhet hos de tilstedeværende, ikke ulikt effekten i malerier av barokkmalere som Caravaggio (1573-1610). Tidemand forener i sitt bilde det hverdagslige i genremaleriet med det opphøyde i historiemaleriet. Bildets store format bidrar også til at vi her får en blanding av en folkeskildring, genremaleri og historiemaleri som har høyere rang.

Tittelen i Haugianerne refererer til Hans Nielsens Hauges (1771-1824) folkevekkelsesbevegelse som startet i 1796. Tross ventrikkelplakatens forbud, ble religiøse forsamlinger holdt i private hjem og legpredikanter talte om Skriftens ord. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, men allerede i 1815 ble ikke haugianerforkynnelsen lenger betraktet som farlig . Maleriet er derfor ikke et politisk innlegg i en religiøs debatt. Vi ser også at det er ro i forsamlingen i motivet og at de utstråler en trygghet i utøvelsen av sin tro.

Tidemand var elev ved Kunstakademie Düsseldorf da han i 1848 fullfører Haugianerne. Det blir først utstilt i Berlin, og får særdeles gode kritikker. Det er Städtische Galerie i Düsseldorf som kjøper bildet, og i dag er det Düsseldorfs kunstmuseum Museum Kunstpalast som eier det. Året etter den første utstillingen i Berlin, blir Tidemand tatt opp som medlem og mottar den store gullmedaljen i Berlinerakademiet. I 1852 bestilte Nasjonalgalleriet sin utgave, som er undermalt av Tidemands svenske elev Bengt Nordenberg. Denne versjonen av verket ble vist på

Referanser

Bibliografi

Eksterne lenker