|
|
| (35 mellomliggende revisjoner av 3 brukere er ikke vist) |
| Linje 1: |
Linje 1: |
| − | = ''Frigg'' = | + | == Biografi == |
| | + | Dagfin Werenskiold er født 16. oktober 1892 i Bærum, Akershus. Han er sønn av Erik Werenskiold og Sophie Marie Stoltenberg Thomesen. Han døde 29. juni 1977.<ref>Thue, ''Store norske leksikon'', s.v. Dagfin Werenskiold. http://snl.no/.nbl_biografi/Dagfin_Werenskiold/utdypning</ref> |
| | | | |
| − | [[Image:2010-høst-Dagfinwerenskioldfrigg 1.jpg|thumb|left|178px|Dagfin Werenskiold, Frigg]]
| + | Som sønn av den fremtredende maleren Erik Werenskiold, ble Dagfin tidlig preget av kunstlivet: Han fikk tegneundervisning gjennom hele sin oppvekst, og fulgte sin far på studiereiser i inn og utland. Farens arbeid med norsk bygdekultur ga Dagfin en spesiell tilgang på tradisjonelle uttrykk som rosemaling og treskjæring, og han skulle senere bli spesielt kjent for sine egne trerelieffer. |
| | | | |
| − | Dagfin Werenskiolds tre-relieffserie ''Yggdrasil'', som ''Frigg'' er en del av, inngår i et grundig planlagt og helhetlig tenkt kunstnerisk utsmykningsarbeid ved Oslo Rådhus. ''Frigg'' ble laget som den første, som et prøvearbeid, i 1943/44. Prosjektet ble gradvis utvidet, til serien omfattet i alt 16 relieffer, og prosessen pågikk helt til 1967. Den smykker Rådhusets borggård.
| + | Etter en tidlig debut som maler i 1914, tok han utdanning ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Kristiania, samt privatundervisning i Paris. Da han siden etablerte en karriere i Norge, hadde han allsidig erfaring med både maleri- og skulpturproduksjon, og i krysningen med impulsene fra norske håndtverkstradisjoner, utviklet han etter hvert den naivistiske, ornamentale stilen som preger hans mest kjente arbeider, slik som bronsedørene i Oslo Domkirke (1937), Yggdrasilfrisen (1940-50) og altertavlen til Sandefjord kirke (1963). |
| | | | |
| − | [[Frigg|Les mer om verket ''Frigg'' av Dagfin Werenskiold]]
| + | Dagfin Werenskiold fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1950 og mottok Statens kunstnerlønn fra 1954. Han døde 29 juni 1977 i Bærum, 85 år gammel. |
| | | | |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | = ''Balders død'' =
| |
| − |
| |
| − | [[Image:2010-høst-Dagfinwerenskioldbaldersdød 2.jpg|thumb|left|178px|Dagfin Werenskiold, Balders død]]
| |
| − |
| |
| − | ''Balders død'' er et av 16 tre-relieffer av kunstneren og trehoggeren Dagfin Werenskiold. Relieffene er del av den permanente utsmykningen i borggården foran Oslo Rådhus. Utsmykningen er laget på oppdrag fra Oslo kommune og ble påbegynt under okkupasjonstiden på 1940-tallet og ferdigstilt i 1950 årene.
| |
| − |
| |
| − | [[Balders død|Les mer om verket ''Balders død'' av Dagfin Werenskiold]]
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | = ''Nidhogg'' =
| |
| − |
| |
| − | [[Image:2010-høst-Dagfinwerenskioldnidhogg 3.jpg|thumb|left|178px|Dagfin Werenskiold, Nidhogg (utsnitt). Foto: Brigitte Stolpmann]]''Nidhogg'' i ''Yggdrasilserien'' ble laget til, og befinner seg i borggården foran Oslo Rådhus. I likhet med de andre relieffene er også dette skåret ut av blokker av kvistfri furu som veier 1 tonn hver.
