Forskjell mellom versjoner av «Fra Kjærlighetshaver»
| (114 mellomliggende revisjoner av 6 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | + | [[Svein Johansen|Svein Johansens]] ''Fra Kjærlighetshaver'' er en del av Univerisitet i Oslos kunstsamling.<ref>Uberg, ''e-post til studentredaksjonen''.</ref> Maleriet er utført med olje på lerret og måler 179x179 cm. | |
| + | == Motivet == | ||
| − | + | [[Image:Fra kjærlighetshaver.jpeg|thumb|350px|Svein Johansen, Fra Kjærlighetshaver, uå. Foto: Arthur Sand.]] | |
| − | + | Verket ''Fra Kjærlighetshaver'' er et figurativt maleri som skildrer et fonteneanlegg fremfor en bygningsvegg. Vannbassenget i forgrunnen er malt i blå og grønne fargenyanser, med islett av rosa og fiolett. Bygningsveggen i bakgrunnen er malt i duse rosa og grå fargenyanser. Trukket til venstre fra sentrum av billedflaten ses en mørk flate med rundbue over, dette kan antyde en åpning eller en port som leder inn i bygningen. På begge sider av denne flaten ses en høy søyle som strekker seg opp over rundbuen. Langs nedre del av den synlige bygningsveggen er det malt i flere grønntoner. De samme fargene går igjen i begge de øvre hjørnene av maleriet, og ligger også i et smalere felt langs avslutningen i øvre billedkant. Grønnfargene gir assosiasjoner til vegetasjon og kan slik vise til spenningen mellom natur og kultur. Mellomgrunnen domineres av fontenen. Denne består av en nedre del, en buet klippeformasjon, som bærer oppe tre mørke kropper som i hovedsak kan minne om hester. Fra gapene deres spruter en vannsøyle ut til begge sider av fontenen. I midten antydes et tredje hode og herfra skyter en vannstråle opp i en kraftig vertikal søyle. Både vannstrålene og søylene er malt i lyse, gråblå fargenyanser. Like under midten av bildet er det en mørkmalt tykk horisontal linje som går ut til sidene av bildet. Overfor denne ligger en gul litt tynnere linje. Sammen tydeliggjør de, og avgrenser, bassenget rundt fontenen. | |
| − | + | == Et spesielt malemiddel == | |
| − | + | [[Svein_Johansen|Svein Johansen]] arbeidet som kjemiingeniør før han begynte på kunststudiet som 25-åring. Med utgangspunkt i kjemikunnskapene sine, har han utviklet et malemedium som ble mye brukt i barokken. Ved å tilsette en del stoffer fikk han frem en lys blysåpe med konsistens som pasta. Han blander dette med vanlig tubemaling, og som malemedium bruker han terpentin tilsatt flytende blysåpe. Denne fremgangsmåten gir en stor grad av frihet, for uansett fortynningsgrad gir det en stabil farge som tørker i løpet av et døgn. | |
== Formale virkemidler == | == Formale virkemidler == | ||
| − | Svein | + | [[Svein_Johansen|Svein Johansens]] egenartede malemedium, som beskrevet overfor, fører til at bildene, ved bruk av halv- og heltransparente fargelag, frembringer en illusjon av dybde, hvor det underliggende fargelag skinner gjennom det overliggende og gir luftighet og rom.<ref>Hoff og Endresen, ''Svein Johansen. Vinterreise og andre bilder'', 12.</ref> Vi ser dette i den rosa bakgrunnen og forgrunnen av bildet hvor han bruker brede penselstrøk med transparente farger som gir dybdefølelse. |
| + | |||
| + | Romfølelsen styrkes også ved at detaljnivået i vannbassenget er størst i forgrunnen av bildet, ved at figurene overlapper hverandre og ved at det brukes kaldere og blekere farger i sentrale deler av bakgrunnen. | ||
| + | |||
| + | Det er i bildet også mye bruk av horisontale og vertikale linjer. Et eksempel på dette er den tydelig markerte horisontale linjen, som befinner seg nesten i midten av bildet, og som går ut til begge sider bak sokkelen av fontenen. Ved at overgangen forsvinner bak fontenen forsterkes inntrykket av dybde. Eksempler på vertikale linjer finnes i vannstrålen i sentrum av fontenen, og dette aktive elementet i bildet forsterkes av de omkransende søylene og ved at selve bygningsveggen også er malt med vertikale strøk. | ||
