Forskjell mellom versjoner av «La femme en noir»
| Linje 13: | Linje 13: | ||
=== Fauvisme === | === Fauvisme === | ||
| − | Fauvistene representerte et dynamisk og hemningsløst maleri, der rene, glødende farger og urolig penselføring stod som sentrale virkemidler<ref>Werenskiold, Marit. "De norske Matisse-elevene", 19.</ref>. I denne kunsthistoriske ismen fikk bildets dekorative verdi forrang over dets mimetiske egenskaper. | + | Det er nemlig Matisse selv som regnes som fauvistenes leder. Fauvistene representerte et dynamisk og hemningsløst maleri, der rene, glødende farger og urolig penselføring stod som sentrale virkemidler<ref>Werenskiold, Marit. "De norske Matisse-elevene", 19.</ref>. I denne kunsthistoriske ismen fikk bildets dekorative verdi forrang over dets mimetiske egenskaper - det fauvistiske maleriet kunne by et forferdet publikum på grønne ansikter og røde trær. |
=== Kubisme === | === Kubisme === | ||
Revisjonen fra 31. okt. 2018 kl. 12:54
La femme en noir (1925) er et maleri av den norske kunstneren Per Krohg (1889-1965). Bildet er opprinnelig fra 1921, men overmalt i 1925. Maleriet er olje på lerret og måler 98,5 x 69, 5 cm.
Innhold
Motivbeskrivelse
Formalanalyse
La femme en noir sett i kontekst
Per Krohg som Matisse-elev
Per Krohg var en av flere norske kunstnere som dro til Paris for å gå i lære hos den franske billedkunstneren Henri Matisse. Matisse-elevene ble lært opp i et formspråk som involverte at kunstneren brukte farge rett fra tuben, og at form og rom ble skapt gjennom kontrastene mellom varme og kalde farger[1]. Rundt disse kontrasterende fargefeltene ble det gjerne brukt mørke konturlinjer. På Academié Matisse ble det ofte brukt levende modeller i malearbeidet. Riktig nok ønsket ikke Matisse at modellene skulle gjengis helt naturtro på lerretet. Han anså det som umulig å kopiere naturen slavisk[2].
Fauvisme
Det er nemlig Matisse selv som regnes som fauvistenes leder. Fauvistene representerte et dynamisk og hemningsløst maleri, der rene, glødende farger og urolig penselføring stod som sentrale virkemidler[3]. I denne kunsthistoriske ismen fikk bildets dekorative verdi forrang over dets mimetiske egenskaper - det fauvistiske maleriet kunne by et forferdet publikum på grønne ansikter og røde trær.
