Forskjell mellom versjoner av «Dagfin Werenskiold»
(→Frigg) |
|||
Linje 11: | Linje 11: | ||
|- | |- | ||
| | | | ||
− | Dagfin Werenskiolds | + | Dagfin Werenskiolds tre-relieffserie ''Yggdrasil'', som ''Frigg'' er en del av, inngår i et grundig planlagt og helhetlig tenkt kunstnerisk utsmykningsarbeid ved Oslo Rådhus. ''Frigg'' ble laget som den første, som et prøvearbeid, i 1943/44. Prosjektet ble gradvis utvidet, til serien omfattet i alt 16 relieffer, og prosessen pågikk helt til 1967. Den smykker Rådhusets borggård. Kunstneren benytter kvistfri furu og formatet måler 2,30 x 2,20 m, relieffdybden er opptil 25 cm, og hvert verk veier opp mot 1000 kg.<br>Motivene til ''Yggdrasilserien'' er hentet fra norrøn mytologi, men uten å kunne sies å utgjøre en narrativ enhet. De representerer et lødig utvalg av sentrale myter og trosforestillinger. |
− | <br> | + | ”Rådhus-relieffene er komponert på rytmen, balanseprinsippet, på helt naturlig og fritt grunnlag, uten gyllent snitt og konstruksjoner. De er også fri fra alskens ismer og retninger (…).”<ref>Borgen, Johan. Kunsten i Oslo Rådhus, Særutgave av tidsskriftet Kunsten i dag, 1950. Oslo: Utgitt av Galleri Per for H. Aschehoug &amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp; Co</ref><br> |
− | + | Frigg (den elskelige) var en allvitende gudinne, hun visste skjebnen til alle og regnes som den fremste og viseste av åsynjene (åsagudinnene).<ref>Enoksen, Lars Magnar. Norrøne guder og myter. Oslo: Schibsted Forlag AS, 2008.</ref>Hun var gift med Odin og sammen hadde de sønnene Balder (den sterke) og Hermod (kampmot). Hun var en beskyttende mor. Det er også noen som sier at fredagen er oppkalt etter henne, mens andre sier den er oppkalt etter Frøya (fruen/herskerinnen). ''Frigg'' som en del av ''Yggdrasilfrisen'' forteller historien om da Frigg tok alle ting til ed om at de ikke skulle skade sønnen hennes, Balder. Fortellingen sier at Balder var plaget av vonde drømmer, og at alle fryktet at han var sanndrømt og at livet hans sto i fare. Så det ble bestemt at Frigg, som var Balders mor, skulle dra ut å kreve at alle ting skulle avlegge ed på at de ikke skulle skade ham; Ild og vann, jern og all slags malm, steiner, trær, jord, sykdommer, dyr, planter, gift og ormer. Men mistelteinen krevde hun ikke noen ed fra, fordi hun syntes den var for ung.<ref>Enoksen, Lars Magnar. Norrøne guder og myter. 2008.</ref> | |
− | + | Frigg er fremstilt som en ung kvinne i tradisjonell norsk klesdrakt. Hun har den høyre hånden lagt bak hodet, den venstre løftet med håndflaten pekende utover. Hun er i ferd med å få alle levende skapninger til å avlegge ed på at de ikke skal skade sønnen. Hun er plassert i et eventyraktig landskap blandt blomster og trær. De dominerende farvene er blått, rødt og grønt. Bakgrunnen er lys og gylden, noe som gir frisen assosiasjoner til et ikon. Et tykt lag forurensning gjør imidlertid at den opprinnelige farveprakten kommer bedre frem på eldre fotografier enn på originalen. | |
− | + | Til grunn for Werenskiolds dekorative stil (som preger hele frisen), ligger art nouveau og nybarokk, Gerhard Munthes arbeider og tradisjonell norsk treskjæring med røtter tilbake til vikingtiden. Treskjæring er en karakteristisk norsk tradisjon som fikk lite oppmerksomhet både på 1800- og 1900-tallet før Dagfin Werenskiold igjen benyttet denne kunstformen. | |
− | + | Treet og de sterke fargene utgjør en virkningsfull kontrast mot mur og teglsteinen. Grovheten i utskjæringen og enkelheten i figurenes fremstilling, bygger opp under Dagfin Werenskiolds forkjærlighet for det norske. | |
