Forskjell mellom versjoner av «La femme en noir»
| Linje 10: | Linje 10: | ||
=== Per Krohg som Matisse-elev === | === Per Krohg som Matisse-elev === | ||
| − | Per Krohg var en av flere norske kunstnere som dro til Paris for å gå i lære hos den franske billedkunstneren Henri Matisse. | + | Per Krohg var en av flere norske kunstnere som dro til Paris for å gå i lære hos den franske billedkunstneren Henri Matisse. Matisse-elevene ble lært opp i et formspråk som involverte at kunstneren brukte farge rett fra tuben, og at form og rom ble skapt gjennom kontrastene mellom varme og kalde farger<ref>Werenskiold, Marit. "De norske Matisse-elevene", 37. </ref>. Rundt disse kontrasterende fargefeltene ble det gjerne brukt mørke konturlinjer. På Academié Matisse ble det ofte brukt levende modeller i malearbeidet. Riktig nok ønsket ikke Matisse at modellene skulle gjengis helt naturtro på lerretet. Han anså det som umulig å kopiere naturen slavisk<ref>Werenskiold, Marit. "De norske Matisse-elevene", 41.</ref>. |
=== Fauvisme === | === Fauvisme === | ||
Revisjonen fra 31. okt. 2018 kl. 12:53
La femme en noir (1925) er et maleri av den norske kunstneren Per Krohg (1889-1965). Bildet er opprinnelig fra 1921, men overmalt i 1925. Maleriet er olje på lerret og måler 98,5 x 69, 5 cm.
Innhold
Motivbeskrivelse
Formalanalyse
La femme en noir sett i kontekst
Per Krohg som Matisse-elev
Per Krohg var en av flere norske kunstnere som dro til Paris for å gå i lære hos den franske billedkunstneren Henri Matisse. Matisse-elevene ble lært opp i et formspråk som involverte at kunstneren brukte farge rett fra tuben, og at form og rom ble skapt gjennom kontrastene mellom varme og kalde farger[1]. Rundt disse kontrasterende fargefeltene ble det gjerne brukt mørke konturlinjer. På Academié Matisse ble det ofte brukt levende modeller i malearbeidet. Riktig nok ønsket ikke Matisse at modellene skulle gjengis helt naturtro på lerretet. Han anså det som umulig å kopiere naturen slavisk[2].
Fauvisme
Fauvistene representerte et dynamisk og hemningsløst maleri, der rene, glødende farger og urolig penselføring stod som sentrale virkemidler[3]. I denne kunsthistoriske ismen fikk bildets dekorative verdi forrang over dets mimetiske egenskaper.