| |
| − |
| |
| − | [[Nidhogg|Les mer om verket ''Nidhogg'' av Dagfin Werenskiold]]
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | = ''Frøy og Gerd møtes'' =
| |
| − |
| |
| − | [[Image:2011 vår werenskioldfrøyoggerd.jpg|thumb|left|178px|Dagfin Werenskiold, Frøy og Gerd møtes. Foto: Brigitte Stolpmann]]<br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | |
| |
| − | <br>''Frøy og Gerd møtes'', laget av maler og billedhugger Dagfin Werenskiold (1892-1977), er ett av i alt 16 polykrome trerelieffer som er integrert i borggården ved Oslo Rådhus. Prosjektet, kalt Yggdrasilfrisen, ble påbegynt under andre verdenskrig, etter oppdrag fra Oslo Kommune, og avsluttet på 1950-tallet. Alle verkene i relieffserien bygger på tekster om norrøn mytologi, hentet fra ''Den yngre og Den eldre Edda''<ref>Grønvold, Anker og Sørensen, ''Det store løftet: Rådhuset i Oslo'', 395.</ref>. <br>
| |
| − |
| |
| − | [[Frøy og Gerd møtes]]<br>
| |
| − |
| |
| − | |}
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | = ''Nornene heller vann på Yggdrasil''<br> =
| |
| − |
| |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | | [[Image:2011 vår werenskioldnornenehellervannpåyggdrasil.jpg|thumb|center|178px|Dagfin Werenskiold, Nornene heller vann på Yggdrasil. Foto: Brigitte Stolpmann]]<br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | |}
| |
| − |
| |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | |
| |
| − | Dagfin Werenskiold ( 1892-1977 ), Norsk billedhugger og maler.<br>'''”Nornene heller vann på Yggdrasil-askens røtter” <br>'''Ett av 16 trerelieffer i borggården til Oslo Rådhus, hugget ut av blokker med mål 2,30 x 2,20, limt sammen av dekksplanker i kvistfri furu, med dybde 30cm og en vekt på ca 1000 kg hver<ref>Carl Just, Rådhuset i Oslo, annen del – beskrivelse, med bidrag fra arkitektene og kunstnerne selv. (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co. (W. Nygaard), 1952), 151.</ref>.
| |
| − |
| |
| − | [[Nornene heller vann på Yggdrasil]]<br>
| |
| − |
| |
| − |
| |
| − |
| |
| − |
| |
| − |
| |
| − | ==== ''Frøy og Skirne'' ====
| |
| − |
| |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | | [[Image:2011 vår werenskioldfrøyogskirne.jpg|thumb|center|178px|Dagfin Werenskiold, Frøy og Skirne. Foto: Brigitte Stolpmann]]<br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | |}
| |
| − |
| |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | | Verket ''Frøy og Skirne'' er et av 16 store polykrome trerelieffer laget av kunstneren Dagfin Werenskiold. Relieffet er 2,30m x 2,20m, og inngår i en billedfrise kalt ''Yggdrasilfrisen'' fra perioden 1940-1950. Relieffdybden i utskjæringen skaper romfølelse ved en bredde på 30 cm og dybde på 25 cm.<ref>Parmann, Øistein. Dagfinn Werenskiold trerelieffer. Oslo; Dreyers forlag, 1967, 76.</ref> Verket er å finne i borggården foran Oslo Rådhus.
| |
| − |
| |
| − | [[Frøy og Skirne]]
| |
| − |
| |
| − | I kvadet, ''Skirnismál'', fra Den Eldre Edda, finner vi fortellingen om Frøys håpløse kjærlighet for jotunmøyen Gerd. I sterk bekymring vender faren, Njord, seg til tjeneren Skirne og ber han ende Frøys fortvilelse. Skirne drar av sted for å fri til Gerd, men tiden går og Frøys håpløshet gror.
| |
| − |
| |
| − | "Eg hest den gjev deg<br>som gjeng gjenom røyk<br>og leikande mein-logar,<br>og det sverdet,<br>som sjølvo seg brår<br>når djerv dreng ber det."Vers 9(Froy til Skirne)<ref>Den Eldre Edda, Edda-Kvæde- Norrøne fornsongar, oversatt av Ivar Mortensson Egnund, oppdatert 16.04.09, http://heimskringla.no/wiki/skirnesm%C3%A51 (07.02.11</ref>
| |
| − |
| |
| − | Frøy og Skirne gir oss et utsnitt i historien om Frøys heftige kjærlighet til Gerd. Frøy, stående i delvis profil, vinker farvel til sin tjener, Skirne, som skal avsted for å fri til Gerd. Vi ser her en diagonallinjedominans, fra høyre til venstre, i form av armene som veiver favel og beinenes bevegelse. Rundt hoftene til Skirne ser vi det berømte sverdet til Frøy, og hvordan kunsteren har markert halve Skirne i gull. Dette kan være symbolet på mot, rikdom eller mer viktig, makt.<ref>Red, Det Store Norske Leksikon, kvalitetssikret dokument, http://www. snl.no/gull/symbolikk (07.02.11)</ref> Sverdet gir karakterstyrke og gullet skiller seg ut i sammenheng med farger som er enkle og hverdagslige; blå, grønn, rød osv. Vi ser også i bakgrunnen hvordan den frodige skogen og fjellene åler seg i landskapet sammen med den klare elven. Vakker natur er kanskje noe av det viktigste fremmede symboliserer med Norge, og noe kunsteren her har brukt sammen med norrøn mytologiske motiver som sentral faktor i kunsten.
