|
|
| (32 mellomliggende revisjoner av 3 brukere er ikke vist) |
| Linje 1: |
Linje 1: |
| − | = ''Frigg'' = | + | == Biografi == |
| | + | Dagfin Werenskiold er født 16. oktober 1892 i Bærum, Akershus. Han er sønn av Erik Werenskiold og Sophie Marie Stoltenberg Thomesen. Han døde 29. juni 1977.<ref>Thue, ''Store norske leksikon'', s.v. Dagfin Werenskiold. http://snl.no/.nbl_biografi/Dagfin_Werenskiold/utdypning</ref> |
| | | | |
| − | [[Image:2010-høst-Dagfinwerenskioldfrigg 1.jpg|thumb|left|178px|Dagfin Werenskiold, Frigg]]
| + | Som sønn av den fremtredende maleren Erik Werenskiold, ble Dagfin tidlig preget av kunstlivet: Han fikk tegneundervisning gjennom hele sin oppvekst, og fulgte sin far på studiereiser i inn og utland. Farens arbeid med norsk bygdekultur ga Dagfin en spesiell tilgang på tradisjonelle uttrykk som rosemaling og treskjæring, og han skulle senere bli spesielt kjent for sine egne trerelieffer. |
| | | | |
| − | Dagfin Werenskiolds tre-relieffserie ''Yggdrasil'', som ''Frigg'' er en del av, inngår i et grundig planlagt og helhetlig tenkt kunstnerisk utsmykningsarbeid ved Oslo Rådhus. ''Frigg'' ble laget som den første, som et prøvearbeid, i 1943/44. Prosjektet ble gradvis utvidet, til serien omfattet i alt 16 relieffer, og prosessen pågikk helt til 1967. Den smykker Rådhusets borggård.
| + | Etter en tidlig debut som maler i 1914, tok han utdanning ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Kristiania, samt privatundervisning i Paris. Da han siden etablerte en karriere i Norge, hadde han allsidig erfaring med både maleri- og skulpturproduksjon, og i krysningen med impulsene fra norske håndtverkstradisjoner, utviklet han etter hvert den naivistiske, ornamentale stilen som preger hans mest kjente arbeider, slik som bronsedørene i Oslo Domkirke (1937), Yggdrasilfrisen (1940-50) og altertavlen til Sandefjord kirke (1963). |
| | | | |
| − | [[Frigg|Les mer om verket ''Frigg'' av Dagfin Werenskiold]]
| + | Dagfin Werenskiold fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1950 og mottok Statens kunstnerlønn fra 1954. Han døde 29 juni 1977 i Bærum, 85 år gammel. |
| | | | |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | = ''Balders død'' =
| |
| − |
| |
| − | [[Image:2010-høst-Dagfinwerenskioldbaldersdød 2.jpg|thumb|left|178px|Dagfin Werenskiold, Balders død]]
| |
| − |
| |
| − | ''Balders død'' er et av 16 tre-relieffer av kunstneren og trehoggeren Dagfin Werenskiold. Relieffene er del av den permanente utsmykningen i borggården foran Oslo Rådhus. Utsmykningen er laget på oppdrag fra Oslo kommune og ble påbegynt under okkupasjonstiden på 1940-tallet og ferdigstilt i 1950 årene.
| |
| − |
| |
| − | [[Balders død|Les mer om verket ''Balders død'' av Dagfin Werenskiold]]
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | = ''Nidhogg'' =
| |
| − |
| |
| − | [[Image:2010-høst-Dagfinwerenskioldnidhogg 3.jpg|thumb|left|178px|Dagfin Werenskiold, Nidhogg (utsnitt). Foto: Brigitte Stolpmann]]''Nidhogg'' i ''Yggdrasilserien'' ble laget til, og befinner seg i borggården foran Oslo Rådhus. I likhet med de andre relieffene er også dette skåret ut av blokker av kvistfri furu som veier 1 tonn hver.