| − | + | == Innhold == | |
| − | + | [[Svein_Johansen|Svein Johansen]] er opptatt av å bruke symboler fra europeisk historie i sine bilder. Han arbeider i et figurativt formspråk, hvor han samler bildene i grupper som han angir som en suite, og nummererer dem med romertall.<ref>Rød, ''Kunstneren i atelieret'', 37.</ref> ''Vinterreise-''motivene som han malte like før ''Kjærlighetshaver'' er en slik gruppe bilder som viser store maktsymboler og skildringer av bygninger med omgivelser fra europeisk historie, som virker øde og forlatte, uten mennesker.<ref>Dæhlin,'' Norsk Samtidskunst'', 202.</ref> Foran bildene kan vi få inntrykk av at tidligere tiders fyrster og geistlige har utøvet en nesten ubegrenset makt, og samtidig forenet denne maktutfoldelsen med skjønnhetsdyrkelse. | |
| − | + | Bildene [[Svein_Johansen|Johansen]] malte inneholder ofte klare motsetninger. På den ene siden harmoni med forfallen skjønnhet, på den annen side melankoli og dysterhet, som kan virke truende; samt et ønske om å oppheve skillet mellom det virkelige og det uvirkelige. I dette bildet ''Fra Kjærlighetshaver'' ser vi i bakgrunnen en idyllisk, noe forfallen mur i rosa farge med vegetasjon i begge øvre hjørner med to hvite søyler som tegn på forgangen ro og skjønnhet. I sentrum av bildet ses en mørk fontene med dyrekropper hvor to dyrehoder virker ganske levende, hvorfra det spruter ut vannstråler. Bak dette blir blikket dradd inn i en sort åpning i murveggen uten tegn til mennesker, noe som virker melankolsk og truende. Samtidig blir kontrasten mellom det tilstivnede og det organiske anskueliggjort av den tilsynelatende levende fontenen, noe som skaper en tvetydighet i forhold til virkelighet og fantasi. | |
| − | + | Som de fleste av Johansens bilder fra denne tiden er ''Fra Kjærlighetshaver'' folketomt, men maleriene hans er stofflige, sanselige og plassene er ekte nok.<ref>Danbolt, ''Norsk Kunsthistorie'', 413.</ref> Slik kommer de til å handle om fortidens nærvær og samtidig om det fraværet vi erfarer midt i nærværet. Det er denne dobbeltheten, som finnes på flere nivåer i Johansens bilder, som fascinerer. Svein Johansen lot seg inspirere av europeisk kultur og historie, og kanskje diktet ''Burnt Norton ''av T. S. Eliot viser noe av kjernen i motivene hans fra denne tiden: "Tid som er og tid som var// er kanskje begge levende i tid som kommer// og tid som kommer iboende i tid som var."<ref>Hoff og Endresen, ''Svein Johansen. Vinterreise og andre bilder'', 24.</ref> | |
| − | + | == Kontekstuelle forhold == | |
| − | + | Da [[Svein_Johansen|Svein Johansen]] begynte på Statens Kunstakademi i 1971 valgte han Reidar Aulie som sin lærer, noe som skyldtes at han hadde et positivt forhold til hans bilder. Han delte lærerens politiske og emosjonelle sympati for arbeiderklassen, men ingen av dem var agitatorer. Mens Reidar Aulie brukte klassemotsetningene fra 30-tallet i sin kunst, valgte Svein Johansen det mer tvetydige og komplekse i sine bilder av "statsbærende" maktstrukturer, hvor enkeltmenneskets situasjon uttrykkes gjennom hvordan fremvisningen av autoritetssymbolene fortoner seg for dem.<ref>Sørensen, "Maktsymboler og øyenslyst", 22.</ref> | |
| − | | + | Med modernismens fall i form av nonfigurativ kunst i Norge ved inngangen til 1970 årene, oppstod flere kunstretninger, deriblant kritisk realisme. En retning Svein Johansen gjerne assosieres med. Og det var ved hans debututstilling i 1975 ved Unge Kunstneres Samfunn, som inneholdt en rekke storbymotiver, hvor han markerte seg som tilhenger av den kritisk realistiske retningen innen nyere norsk kunst. Opp gjennom 1980-tallet ble Johansens malerier både betegnet som politisk kunst, kritisk realisme og romantisk maleri.<ref>Hoff og Endresen, ''Svein Johansen. Vinterreise og andre bilder,'' 22.</ref> Utstillingen "Fra Kjærlighetshaver og andre bilder" ble vist i Kunstnerforbundet i 1984 og ble kommentert som en hyllest til kulturminnene, og da spesielt til barokken, i en realistisk uttrykksform.<ref>Biermann, "Kjærlighetshaver på utstilling," ''Morgenbladet'', 14.09.1984.</ref><br> |