| |
| − |
| |
| − | Man kan se likhetstrekk til Dagfins tematikk, kunstneriske utførelse og nasjonale preg til kjente kunstnere fra Lysakerkretsen som Dagfin var en del av. Kunstnere som Wold-Tornes og Gerhard Munthes dekorative arbeider, og Erik Werenskiolds eventyrillustrasjoner og arbeider i nasjonalt preg.<ref>Gunnar Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 1997.</ref>
| |
| − |
| |
| − | Videre hvordan kunsteren bryter med de strenge i og tradisjonelle reglene for komposisjon av et bilde ved blant annet bruken av tre, og middelalderens klare polykrom behandling av farge, form og kontrast. Nettopp denne bruken av sterke farger og enkle, robuste utskjæringer gir assosiasjoner til folkekunsten på 1700-tallet. Det at det også pryder Oslo Rådhus, en politisk, kulturell og folkesentral bygning i dag sier mye om viktigheten i kunstnerens budskap da det ble skapt og hva det betyr for oss i dag. Alt har en klar sammenheng, og selv om man tyder verket ulikt i dag enn hva man gjorde da det var nytt, er budskapet like klart: Norges historie og identitet i sentrum. En essensiell pekepinn på hva vi kanskje tar for gitt.<br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | ===== Referanser =====
| |
| − |
| |
| − | <references />
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | ===== Bibliografi =====
| |
| − |
| |
| − | - Den Eldre Edda. Edda-kvæde-Norrøne fornsongar. Oversatt av Ivar Mortensson Egnund. http://heimskringla.no/wiki/skirnesm%C3%A51
| |
| | | | |
| − | - Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer. Oslo; Dreyers forlag, 1967, 13-27 og 60.
| + | == Les om Dagfin Werenskiolds verk == |
| | | | |
| − | - Red. Det Store Norske Leksikon. Kvalitetssikret dokument. http://www.snlno/gull/symbolikk (07.02.11) | + | <gallery> |
| − | | + | File:2010-høst-Dagfinwerenskioldfrigg 1.jpg|[[Frigg]] |
| − | - Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1997.<br>[https://wiki.uio.no/hf/ifikk/kun1000/index.php/Dagfin_Werenskiold Tilbake til toppen]
| + | File:2010-høst-Dagfinwerenskioldbaldersdød 2.jpg|[[Balders død]] |
| | + | File:2010-høst-Dagfinwerenskioldnidhogg 3.jpg|[[Nidhogg]] |
| | + | File:2011 vår werenskioldfrøyoggerd.jpg|[[Frøy og Gerd]] |
| | + | File:2011 vår werenskioldnornenehellervannpåyggdrasil.jpg|[[Nornene heller vann på Yggdrasil]] |
| | + | File:2011 vår werenskioldfrøyogskirne.jpg|[[Frøy og Skirne]] |
| | + | File:2011 vår werenskioldtorkjørermedbukkene.jpg|[[Tor kjører med bukkene]] |
| | + | File:2011 vår werenskioldembla.jpg|[[Embla]] |
| | + | File:2011 vår werenskioldodinpåsleipner.jpg|[[Odin på Sleipner]] |
| | + | File:2012 høst werenskioldvidarbeseirerfenrisulven.jpg|[[Vidar beseirer Fenrisulven]] |
| | + | </gallery> |
| | | | |
| | <br> | | <br> |
| | | | |
| − | |}
| + | == Bibliografi == |
| | + | Parmann, Øistein. ''Dagfinn Werenskiolds trerelieffer''. Oslo: Dreyer, 1967. |
| | | | |
| − | ==== ''Tor kjører med bukkene''<br> ====
| + | Thue, Sigrid R. ''Store norske leksikon'', s.v. Dagfin Werenskiold. http://snl.no/.nbl_biografi/Dagfin_Werenskiold/utdypning (06/09-2011). |
| | | | |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| + | Østby, Leif (red). ''Norsk kunstnerleksikon: bildene, kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. ''Bd 4. redigert av Nasjonalgalleriet. Oslo. Universitetsforlaget, 1986. |
| − | |-
| + | === Referanser === |
| − | | [[Image:2011 vår werenskioldtorkjørermedbukkene.jpg|thumb|center|178px|Dagfin Werenskiold, Tor kjører med bukkene. Foto: Brigitte Stolpmann]]<br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | |}
| |
| − | | |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | |
| |