| |
| − |
| |
| − | [[Nidhogg|Les mer om verket ''Nidhogg'' av Dagfin Werenskiold]]
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | = ''Frøy og Gerd møtes'' =
| |
| − |
| |
| − | [[Image:2011 vår werenskioldfrøyoggerd.jpg|thumb|left|178px|Dagfin Werenskiold, Frøy og Gerd møtes. Foto: Brigitte Stolpmann]]<br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | |
| |
| − | <br>''Frøy og Gerd møtes'', laget av maler og billedhugger Dagfin Werenskiold (1892-1977), er ett av i alt 16 polykrome trerelieffer som er integrert i borggården ved Oslo Rådhus. Prosjektet, kalt Yggdrasilfrisen, ble påbegynt under andre verdenskrig, etter oppdrag fra Oslo Kommune, og avsluttet på 1950-tallet. Alle verkene i relieffserien bygger på tekster om norrøn mytologi, hentet fra ''Den yngre og Den eldre Edda''<ref>Grønvold, Anker og Sørensen, ''Det store løftet: Rådhuset i Oslo'', 395.</ref>. <br>
| |
| − |
| |
| − | [[Frøy og Gerd møtes]]<br>
| |
| − |
| |
| − | |}
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | = ''Nornene heller vann på Yggdrasil''<br> =
| |
| − |
| |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | | [[Image:2011 vår werenskioldnornenehellervannpåyggdrasil.jpg|thumb|center|178px|Dagfin Werenskiold, Nornene heller vann på Yggdrasil. Foto: Brigitte Stolpmann]]<br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | |}
| |
| − |
| |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | |
| |
| − | Dagfin Werenskiold ( 1892-1977 ), Norsk billedhugger og maler.<br>'''”Nornene heller vann på Yggdrasil-askens røtter” <br>'''Ett av 16 trerelieffer i borggården til Oslo Rådhus, hugget ut av blokker med mål 2,30 x 2,20, limt sammen av dekksplanker i kvistfri furu, med dybde 30cm og en vekt på ca 1000 kg hver<ref>Carl Just, Rådhuset i Oslo, annen del – beskrivelse, med bidrag fra arkitektene og kunstnerne selv. (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co. (W. Nygaard), 1952), 151.</ref>.
| |
| − |
| |
| − | [[Nornene heller vann på Yggdrasil]]<br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | = ''Frøy og Skirne'' =
| |
| − |
| |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | | [[Image:2011 vår werenskioldfrøyogskirne.jpg|thumb|center|178px|Dagfin Werenskiold, Frøy og Skirne. Foto: Brigitte Stolpmann]]<br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | |}
| |
| − |
| |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | | Verket ''Frøy og Skirne'' er et av 16 store polykrome trerelieffer laget av kunstneren Dagfin Werenskiold. Relieffet er 2,30m x 2,20m, og inngår i en billedfrise kalt ''Yggdrasilfrisen'' fra perioden 1940-1950. Relieffdybden i utskjæringen skaper romfølelse ved en bredde på 30 cm og dybde på 25 cm.<ref>Parmann, Øistein. Dagfinn Werenskiold trerelieffer. Oslo; Dreyers forlag, 1967, 76.</ref> Verket er å finne i borggården foran Oslo Rådhus.
| |
| − | [[Frøy og Skirne]] <br><br><br>
| |
| − |
| |
| − | |}
| |
| − |
| |
| − | = ''Tor kjører med bukkene'' =
| |
| − |
| |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | | [[Image:2011 vår werenskioldtorkjørermedbukkene.jpg|thumb|center|178px|Dagfin Werenskiold, Tor kjører med bukkene. Foto: Brigitte Stolpmann]]<br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | |}
| |
| − |
| |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | |
| |
| − | ''Tor kjører med bukkene ''høyrer til ein serie på 16 store polykrome trerelieff som står i Borggarden til Oslo rådhus og er laga av bilethuggaren Dagfin Werenskiold (1892-1977).
| |
| − |
| |
| − | [[Tor kjører med bukkene]]
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | |}
| |
| − |
| |
| − | ==== ''Embla''<br> ====
| |
| − |
| |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | | [[Image:2011 vår werenskioldembla.jpg|thumb|center|178px|Dagfin Werenskiold, Embla. Foto: Brigitte stolpmann]]<br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | | <br>
| |
| − | |}
| |
| − |
| |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| |
| − | |-
| |
| − | | <blockquote>
| |
| − | Då Bors-sønene gjekk langsettet havstranda, fann dei to tretomnar; dei tok dei opp og laga menneske av dei. Den fyrste gav åndedrag og liv, den andre vit og rørsle, den tredje andlet, mål, høyrsle og syn.