| − | + | Fra 1990-tallet av har Johansen begynt å male i mer nonfigurativ retning. Bildene på 1980-tallet kan gi inntrykk av forgangen idyll, men kan samtidig virke truende. Bildene gir slik en opplevelse av kompleksitet og tvetydighet uten noe entydig budskap. Dette gjør at betrakteren utfordres til å reflektere og kunstverkene kan, i slik forstand, også vurderes som konseptuelle.<ref>Danbolt,'' Norsk Kunsthistorie'', 413.</ref> | |
== Referanser == | == Referanser == | ||
| Linje 36: | Linje 41: | ||
== Bibliografi == | == Bibliografi == | ||
| + | |||
| + | <br>Danbolt, Gunnar. ''Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag.'' Oslo: Det Norske Samlaget 2009. | ||
| + | |||
| + | Biermann, Cille. "Kjærlighetshaver på utstilling." ''Morgenbladet.'' 14.09.1984. | ||
| + | |||
| + | Dæhlin, Erik. ''Norsk Samtidskunst''. Oslo: Teknologisk Forlag A/S, 1990. | ||
| + | |||
| + | Hoff, Svein Olav og Signe Endresen (red.), ''Svein Johansen. Vinterreise og andre bilder''. Oslo: Labyrinth Press, 2004. | ||
| + | |||
| + | Rød, Johannes. ''Kunstneren i atelieret''. Oslo: Gyldendal 1998. | ||
| + | |||
| + | Sørensen, Gunnar. "Maktsymboler og øyenslyst. Noen aspekter ved Svein Johansens billedkunst." ''Kunst'', nr 3. (1985): 15-25 | ||
| + | |||
| + | Uberg, Ulla. ''E-post til studentredaksjonen''. Oslo: 06.09.13. <br><br> | ||
| + | |||
| + | <br> | ||
== Eksterne lenker == | == Eksterne lenker == | ||
| − | [[Category:Maleri]] [[Category:Alle_wiki-kunstverk]] [[Category:Universitetet_i_Oslo]] | + | http://www.koro.no/ |
| + | |||
| + | [[Category:Maleri]] | ||
| + | [[Category:Alle_wiki-kunstverk]] | ||
| + | [[Category:Universitetet_i_Oslo]] | ||
Nåværende revisjon fra 13. des. 2017 kl. 22:41
Svein Johansens Fra Kjærlighetshaver er en del av Univerisitet i Oslos kunstsamling.[1] Maleriet er utført med olje på lerret og måler 179x179 cm.
Innhold
Motivet
Verket Fra Kjærlighetshaver er et figurativt maleri som skildrer et fonteneanlegg fremfor en bygningsvegg. Vannbassenget i forgrunnen er malt i blå og grønne fargenyanser, med islett av rosa og fiolett. Bygningsveggen i bakgrunnen er malt i duse rosa og grå fargenyanser. Trukket til venstre fra sentrum av billedflaten ses en mørk flate med rundbue over, dette kan antyde en åpning eller en port som leder inn i bygningen. På begge sider av denne flaten ses en høy søyle som strekker seg opp over rundbuen. Langs nedre del av den synlige bygningsveggen er det malt i flere grønntoner. De samme fargene går igjen i begge de øvre hjørnene av maleriet, og ligger også i et smalere felt langs avslutningen i øvre billedkant. Grønnfargene gir assosiasjoner til vegetasjon og kan slik vise til spenningen mellom natur og kultur. Mellomgrunnen domineres av fontenen. Denne består av en nedre del, en buet klippeformasjon, som bærer oppe tre mørke kropper som i hovedsak kan minne om hester. Fra gapene deres spruter en vannsøyle ut til begge sider av fontenen. I midten antydes et tredje hode og herfra skyter en vannstråle opp i en kraftig vertikal søyle. Både vannstrålene og søylene er malt i lyse, gråblå fargenyanser. Like under midten av bildet er det en mørkmalt tykk horisontal linje som går ut til sidene av bildet. Overfor denne ligger en gul litt tynnere linje. Sammen tydeliggjør de, og avgrenser, bassenget rundt fontenen.