| − | ''Tor kjører med bukkene ''høyrer til ein serie på 16 store polykrome trerelieff som står i Borggarden til Oslo rådhus og er laga av bilethuggaren Dagfin Werenskiold (1892-1977). Relieffa er laga i kvistfri furu og formatet er 2,30 x 2,20 m, 30 cm tjukt og relieffdjupna er omkring 25 cm. Kvar av dei 16 verka veg nærare eit ton for seg sjølv.<ref>Ulf Grønvold, Nils Anker, Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co,</ref> Dei vart laga på oppdrag frå Oslo kommune, og Werenskiold byrja på dei alt i 1940, og dei stod ferdige saman med heile rådhuset i 1950.<br>Werenskiold fekk fyrst i oppdrag frå Rådhuskomitéen å setje i verk ti granittrelieff i Borggarden, men som fylgje av ljostilhøva høvde det betre å bruke tre som vyrke. Werenskiold overtydde Rådhuskomitéen om at relieffa laut lagast i tre og sidan malast, og slik vart det. Komitéen tinga seinare seks relieff til frå Werenskiold. Dei er no innlemma i Borggarden og og dannar eit bindeledd mellom dei malarane og bilethuggarane som har arbeidd på Rådhuset.<ref>Grønvold, Det store løftet, 298, 389, 390.,</ref> <br>Werenskiold har henta emnet sitt frå den norrøne gudelæra, særleg frå kvadet Trymskvida i Den eldre Edda. Tor var ein av dei viktigaste gudane i det heidne Norden. P. A. Munch fortel at Tor verjar menneskja mot naturkreftene og at han rår for ’luften og været, for regn og årsvekst’.<ref>Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. ( Revidert utgave ved Anne Holtsmark. Universitetsforlaget 1981), 37-39</ref> Han er i stadig kamp mot dei vonde jotnane. Han har ei vogn som vert dregen av dei to bukkane Tanngrisne og Tanngnjost.<ref>Sturlason, Snorre. Snorre: Den yngre Edda. (Omsett av Erik Eggen. Norrøne bokverk 42. Oslo: Det Norske Samlaget, 1970), 37-39. 2000), 390-393.</ref> Bukkane kan han slakte og ete og få livande att berre han sankar saman beina og legg dei i geitskinna. Av di han køyrer (’aker’ eller ’ek’) så ofte med desse bukkane , vert han som oftast kalla ’Ake-Tor’.<ref>Grønvold, Det store løftet, 391</ref> Når Tor ek med bukkane sin og lyftar hamaren, rullar vogna og det tordnar. <br>Komposisjonen syner guden Tor med ein hamar i handa medan han ek med vogna si, som vert dregen av dei alt nemnte bukkane. I bakgrunn ser me ein himmel og ein skinande sol. Midt i biletet er det store skyer som Tor ek på, ljose øverst og mørkare nederst, og under desse ein gard omringa av ein tett skog. Tor er mykje større enn garden nederst i biletet. Det er målte skuggar i relieffet, med sjølve uthugginga i trevyrke skapar kraftige liner og skuggar og såleis djubn og form.<br>Relieffet er skipa til rytmisk frå eit jamvektsprinsipp, og det på eit naturleg og fritt grunnlag, utan konstruksjonar, utan bruk av det gylne snitt, og utan ismar og retningar. Ei viktig kjelde for kunstnaren må ha vore norsk folkekunst og særleg treskeringa, som hadde vore ein mogen kunstform hjå norske bygdekunstnarar, men som på Werenskiold si tid hadde vore lite nytta av dei hevdvunne kunstnarane.<ref>Danbolt, Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtida til i dag, 3. utg. (Oslo: Det Norske Samlaget, 2009) 302</ref> Å velje ei scene frå den norrøne gudelæra til utsmykking av eit offentleg bygg må ha vore naturleg i Noreg både i mellomkrigstida og under krigen. Men Werenskiold skil seg frå dei som har framstilt den norrøne fortida tidlegare. Medan kunstnarane på 1800-talet skildra dei norrøne gudane som einsformige og stereotypiske nordiske menneske, store, sterke, blonde og blåaugde, og framstilte scener på eit særs dramatisk vis, har Werenskiold døyva ned si framstilling. 