| |
| − |
| |
| − | [[Embla]]
| |
| − |
| |
| − | Så gav dei klede og namn; mannen heitte Ask, og kvinna Embla. Og frå dei kom manneætta som fekk bu innanfor Midgard. <ref>Snorri Sturluson, Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen, ''Edda''. (Oslo: Samlaget. 2002), 281.</ref>
| |
| − | </blockquote>
| |
| − | Slik blir skapelsen av mennesket fremstilt i Den yngre Edda. En av tekstene som ble brukt som utgangspunkt da Dagfin Werenskiold utsmykket borggården til Oslo Rådhus.''Embla'' er en av 16 malte trerelieff i Yggrasilfrisen, disse er naivistiske og folkekunstpregede tolkninger av scener basert på norrøn mytologi. Laget i 1940-50-årene, med en dimensjon på 2,30x2,20x0,30 m hadde de opprinnelig en strålende fargeprakt noe som dessverre har blitt dempet med årene.<ref>Ulf Grønvold, Nils Anker og Gunnar Sørensen, foto Jiri Havran. ''Det store løtet: rådhuset i Oslo''. (Oslo: Aschaug. 2000), 393.</ref><ref>Gunnar Sørensen, ''Fargelegg byen! : Oslo kommunes utsmykninger'', (Oslo: Oslo kommune - Kulturetaten Unipub, 2009), 75</ref>
| |
| − |
| |
| − |
| |
| − |
| |
| − | Embla er urkvinnen og stammor til menneskene, i relieffet er hun fremstilt som en naken kvinne som står i fullfigur midt i bildet. Bak henne vokser det frem blomster i forskjellige farger. Emblas kropp og de blomstene utgjør formen til et tre, der kroppen er stammen og blomstene grenene. Denne formen sammen med relieffets preg av å være skjært ut i tre, reflekterer materialet som menneskene ble skapt av; to trær som gudene fant på stranden. Dette treet fyller hele bildet og ligger på en enkel mørkeblå bakgrunn. Det er også to insekter på hver sin side av bildet; et fluelignende vesen og en sommerfugl som Emblas høyrehand ligger vannrett over. <br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | Kroppsspråket til Embla kan knyttes til det øyeblikket hun våkner til live. Kroppen er statisk; føttene er plantet i jorda, kroppen står rett opp, ansiktet vendt stivt rett frem og leddene viser ingen tegn til bevegelse. Bare høyre armen er bøyd, men til en statisk horisontal posisjon. Kroppen er grovt hugget ut noe som skaper følelsen av at hun enda ikke er fullt ut menneske. Måten ansiktet blir rammet inn av et kortklipt rutemønstret hår har en likhet med sarkofagene fra Egypt. Denne innrammingen av remmer det livløse uttrykket til Embla, men ansiktet er levende. Her er huden glatt uten spor etter utskjæringsprosessen. Samspillet mellom Emblas munnviker og kinn gir en antydning til et smil og øynene hennes ser drømmende fremover. Det skapes en kontrast mellom den urørlige kroppen og ansiktet som lyser av bevisthet, mellom det som er dødt og det som er levende.
| |
| − |
| |
| − | <br>Det vil være naturlig å sammenligne ''Embla'' med relieffets motpart ''Ask''. Disse to relieffene står overfor hverandre innerst i borggården. Der hvor Embla er i ro og nærmest livløs, er Ask i bevegelse med armene i en dynamisk diagonal linje. Fra Ask vokser det ut grener med et vell av blomster og løvverk som fyller ut bildet og dekker nesten hele den blå bakgrunnen. Embla er omgitt av blomster som står på en jevn avstand fra henne og plassert ut med en rytmisk regelmessighet, disse gir god rom for luft rundt seg. Der Embla deler bildeflaten med to insekter er det en hel flokk med fugler som sitter rundt Ask. De to bildene har komplementære uttrykk; der Ask er dynamisk og nesten et kaos med alle sine detaljer er Embla rolig og harmonisk.