Et spesielt malemiddel
Svein Johansen arbeidet som kjemiingeniør før han begynte på kunststudiet som 25-åring. Med utgangspunkt i kjemikunnskapene sine, har han utviklet et malemedium som ble mye brukt i barokken. Ved å tilsette en del stoffer fikk han frem en lys blysåpe med konsistens som pasta. Han blander dette med vanlig tubemaling, og som malemedium bruker han terpentin tilsatt flytende blysåpe. Denne fremgangsmåten gir en stor grad av frihet, for uansett fortynningsgrad gir det en stabil farge som tørker i løpet av et døgn.
Formale virkemidler
Svein Johansens egenartede malemedium, som beskrevet overfor, fører til at bildene, ved bruk av halv- og heltransparente fargelag, frembringer en illusjon av dybde, hvor det underliggende fargelag skinner gjennom det overliggende og gir luftighet og rom.[2] Vi ser dette i den rosa bakgrunnen og forgrunnen av bildet hvor han bruker brede penselstrøk med transparente farger som gir dybdefølelse.
Romfølelsen styrkes også ved at detaljnivået i vannbassenget er størst i forgrunnen av bildet, ved at figurene overlapper hverandre og ved at det brukes kaldere og blekere farger i sentrale deler av bakgrunnen.
Det er i bildet også mye bruk av horisontale og vertikale linjer. Et eksempel på dette er den tydelig markerte horisontale linjen, som befinner seg nesten i midten av bildet, og som går ut til begge sider bak sokkelen av fontenen. Ved at overgangen forsvinner bak fontenen forsterkes inntrykket av dybde. Eksempler på vertikale linjer finnes i vannstrålen i sentrum av fontenen, og dette aktive elementet i bildet forsterkes av de omkransende søylene og ved at selve bygningsveggen også er malt med vertikale strøk.
Innhold
Svein Johansen er opptatt av å bruke symboler fra europeisk historie i sine bilder. Han arbeider i et figurativt formspråk, hvor han samler bildene i grupper som han angir som en suite, og nummererer dem med romertall.[3] Vinterreise-motivene som han malte like før Kjærlighetshaver er en slik gruppe bilder som viser store maktsymboler og skildringer av bygninger med omgivelser fra europeisk historie, som virker øde og forlatte, uten mennesker.[4] Foran bildene kan vi få inntrykk av at tidligere tiders fyrster og geistlige har utøvet en nesten ubegrenset makt, og samtidig forenet denne maktutfoldelsen med skjønnhetsdyrkelse.
Bildene Johansen malte inneholder ofte klare motsetninger. På den ene siden harmoni med forfallen skjønnhet, på den annen side melankoli og dysterhet, som kan virke truende; samt et ønske om å oppheve skillet mellom det virkelige og det uvirkelige. I dette bildet Fra Kjærlighetshaver ser vi i bakgrunnen en idyllisk, noe forfallen mur i rosa farge med vegetasjon i begge øvre hjørner med to hvite søyler som tegn på forgangen ro og skjønnhet. I sentrum av bildet ses en mørk fontene med dyrekropper hvor to dyrehoder virker ganske levende, hvorfra det spruter ut vannstråler. Bak dette blir blikket dradd inn i en sort åpning i murveggen uten tegn til mennesker, noe som virker melankolsk og truende. Samtidig blir kontrasten mellom det tilstivnede og det organiske anskueliggjort av den tilsynelatende levende fontenen, noe som skaper en tvetydighet i forhold til virkelighet og fantasi.