1800-talskunstnarane som skildra den norrøne fortida var gjerne nasjonalistar og ynskte vel å lyfte fram og herleggjere si eiga soge og sitt eige land. Werenskiold framstiller Tor som ein fredeleg kar, ein som vaktar over menneskjeheimen, der ho ligg omringa av dei veldige naturkreftane. At Tor ikkje er valdeleg, ikkje er ein ovleg krigarkar slik Werenskiold gjev han att, er det mogleg sjå i samanheng med den politiske stoda i Noreg under krigen; Werenskiold ynskte kan hende ikkje å bruke den norrøne fortida som reiskap for ein militaristisk og valdeleg ideologi som nasjonalsosialismen. Kunstnaren framstiller heller ikkje Tor som ein altfor ovmektig gud. Likså viktig i biletet er naturkreftene, som har fått ei framifrå posisjon i biletet. Menneska er heilt underordna i biletet, dei er ikkje ein gong med, anna enn at me ser ein bondegard heilt nederst; kan hende er bodskapen at menneskja er underordna større krefter enn oss sjølv og at me ikkje må vere for ovmodige, slik ein kan seie at ei viss politisk rørsle på fyrstninga av 1940-talet var.<br>Relieffet Tor kjører med bukken teiknar et vyrdeleg bilete av den norrøne guden Tor, og høver godt som utsmykking i eit offentleg representasjonsbygg. Relieffet er laga i ei forenkla flatestil med skarpe fargar som kan minne ein om dei dekorative arbeida til Gerhard Munthe og norsk kyrkjekunst på 1700-talet. Nokre har freista å hevde at treskjering var ei særmerkt norsk kunstgrein som ikkje hadde etterføljarar korkje på 1800-tallet eller 1900-talet før Werenskiold tok ho opp att. <br>Referanser | |
| | | | |
| | <references /> | | <references /> |
| | | | |
| − | <br> | + | <br> |
| − | | |
| − | ===== Bibliografi =====
| |
| − | | |
| − | Carl Just, Rådhuset i Oslo, 2. del. Oslo: H. Aschehoug & Co, 1952.
| |
| − | | |
| − | Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtida til i dag, 3. utg.
| |
| − | | |
| − | Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug & Co. (W. Nygård), 2000.
| |
| − | | |
| − | Munch, P. A. Norrøne gude- og heltesagn. Revidert utgave ved Jørgen Haavardsholm. Oslo: Universitetsforlaget, 1996
| |
| − | | |
| − | Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer. Oslo: Dreyers Forlag, 1967.
| |
| − | | |
| − | Snorre Sturlason. Snorre: Den yngre Edda. Omsett av Erik Eggen. Norrøne bokverk 42. Oslo: Det Norske Samlaget, 1973 <br><br>
| |
| − | | |
| − | <br>[https://wiki.uio.no/hf/ifikk/kun1000/index.php/Dagfin_Werenskiold Tilbake til toppen]
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | |}
| |
| − | | |
| − | ==== ''Embla''<br> ====
| |
| − | | |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | | [[Image:2011 vår werenskioldembla.jpg|thumb|center|178px|Dagfin Werenskiold, Embla. Foto: Brigitte stolpmann]]<br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | |}
| |
| − | | |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | | <blockquote>
| |
| − | Då Bors-sønene gjekk langsettet havstranda, fann dei to tretomnar; dei tok dei opp og laga menneske av dei. Den fyrste gav åndedrag og liv, den andre vit og rørsle, den tredje andlet, mål, høyrsle og syn. Så gav dei klede og namn; mannen heitte Ask, og kvinna Embla. Og frå dei kom manneætta som fekk bu innanfor Midgard. <ref>Snorri Sturluson, Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen, ''Edda''. (Oslo: Samlaget. 2002), 281.</ref>
| |
| − | </blockquote>
| |
| − | Slik blir skapelsen av mennesket fremstilt i Den yngre Edda. En av tekstene som ble brukt som utgangspunkt da Dagfin Werenskiold utsmykket borggården til Oslo Rådhus.''Embla'' er en av 16 malte trerelieff i Yggrasilfrisen, disse er naivistiske og folkekunstpregede tolkninger av scener basert på norrøn mytologi. Laget i 1940-50-årene, med en dimensjon på 2,30x2,20x0,30 m hadde de opprinnelig en strålende fargeprakt noe som dessverre har blitt dempet med årene.<ref>Ulf Grønvold, Nils Anker og Gunnar Sørensen, foto Jiri Havran. ''Det store løtet: rådhuset i Oslo''. (Oslo: Aschaug. 2000), 393.</ref><ref>Gunnar Sørensen, ''Fargelegg byen! : Oslo kommunes utsmykninger'', (Oslo: Oslo kommune - Kulturetaten Unipub, 2009), 75</ref>
| |
| − | | |
| − |
| |
| − | | |
