Forskjell mellom versjoner av «En blomstereng nordpå»

Nåværende revisjon fra 4. nov. 2018 kl. 20:09

Motiv

Maleriet viser oss et landskap i skumringslys. I forgrunnen står en jordlapp fylt med prestekrager. Helt fremme i forgrunnen ser vi blomstene detaljert, men nedtones jevnlig innover i motivet. Vi kan se litt jord, stilker og blader helt fremme i forgrunnen, deretter blir blomstene tettere og tettere og vi kan til slutt bare skimte dem på enden av blomsterengen. Blomsterengen er symmetrisk og har tydelige linjer som ligger på den vannrette midtlinjen. Blomstene reflekteres i det kjølige månelyset og får en slags blålig tone. Sidelinjene av blomsterengen leder oss til månen, som er plassert på den loddrette midtaksen, midt i motivet. Linjen mellom blomsterengen og marken er tydelig, det kan nesten se litt for perfekt ut.  

Bakover i motivet ser vi det øvrige landskapet som er forsiktig todelt. De forskjellige delene av dette landskapet er malt med vaktsomme linjer. Den ene delen av det øvrige landskapet er gården vi ser til venstre. Det er den enste som kan nærme seg komplementærfarge i verket. Gården består av fire hus. Til venstre ser vi ett stort og høyt hus med gresstak, pipe, en tydelig lyserød lang sidevegg og ingen vinduer så vidt øyet ser. På husets venstre side kan vi skimte et gjerde. I bakgrunnen av gården ser vi et lite hvitmalt hus. Til høyre ser vi to lavere hus. Det ene huset nærmest det lille hvite huset, er helt rødt i jordlig farge, uten noen vinduer. Det siste huset lengst til høyre er malt i tre forskjellige farger etter hverandre, gult, oransje og lyserød, også i jordlige farger, med tre vinduer. Det kan virke som de to sistnevnte husene kan henge sammen. Rett bak gården ser vi en rekke med trær som danner en slags grense mellom den mer kontrollerte naturen og den frie naturen. Vi ser tydelig at vegetasjonen her er mer fri og tar seg selv til rette med brunlige toner. Det renner en elv mellom den frie vegetasjonen og det øvrige landskapet med himmelen over seg. Elven gjenspeiler himmelen og måneskinnet. Dette øvrige landskapet har sterkere grønnfarge og vi ser store kontraster mellom det lyse og det mørke. Her ser vi både mark og tett skog fint balansert sammen. Himmelen har en tydelig linje som strekker seg horisontalt over hele bildet.  

Formspråk

Lyset og fargene er milde og nedtonede med få kontraster. Han lar landskapet i bakgrunnen være diffust slik at blikket kan fokusere på prestekragene og forbli uforstyrret av den bakre delen av motivet. Forgrunnen og bakgrunnen er i god balanse og utfyller hverandre. Malestrøkene i bakgrunnen er mer flytende, mens blomsterengen og forgrunnen er mer detaljert. Maleriet har en dus kveldsstemning over seg. Penselstrøkene er nøyaktige og fokuserte, i hans malestil gir han hver enkel del av maleriet sin riktige form. De linjene som ligger bak i landskapet er horisontale, mens forgrunnen er en tydelig horisontal form.

Fargene er nedtonede og sekundære, og oppleves som harmoniske og beroligende. Han bruker en lett, blålig hvit farge for å skape himmelen, elven og engen. Landskapet er fremstilt med brune og grønne farger, og gården er malt i rødlige og oransje toner. Rødfargene på gården er dempet, muligens for å få dem til å flyte inn i resten av fargetonene. Fargebruken skaper en treklang i maleriet. Bildet har et atmosfærisk perspektiv. Månen fungerer som et visuelt holdepunkt som definerer lyset i resten av bildet. Himmelen er kjølig lys og blålig. Den sentrale plasseringen til månen understreker viktigheten av skumringstiden og lyset som i høy grad er stemningsskapende.