| |
| − |
| |
| − | <br>I Voluspå avslutter de to strofene som omhandler skapelsen av Ask og Embla med at de får «likhet med guder.»<ref>Gro Steinsland et Al.,'' Voluspå og andre norrrøne helligtekster'', (Oslo: De norske Bokklubbene, 2003), 20</ref> og Embla kunne vært et gudebilde. Dimensjonen og plasseringen av ''Embla ''opphøyd i veggen i en søylegang ligner måten gude- og helgenbilder ofte er plassert i templer og kirker. Mens Werenskiolds relieffer av de norønne gudene er fortellende er ''Embla'' en representasjon. ''Embla'' viser ikke hvordan den første kvinnen ble skapt, men fokuserer på selve kvinnnen. Kvinnen er i bildet naken på vei til å våkne, omrisset hinter til materialet hun ble skapt av og bildet utstråler en slags harmoni. Flere elementer er med på å opphøye Embla til en mer guddommelig status, blomstene som omkranser henne fungerer som en glorie som omslutter henne. Høyrehånden er løftet som i en velsignelse av sommerfuglen, en gest som hovedsakelig er forbeholdt guder og hellige personer
| |
| − |
| |
| − | <br>Embla viser den første kvinnen i fra norrøn mytologi. Den statiske kroppen mot det levende ansiktet kan tyde på en oppvåkning. Bildet komplimentærer sin motsats i Ask og fremhever en harmoni. I samspill med plassering og bildene rundt blir hun et menneske som nesten er opphøyd til en guddommelig status. Siden dette er en motsetning til hvordan Gudene er fremstilt kan man tenke seg at dette hinter om menneskets betydning i den moderne verden i forhold til gudene.
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | ===== Referanser<br> =====
| |
| − |
| |
| − | <references /><br>
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | ===== Bibliografi<br> =====
| |
| − |
| |
| − | Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen, foto Jiri Havran. ''Det store løtet: rådhuset i Oslo''. Oslo: Aschaug. 2000
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | Steinsland, Gro et Al. ''Voluspå og andre norrrøne helligtekster''. Oslo: De norske Bokklubbene. 2003.
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | Sturluson, Snorri, Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen. ''Edda''. Oslo: Samlaget. 2002
| |
| − |
| |
| − | <br>
| |
| − |
| |
| − | Sørensen, Gunnar. ''Fargelegg byen! : Oslo kommunes utsmykninger''. Oslo: Oslo kommune - Kulturetaten Unipub. 2009.
| |
| − |
| |
| − | <br><br>
| |
| − |
| |
| − | |}
| |
| − |
| |
| − | [https://wiki.uio.no/hf/ifikk/kun1000/index.php/Dagfin_Werenskiold Tilbake til toppen]
| |
| | | | |
| − | ==== ''Odin på Sleipner''<br> ==== | + | == Les om Dagfin Werenskiolds verk == |
| | | | |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| + | <gallery> |
| − | |- | + | File:2010-høst-Dagfinwerenskioldfrigg 1.jpg|[[Frigg]] |
| − | | [[Image:2011 vår werenskioldodinpåsleipner.jpg|thumb|center|178px|Dagfin Werenskiold, Odin på Sleipner. Foto: Brigitte Stolpmann]]<br> | + | File:2010-høst-Dagfinwerenskioldbaldersdød 2.jpg|[[Balders død]] |
| − | | <br> | + | File:2010-høst-Dagfinwerenskioldnidhogg 3.jpg|[[Nidhogg]] |
| − | | <br> | + | File:2011 vår werenskioldfrøyoggerd.jpg|[[Frøy og Gerd]] |
| − | |} | + | File:2011 vår werenskioldnornenehellervannpåyggdrasil.jpg|[[Nornene heller vann på Yggdrasil]] |
| − | | + | File:2011 vår werenskioldfrøyogskirne.jpg|[[Frøy og Skirne]] |
| − | {| width="720" cellspacing="1" cellpadding="1" border="1"
| + | File:2011 vår werenskioldtorkjørermedbukkene.jpg|[[Tor kjører med bukkene]] |
| − | |-
| + | File:2011 vår werenskioldembla.jpg|[[Embla]] |
| − | |
| + | File:2011 vår werenskioldodinpåsleipner.jpg|[[Odin på Sleipner]] |
| − | '''Katalogkunnskap:'''<br>Kunstnerens navn: Dagfin Werenskiold<br>Verkets tittel: Odin på Sleipner<br>Materialbestemmelse: Treverk, ren kvistfri furu, av dekksplanker limt sammen til blokker<ref>Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen, Det store løftet - Rådhuset i Oslo. 1.utg. (Oslo: H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co, 2000), 393.</ref><br>Format: 230 cm i høyde x 220 cm i bredde, 30 cm i dybde<br>Nåværende oppholdssted: I borggården foran Oslo Rådhus.