− | + | Mens nybarokken er relativt fri for nasjonale særtrekk (en internasjonal stil), har Werenskiolds kunst eksemplifisert gjennom ''Frigg,'' en tydelig norsk forankring. For første gang siden 1700-tallet utføres et større treskulpurarbeide i Norge og forbindelsen til tradisjonen knyttes på nytt. Werenskiolds talent kommer åpenbart til sin fulle utfoldelse i møtet mellom treskulpur og maleri. | |
− | + | ''Frigg'' og ''Yggdrasil'' må i kraft av å være et unikt prosjekt i norsk kunsthistorie, anses for å være interessant sett i sin historiske kontekst. Imidlertid bør det tas høyde for at nettopp denne konteksten, der dyrking av det norske / nasjonale fremdeles var stuerent, gjorde kritikerne - slik det kan fortone seg 50 år i ettertid i et endret kulturelt klima – i overkant velvillig stemte. Frigg/Yggdrasil forsvarer likevel på en god måte sin plass i det totale utsmykningsarbeidet ved Oslo Rådhus.<br> | |
<br> | <br> | ||
Linje 43: | Linje 43: | ||
Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. ''Det store løftet: Rådhuset i Oslo.'' Oslo: Aschehoug & Co. (W. Nygård), 2000.<br> | Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. ''Det store løftet: Rådhuset i Oslo.'' Oslo: Aschehoug & Co. (W. Nygård), 2000.<br> | ||
− | '' | + | Knut Berg'' ''et al. (red.).''Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid. ''Bind 6<span style="font-style: italic;">. </span>Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1983.<br> |
Parmann, Øistein. ''Dagfin Werenskiolds trerelieffer.'' Oslo: Dreyer Forlag, 1967.<br> | Parmann, Øistein. ''Dagfin Werenskiolds trerelieffer.'' Oslo: Dreyer Forlag, 1967.<br> | ||
− | Borgen, Johan. "Kunsten i Oslo Rådhus". I ''Kunsten i dag'', særutgave 1950. Oslo: Galleri Per for H. Aschehoug & Co.<br> <br> | + | Borgen, Johan. "Kunsten i Oslo Rådhus". I ''Kunsten i dag'', særutgave 1950. Oslo: Galleri Per for H. Aschehoug & Co.<br> <br> |
+ | |||
+ | <br> | ||
− | |||
|} | |} | ||
− | |||
− | |||
==== ''Balders død'' ==== | ==== ''Balders død'' ==== |
Revisjonen fra 19. okt. 2010 kl. 15:52
Innhold
Frigg
|
Dagfin Werenskiolds tre-relieffserie Yggdrasil, som Frigg er en del av, inngår i et grundig planlagt og helhetlig tenkt kunstnerisk utsmykningsarbeid ved Oslo Rådhus. Frigg ble laget som den første, som et prøvearbeid, i 1943/44. Prosjektet ble gradvis utvidet, til serien omfattet i alt 16 relieffer, og prosessen pågikk helt til 1967. Den smykker Rådhusets borggård. Kunstneren benytter kvistfri furu og formatet måler 2,30 x 2,20 m, relieffdybden er opptil 25 cm, og hvert verk veier opp mot 1000 kg. ”Rådhus-relieffene er komponert på rytmen, balanseprinsippet, på helt naturlig og fritt grunnlag, uten gyllent snitt og konstruksjoner. De er også fri fra alskens ismer og retninger (…).”[1] Frigg (den elskelige) var en allvitende gudinne, hun visste skjebnen til alle og regnes som den fremste og viseste av åsynjene (åsagudinnene).[2]Hun var gift med Odin og sammen hadde de sønnene Balder (den sterke) og Hermod (kampmot). Hun var en beskyttende mor. Det er også noen som sier at fredagen er oppkalt etter henne, mens andre sier den er oppkalt etter Frøya (fruen/herskerinnen). Frigg som en del av Yggdrasilfrisen forteller historien om da Frigg tok alle ting til ed om at de ikke skulle skade sønnen hennes, Balder. Fortellingen sier at Balder var plaget av vonde drømmer, og at alle fryktet at han var sanndrømt og at livet hans sto i fare. Så det ble bestemt at Frigg, som var Balders mor, skulle dra ut å kreve at alle ting skulle avlegge ed på at de ikke skulle skade ham; Ild og vann, jern og all slags malm, steiner, trær, jord, sykdommer, dyr, planter, gift og ormer. Men mistelteinen krevde hun ikke noen ed fra, fordi hun syntes den var for ung.