Den største figurflaten i motivet er blomsterengen. Den stikker seg ut og står fram som en selvstendig form, en form som er bred, stødig og symmetrisk. Skissematerialet består av fotografier tatt fra ulike vinkler, samt en tusjtegning hvor han studerer blomstene. Fotografiene veileder oss til selve motivet, formen og plasseringen til blomsterengen. Tusjtegningen fokuserer på detaljene i prestekragene. I den tegnede skissen har han også tatt med andre ville vekster, som syreblader. I det ferdige maleriet har han valgt å utelate disse - muligens for å oppnå et renere formspråk. Det virker som om prestekragene og hans egen opplevelse av blomsterengen har vært av stor emosjonell betydning for kunstneren og det ferdigstilte arbeidet, og hvordan han underveis har valgt å gjennomføre det. Prestekragene i forgrunnen er nøye skissert og deretter malt, overgangen til en mer utydelig fremstilling blir brå. Blomstene blir deretter umulig å skille fra hverandre og glir sammen i en malt lys, varm tone med små flekker av hvitt, denne fremstillingen gir en nærmest glitrende effekt.

Nyromantikken

Opprinnelse

Den norske nyromantiske retningen oppsto på 1890-tallet og varte til 1910. Nyromantikken defineres som en en reaksjon på realismen og hverdagsnaturalismen. De realistiske kunstnerene krevde at deres beskuere tok en politisk stilling. Deres motiver var brutale og realistiske avbildninger av folket, og særdeles avbildninger av de mest vanskeligstilte i samfunnet. Realisme ville konfrontere beskuerene med samfunnsproblemer, og kreve at de måtte forholde seg til dem og ta stilling til dem. Realismen ble oppfattet som ensformig av den nyromantiske oppblomstringen. Den politiske drivkraften i realismen ble opponert av nyromantikkens kunstnere som søkte tilbake til romantikken. Hovedsakelig romantikkens utforskning av landskapsmotiver, og landskapsmotivets evne til å skildre indre følelseslivet.  

Stemningsmaleriet

Nyromantikken var preget av idealiserte motiver og romantiske fremstillinger av regional natur. Regionalisme ble en gjennomgående aspekt i nyromantikernes kunstmotiver, de regionale landskapsscenene formidlet den rene og nærmest urørte norske naturen. De ulike regionenes særegne natur viste den norske naturens variasjon og mangfold.^[1]

Nyromantikerne var ikke opptatt av og fremstille optisk korrekte avbildninger av naturen, de fokuserte på et subjektivt formspråk. Nyromantikerne var opptatt av å avbilde et konsentrert motiv og en spesifikk subjektiv opplevelse. Hvor stemningen som kunstneren opplevde skulle komme til uttrykk til maleriet.^[2] Dermed ble de nyromantiske maleriene omtalt som stemningsmalerier. De fikk impulser fra romantikken hvor landskapene speilet det indre følelseslivet og åndelighet, og ikke politiske budskap, som var tematikken som preget realismen og naturalismen.

Samtiden var spesielt opptatt av å avbilde landskaper i den dramatiske og romantiske skumringstimen.^[3] De utforsket fargene og lyset fra naturen. I denne timen kunne naturen bli tilegnet et mystisk og drømmende uttrykk som fremhevde stemningen kunstneren ønsket. Motivene som ble gjentatt i 1980 årene og frem til 1905 viste norsk natur på sitt mest uttrykksfulle og særegne.

Bildegalleri

• 

  Utsnitt I

• 

  Utsnitt II

• 

  Utsnitt III

• 

  Utsnitt IV

• 

  Utsnitt V

Litteratur

Bjerke, Øivind Storm. Harald Sohlberg: ensomhetens maler. Oslo: Gyldendal, 1991.

Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Samlaget, 2009.

Referanser

1. ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 220.
2. ↑ Bjerke, Harald Sohlberg: ensomhetens maler, 140.
3. ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 214.

Eksterne lenker