| + | File:2012 høst werenskioldvidarbeseirerfenrisulven.jpg|[[Vidar beseirer Fenrisulven]] |
| | + | </gallery> |
| | | | |
| | <br> | | <br> |
| | | | |
| − | '''Mytologisk bakgrunn''' | + | == Bibliografi == |
| | + | Parmann, Øistein. ''Dagfinn Werenskiolds trerelieffer''. Oslo: Dreyer, 1967. |
| | | | |
| − | Odin er gudenes konge. I Valhall har han sitt høysete, Lidskjalv, hvor han sitter og ser utover verden. Han har to ravner, Hugin (tanken) og Munin (minnet), som han sender ut hver dag for å samle nyheter om verden utenfor. Om kvelden kommer de tilbake, setter seg på hver sin skulder og forteller Odin om alt de har sett. Odin eier også den dvergesmidde gullringen, Draupne, som det hver niende natt drypper åtte nye gullringer fra. Dvergene smidde også Odins spyd, Gungne. Dette spydet treffer alltid det Odin sikter på.<ref>Jan-Erik Ebbestad Hansen og Kari Møller, Norrøne myter og sagn, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1999, s. 161.</ref> Den kjæreste av Odins eiendeler er hesten Sleipner. Sleipner har åtte bein og er den raskeste hesten i verden. <ref>Ibid. 166</ref><br>Ikke bare er Odin gudenes konge. Han er også krigs- og dødsgud, samt guden for kunnskap og dikterkunsten, og han er en mektig magiker. Han har bare ett øye, fordi han pantsatte det andre hos jotnen Mime for å få drikke av visdomsbrønnen hans.
| + | Thue, Sigrid R. ''Store norske leksikon'', s.v. Dagfin Werenskiold. http://snl.no/.nbl_biografi/Dagfin_Werenskiold/utdypning (06/09-2011). |
| | | | |
| − | <br>
| + | Østby, Leif (red). ''Norsk kunstnerleksikon: bildene, kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. ''Bd 4. redigert av Nasjonalgalleriet. Oslo. Universitetsforlaget, 1986. |
| − | | + | === Referanser === |
| − | '''Motivbeskrivelse'''
| |
| − | | |
| − | Som det kommer frem av navnet, forestiller Odin på Sleipner den mektige guden Odin som rir i skogbrynet på sin åttebeinte hest, Sleipner, tett etterfulgt av ravnene Hugin og Munin som er plassert like over hodet hans. Odin er iført rød kappe og bevæpnet med et spyd i venstre hånd mens han holder Sleipners tømmer i den høyre. Hvis man kunne sett bildet i sine originale farger, ville man også kunnet sett ringen Draupne på hans høyre ringfinger. Bak ravnene følger en bølge bestående av syv gullstjerner. Sleipner løper på en eng av prestekrager og blåklokker med høyereiste bartrær i bakgrunnen. Relieffet er komponert slik at Odin rir fra venstre mot høyre og man får dermed et sterkere inntrykk av at hesten er i fart siden vi i vår kultur leser bilder fra venstre til høyre. Hestens man og hale, samt Odins kappe blåser i vinden, noe som understreker inntrykket av fart.
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | '''Symbolikk'''
| |
| − | | |
| − | Odins røde kappe symboliserer både hans herskerposisjon og aggresjonen i hans kamplyst, mens Sleipner og Odins hjelm og skjegg samt detaljer på hestens hodelag har spor av en mer gyllen gullfarge, noe som kan være med på å fremheve det kongelige og guddommelige. I tillegg til å være en mytologisk gjenstand har spydet også en symbolsk mening. Det er av de eldste våpnene menneskene har laget, og har flere ganger blitt brukt for å symbolisere manndom og makt, særlig krigsmakt. Odin er kledd til krig, og vi ser godt at han er ute på krigstokt, og ikke bare en vanlig ridetur. <br>Fargene i motivet, og i relieffserien generelt, er duse og til en viss grad kalde. Farger som mørkeblå og -grønn er brukt, og gir en følelse av mystikk og tilfører en trollsk atmosfære til motivet.