| − | Embla er urkvinnen og stammor til menneskene, i relieffet er hun fremstilt som en naken kvinne som står i fullfigur midt i bildet. Bak henne vokser det frem blomster i forskjellige farger. Emblas kropp og de blomstene utgjør formen til et tre, der kroppen er stammen og blomstene grenene. Denne formen sammen med relieffets preg av å være skjært ut i tre, reflekterer materialet som menneskene ble skapt av; to trær som gudene fant på stranden. Dette treet fyller hele bildet og ligger på en enkel mørkeblå bakgrunn. Det er også to insekter på hver sin side av bildet; et fluelignende vesen og en sommerfugl som Emblas høyrehand ligger vannrett over. <br>
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | Kroppsspråket til Embla kan knyttes til det øyeblikket hun våkner til live. Kroppen er statisk; føttene er plantet i jorda, kroppen står rett opp, ansiktet vendt stivt rett frem og leddene viser ingen tegn til bevegelse. Bare høyre armen er bøyd, men til en statisk horisontal posisjon. Kroppen er grovt hugget ut noe som skaper følelsen av at hun enda ikke er fullt ut menneske. Måten ansiktet blir rammet inn av et kortklipt rutemønstret hår har en likhet med sarkofagene fra Egypt. Denne innrammingen av remmer det livløse uttrykket til Embla, men ansiktet er levende. Her er huden glatt uten spor etter utskjæringsprosessen. Samspillet mellom Emblas munnviker og kinn gir en antydning til et smil og øynene hennes ser drømmende fremover. Det skapes en kontrast mellom den urørlige kroppen og ansiktet som lyser av bevisthet, mellom det som er dødt og det som er levende.
| |
| − | | |
| − | <br>Det vil være naturlig å sammenligne ''Embla'' med relieffets motpart ''Ask''. Disse to relieffene står overfor hverandre innerst i borggården. Der hvor Embla er i ro og nærmest livløs, er Ask i bevegelse med armene i en dynamisk diagonal linje. Fra Ask vokser det ut grener med et vell av blomster og løvverk som fyller ut bildet og dekker nesten hele den blå bakgrunnen. Embla er omgitt av blomster som står på en jevn avstand fra henne og plassert ut med en rytmisk regelmessighet, disse gir god rom for luft rundt seg. Der Embla deler bildeflaten med to insekter er det en hel flokk med fugler som sitter rundt Ask. De to bildene har komplementære uttrykk; der Ask er dynamisk og nesten et kaos med alle sine detaljer er Embla rolig og harmonisk.
| |
| − | | |
| − | <br>I Voluspå avslutter de to strofene som omhandler skapelsen av Ask og Embla med at de får «likhet med guder.»<ref>Gro Steinsland et Al.,'' Voluspå og andre norrrøne helligtekster'', (Oslo: De norske Bokklubbene, 2003), 20</ref> og Embla kunne vært et gudebilde. Dimensjonen og plasseringen av ''Embla ''opphøyd i veggen i en søylegang ligner måten gude- og helgenbilder ofte er plassert i templer og kirker. Mens Werenskiolds relieffer av de norønne gudene er fortellende er ''Embla'' en representasjon. ''Embla'' viser ikke hvordan den første kvinnen ble skapt, men fokuserer på selve kvinnnen. Kvinnen er i bildet naken på vei til å våkne, omrisset hinter til materialet hun ble skapt av og bildet utstråler en slags harmoni. Flere elementer er med på å opphøye Embla til en mer guddommelig status, blomstene som omkranser henne fungerer som en glorie som omslutter henne. Høyrehånden er løftet som i en velsignelse av sommerfuglen, en gest som hovedsakelig er forbeholdt guder og hellige personer
| |
| − | | |
| − | <br>Embla viser den første kvinnen i fra norrøn mytologi. Den statiske kroppen mot det levende ansiktet kan tyde på en oppvåkning. Bildet komplimentærer sin motsats i Ask og fremhever en harmoni. I samspill med plassering og bildene rundt blir hun et menneske som nesten er opphøyd til en guddommelig status. Siden dette er en motsetning til hvordan Gudene er fremstilt kan man tenke seg at dette hinter om menneskets betydning i den moderne verden i forhold til gudene.