Som de fleste av Johansens bilder fra denne tiden er Fra Kjærlighetshaver folketomt, men maleriene hans er stofflige, sanselige og plassene er ekte nok.[5] Slik kommer de til å handle om fortidens nærvær og samtidig om det fraværet vi erfarer midt i nærværet. Det er denne dobbeltheten, som finnes på flere nivåer i Johansens bilder, som fascinerer. Svein Johansen lot seg inspirere av europeisk kultur og historie, og kanskje diktet Burnt Norton av T. S. Eliot viser noe av kjernen i motivene hans fra denne tiden: "Tid som er og tid som var// er kanskje begge levende i tid som kommer// og tid som kommer iboende i tid som var."[6]
Kontekstuelle forhold
Da Svein Johansen begynte på Statens Kunstakademi i 1971 valgte han Reidar Aulie som sin lærer, noe som skyldtes at han hadde et positivt forhold til hans bilder. Han delte lærerens politiske og emosjonelle sympati for arbeiderklassen, men ingen av dem var agitatorer. Mens Reidar Aulie brukte klassemotsetningene fra 30-tallet i sin kunst, valgte Svein Johansen det mer tvetydige og komplekse i sine bilder av "statsbærende" maktstrukturer, hvor enkeltmenneskets situasjon uttrykkes gjennom hvordan fremvisningen av autoritetssymbolene fortoner seg for dem.[7]
Med modernismens fall i form av nonfigurativ kunst i Norge ved inngangen til 1970 årene, oppstod flere kunstretninger, deriblant kritisk realisme. En retning Svein Johansen gjerne assosieres med. Og det var ved hans debututstilling i 1975 ved Unge Kunstneres Samfunn, som inneholdt en rekke storbymotiver, hvor han markerte seg som tilhenger av den kritisk realistiske retningen innen nyere norsk kunst. Opp gjennom 1980-tallet ble Johansens malerier både betegnet som politisk kunst, kritisk realisme og romantisk maleri.[8] Utstillingen "Fra Kjærlighetshaver og andre bilder" ble vist i Kunstnerforbundet i 1984 og ble kommentert som en hyllest til kulturminnene, og da spesielt til barokken, i en realistisk uttrykksform.[9]
Fra 1990-tallet av har Johansen begynt å male i mer nonfigurativ retning. Bildene på 1980-tallet kan gi inntrykk av forgangen idyll, men kan samtidig virke truende. Bildene gir slik en opplevelse av kompleksitet og tvetydighet uten noe entydig budskap. Dette gjør at betrakteren utfordres til å reflektere og kunstverkene kan, i slik forstand, også vurderes som konseptuelle.[10]
Referanser
- ↑ Uberg, e-post til studentredaksjonen.
- ↑ Hoff og Endresen, Svein Johansen. Vinterreise og andre bilder, 12.
- ↑ Rød, Kunstneren i atelieret, 37.
- ↑ Dæhlin, Norsk Samtidskunst, 202.
- ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 413.
- ↑ Hoff og Endresen, Svein Johansen. Vinterreise og andre bilder, 24.
- ↑ Sørensen, "Maktsymboler og øyenslyst", 22.
- ↑ Hoff og Endresen, Svein Johansen. Vinterreise og andre bilder, 22.
- ↑ Biermann, "Kjærlighetshaver på utstilling," Morgenbladet, 14.09.1984.
- ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 413.
Bibliografi
Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget 2009.
Biermann, Cille. "Kjærlighetshaver på utstilling." Morgenbladet. 14.09.1984.
Dæhlin, Erik. Norsk Samtidskunst. Oslo: Teknologisk Forlag A/S, 1990.
Hoff, Svein Olav og Signe Endresen (red.), Svein Johansen. Vinterreise og andre bilder. Oslo: Labyrinth Press, 2004.
Rød, Johannes. Kunstneren i atelieret. Oslo: Gyldendal 1998.
Sørensen, Gunnar. "Maktsymboler og øyenslyst. Noen aspekter ved Svein Johansens billedkunst." Kunst, nr 3. (1985): 15-25
Uberg, Ulla. E-post til studentredaksjonen. Oslo: 06.09.13.