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | '''Kontekst''' | |
| − | | |
| − | Følelsen av makt og noe guddommelig får man også når man oppsøker relieffene i sin kontekst. I tillegg til at Rådhuset i Oslo er stort og mektig, er relieffene plassert såpass langt opp på veggene at et vanlig menneske må bøye på nakken for å se dem ordentlig. Man må med andre ord se opp på dem på samme måte som man ville sett opp til gudene, og de store størrelsene gir en følelse av ærefrykt. Dette gjelder naturligvis alle relieffene, men det gir en ekstra god virkning når motivet er noe så mektig som Odin og Sleipner. <br>Relieffet, sammen med det helhetlige inntrykket en får av å se hele friserekken, kan vekke en del av den norske identiteten, og øke den nasjonale selvfølelsen for enkelte betraktere. Det kan tenkes at dette budskapet nådde de fleste i den samtiden de ble skapt i. Med okkupasjon og sterk propaganda i både kunsten og nyhetsbildet fra nazistenes side, førte kanskje til at dette verket stod som en motvekt. En kan nok påstå at dette ble et kunstverk som uttrykket ønsket om å frigjøre seg fra alle de tanker og meninger som det norske folk, som så mange andre grupper og nasjoner, ble påprakket under krigen. Odin på Sleipner kan nok for flere ses på som en del av et nærmest frigjørende kunstverk med et budskap om landets selvstendighet og rike kultur. <br><br>
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | ===== Referanser =====
| |
| | | | |
| | <references /> | | <references /> |
| | | | |
| − | <br> | + | <br> |
| − | | |
| − | ===== Bibliografi =====
| |
| − | | |
| − | Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet - Rådhuset i Oslo. 1.utg. <br> Oslo: H. Aschehoug & Co, 2000<br>
| |
| − | | |
| − | Hansen, Jan-Erik Ebbestad og Kari Møller. ”Norrøne myter og sagn”. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 1999.<br>
| |
| − | | |
| − | <br>[https://wiki.uio.no/hf/ifikk/kun1000/index.php/Dagfin_Werenskiold Tilbake til toppen]
| |
| − | | |
| − | <br>
| |
| − | | |
| − | |}
| |
| − | | |
| − | ==== Eksterne lenker ====
| |
| − | | |
| − | |}
| |
| | | | |
| − | [[Category:Oslo_rådhus]] [[Category:Relieff]] | + | [[Category:Oslo_rådhus]] |
| | + | [[Category:Relieff]] |
| | + | [[Category:Kunstnere]] |
Dagfin Werenskiold er født 16. oktober 1892 i Bærum, Akershus. Han er sønn av Erik Werenskiold og Sophie Marie Stoltenberg Thomesen. Han døde 29. juni 1977.[1]
Som sønn av den fremtredende maleren Erik Werenskiold, ble Dagfin tidlig preget av kunstlivet: Han fikk tegneundervisning gjennom hele sin oppvekst, og fulgte sin far på studiereiser i inn og utland. Farens arbeid med norsk bygdekultur ga Dagfin en spesiell tilgang på tradisjonelle uttrykk som rosemaling og treskjæring, og han skulle senere bli spesielt kjent for sine egne trerelieffer.
Etter en tidlig debut som maler i 1914, tok han utdanning ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Kristiania, samt privatundervisning i Paris. Da han siden etablerte en karriere i Norge, hadde han allsidig erfaring med både maleri- og skulpturproduksjon, og i krysningen med impulsene fra norske håndtverkstradisjoner, utviklet han etter hvert den naivistiske, ornamentale stilen som preger hans mest kjente arbeider, slik som bronsedørene i Oslo Domkirke (1937), Yggdrasilfrisen (1940-50) og altertavlen til Sandefjord kirke (1963).
Dagfin Werenskiold fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1950 og mottok Statens kunstnerlønn fra 1954. Han døde 29 juni 1977 i Bærum, 85 år gammel.
Parmann, Øistein. Dagfinn Werenskiolds trerelieffer. Oslo: Dreyer, 1967.
Østby, Leif (red). Norsk kunstnerleksikon: bildene, kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. Bd 4. redigert av Nasjonalgalleriet. Oslo. Universitetsforlaget, 1986.