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | ===== Referanser<br> =====
| |
| − | | |
| − | <references /><br>
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | ===== Bibliografi<br> =====
| |
| − | | |
| − | Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen, foto Jiri Havran. ''Det store løtet: rådhuset i Oslo''. Oslo: Aschaug. 2000
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | Steinsland, Gro et Al. ''Voluspå og andre norrrøne helligtekster''. Oslo: De norske Bokklubbene. 2003.
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | Sturluson, Snorri, Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen. ''Edda''. Oslo: Samlaget. 2002
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | Sørensen, Gunnar. ''Fargelegg byen! : Oslo kommunes utsmykninger''. Oslo: Oslo kommune - Kulturetaten Unipub. 2009.
| |
| − | | |
| − | <br><br>
| |
| − | | |
| − | |}
| |
| − | | |
| − | [https://wiki.uio.no/hf/ifikk/kun1000/index.php/Dagfin_Werenskiold Tilbake til toppen]
| |
| − | | |
| − | ==== ''Odin på Sleipner''<br> ====
| |
| − | | |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | | [[Image:2011 vår werenskioldodinpåsleipner.jpg|thumb|center|178px|Dagfin Werenskiold, Odin på Sleipner. Foto: Brigitte Stolpmann]]<br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | |}
| |
| − | | |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | |
| |
| − | '''Katalogkunnskap:'''<br>Kunstnerens navn: Dagfin Werenskiold<br>Verkets tittel: Odin på Sleipner<br>Materialbestemmelse: Treverk, ren kvistfri furu, av dekksplanker limt sammen til blokker<ref>Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen, Det store løftet - Rådhuset i Oslo. 1.utg. (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co, 2000), 393.</ref><br>Format: 230 cm i høyde x 220 cm i bredde, 30 cm i dybde<br>Nåværende oppholdssted: I borggården foran Oslo Rådhus.
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | '''Mytologisk bakgrunn'''
| |
| − | | |
| − | Odin er gudenes konge. I Valhall har han sitt høysete, Lidskjalv, hvor han sitter og ser utover verden. Han har to ravner, Hugin (tanken) og Munin (minnet), som han sender ut hver dag for å samle nyheter om verden utenfor. Om kvelden kommer de tilbake, setter seg på hver sin skulder og forteller Odin om alt de har sett. Odin eier også den dvergesmidde gullringen, Draupne, som det hver niende natt drypper åtte nye gullringer fra. Dvergene smidde også Odins spyd, Gungne. Dette spydet treffer alltid det Odin sikter på.<ref>Jan-Erik Ebbestad Hansen og Kari Møller, Norrøne myter og sagn, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1999, s. 161.</ref> Den kjæreste av Odins eiendeler er hesten Sleipner. Sleipner har åtte bein og er den raskeste hesten i verden. <ref>Ibid. 166</ref><br>Ikke bare er Odin gudenes konge. Han er også krigs- og dødsgud, samt guden for kunnskap og dikterkunsten, og han er en mektig magiker. Han har bare ett øye, fordi han pantsatte det andre hos jotnen Mime for å få drikke av visdomsbrønnen hans.
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | '''Motivbeskrivelse'''
| |
| − | | |
| − | Som det kommer frem av navnet, forestiller Odin på Sleipner den mektige guden Odin som rir i skogbrynet på sin åttebeinte hest, Sleipner, tett etterfulgt av ravnene Hugin og Munin som er plassert like over hodet hans. Odin er iført rød kappe og bevæpnet med et spyd i venstre hånd mens han holder Sleipners tømmer i den høyre. Hvis man kunne sett bildet i sine originale farger, ville man også kunnet sett ringen Draupne på hans høyre ringfinger. Bak ravnene følger en bølge bestående av syv gullstjerner. Sleipner løper på en eng av prestekrager og blåklokker med høyereiste bartrær i bakgrunnen. Relieffet er komponert slik at Odin rir fra venstre mot høyre og man får dermed et sterkere inntrykk av at hesten er i fart siden vi i vår kultur leser bilder fra venstre til høyre. Hestens man og hale, samt Odins kappe blåser i vinden, noe som understreker inntrykket av fart.
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | '''Symbolikk'''
| |
| − | | |
| − | Odins røde kappe symboliserer både hans herskerposisjon og aggresjonen i hans kamplyst, mens Sleipner og Odins hjelm og skjegg samt detaljer på hestens hodelag har spor av en mer gyllen gullfarge, noe som kan være med på å fremheve det kongelige og guddommelige. I tillegg til å være en mytologisk gjenstand har spydet også en symbolsk mening. Det er av de eldste våpnene menneskene har laget, og har flere ganger blitt brukt for å symbolisere manndom og makt, særlig krigsmakt. Odin er kledd til krig, og vi ser godt at han er ute på krigstokt, og ikke bare en vanlig ridetur. <br>Fargene i motivet, og i relieffserien generelt, er duse og til en viss grad kalde. Farger som mørkeblå og -grønn er brukt, og gir en følelse av mystikk og tilfører en trollsk atmosfære til motivet.
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | '''Kontekst'''
| |
| − | | |
| − | Følelsen av makt og noe guddommelig får man også når man oppsøker relieffene i sin kontekst. I tillegg til at Rådhuset i Oslo er stort og mektig, er relieffene plassert såpass langt opp på veggene at et vanlig menneske må bøye på nakken for å se dem ordentlig. Man må med andre ord se opp på dem på samme måte som man ville sett opp til gudene, og de store størrelsene gir en følelse av ærefrykt. Dette gjelder naturligvis alle relieffene, men det gir en ekstra god virkning når motivet er noe så mektig som Odin og Sleipner. <br>Relieffet, sammen med det helhetlige inntrykket en får av å se hele friserekken, kan vekke en del av den norske identiteten, og øke den nasjonale selvfølelsen for enkelte betraktere. Det kan tenkes at dette budskapet nådde de fleste i den samtiden de ble skapt i. Med okkupasjon og sterk propaganda i både kunsten og nyhetsbildet fra nazistenes side, førte kanskje til at dette verket stod som en motvekt. En kan nok påstå at dette ble et kunstverk som uttrykket ønsket om å frigjøre seg fra alle de tanker og meninger som det norske folk, som så mange andre grupper og nasjoner, ble påprakket under krigen. Odin på Sleipner kan nok for flere ses på som en del av et nærmest frigjørende kunstverk med et budskap om landets selvstendighet og rike kultur. <br><br>
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | ===== Referanser =====
| |
| − | | |
| − | <references />
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | ===== Bibliografi =====
| |
| − | | |
| − | Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet - Rådhuset i Oslo. 1.utg. <br> Oslo: H. Aschehoug & Co, 2000<br>
| |
| − | | |
| − | Hansen, Jan-Erik Ebbestad og Kari Møller. ”Norrøne myter og sagn”. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 1999.<br>
| |
| − | | |
| − | <br>[https://wiki.uio.no/hf/ifikk/kun1000/index.php/Dagfin_Werenskiold Tilbake til toppen]
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | |}
| |
| − | | |
| − | ==== Eksterne lenker ====
| |
| | | | |
| − | [[Category:Oslo_rådhus]] [[Category:Relieff]] | + | [[Category:Oslo_rådhus]] |
| | + | [[Category:Relieff]] |
| | + | [[Category:Kunstnere]] |
Dagfin Werenskiold er født 16. oktober 1892 i Bærum, Akershus. Han er sønn av Erik Werenskiold og Sophie Marie Stoltenberg Thomesen. Han døde 29. juni 1977.[1]
Som sønn av den fremtredende maleren Erik Werenskiold, ble Dagfin tidlig preget av kunstlivet: Han fikk tegneundervisning gjennom hele sin oppvekst, og fulgte sin far på studiereiser i inn og utland. Farens arbeid med norsk bygdekultur ga Dagfin en spesiell tilgang på tradisjonelle uttrykk som rosemaling og treskjæring, og han skulle senere bli spesielt kjent for sine egne trerelieffer.
Etter en tidlig debut som maler i 1914, tok han utdanning ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Kristiania, samt privatundervisning i Paris. Da han siden etablerte en karriere i Norge, hadde han allsidig erfaring med både maleri- og skulpturproduksjon, og i krysningen med impulsene fra norske håndtverkstradisjoner, utviklet han etter hvert den naivistiske, ornamentale stilen som preger hans mest kjente arbeider, slik som bronsedørene i Oslo Domkirke (1937), Yggdrasilfrisen (1940-50) og altertavlen til Sandefjord kirke (1963).
Dagfin Werenskiold fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1950 og mottok Statens kunstnerlønn fra 1954. Han døde 29 juni 1977 i Bærum, 85 år gammel.
Parmann, Øistein. Dagfinn Werenskiolds trerelieffer. Oslo: Dreyer, 1967.
Østby, Leif (red). Norsk kunstnerleksikon: bildene, kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. Bd 4. redigert av Nasjonalgalleriet. Oslo. Universitetsforlaget, 1986.