[3] Frigg er fremstilt som en ung kvinne i tradisjonell norsk klesdrakt. Hun har den høyre hånden lagt bak hodet, den venstre løftet med håndflaten pekende utover. Hun er i ferd med å få alle levende skapninger til å avlegge ed på at de ikke skal skade sønnen. Hun er plassert i et eventyraktig landskap blandt blomster og trær. De dominerende farvene er blått, rødt og grønt. Bakgrunnen er lys og gylden, noe som gir frisen assosiasjoner til et ikon. Et tykt lag forurensning gjør imidlertid at den opprinnelige farveprakten kommer bedre frem på eldre fotografier enn på originalen. Til grunn for Werenskiolds dekorative stil (som preger hele frisen), ligger art nouveau og nybarokk, Gerhard Munthes arbeider og tradisjonell norsk treskjæring med røtter tilbake til vikingtiden. Treskjæring er en karakteristisk norsk tradisjon som fikk lite oppmerksomhet både på 1800- og 1900-tallet før Dagfin Werenskiold igjen benyttet denne kunstformen. Treet og de sterke fargene utgjør en virkningsfull kontrast mot mur og teglsteinen. Grovheten i utskjæringen og enkelheten i figurenes fremstilling, bygger opp under Dagfin Werenskiolds forkjærlighet for det norske. Mens nybarokken er relativt fri for nasjonale særtrekk (en internasjonal stil), har Werenskiolds kunst eksemplifisert gjennom Frigg, en tydelig norsk forankring. For første gang siden 1700-tallet utføres et større treskulpurarbeide i Norge og forbindelsen til tradisjonen knyttes på nytt. Werenskiolds talent kommer åpenbart til sin fulle utfoldelse i møtet mellom treskulpur og maleri. Frigg og Yggdrasil må i kraft av å være et unikt prosjekt i norsk kunsthistorie, anses for å være interessant sett i sin historiske kontekst. Imidlertid bør det tas høyde for at nettopp denne konteksten, der dyrking av det norske / nasjonale fremdeles var stuerent, gjorde kritikerne - slik det kan fortone seg 50 år i ettertid i et endret kulturelt klima – i overkant velvillig stemte. Frigg/Yggdrasil forsvarer likevel på en god måte sin plass i det totale utsmykningsarbeidet ved Oslo Rådhus.
Referanser
BibliografiEnoksen, Lars Magnar. Norrøne guder og myter. Oslo: Schibsted Forlag AS, 2008. Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1997. Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug & Co. (W. Nygård), 2000. Knut Berg et al. (red.).Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid. Bind 6. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1983. Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer. Oslo: Dreyer Forlag, 1967. Borgen, Johan. "Kunsten i Oslo Rådhus". I Kunsten i dag, særutgave 1950. Oslo: Galleri Per for H. Aschehoug & Co.
|
Balders død
|
Balders Død er et av 16 tre-relieffer av kunstneren og trehoggeren Dagfin Werenskiold. Relieffene er del av den permanente utsmykningen i borggården ved Oslo Rådhus. Utsmykningen er laget på oppdrag fra Oslo Kommune og ble påbegynt under okkupasjonstiden på 1940-tallet og ferdigstilt i 1950 årene. Motivene tre-relieffene beskriver er hentet fra edda diktningen som inneholder mytologiske fremstillinger fra det gamle Norden. Norrøn mytologi er et sterkt symbol på den norrøne identitet, som er med å bidra til den nasjonale verdien Oslo rådhus er med på å representere. Komposisjonen i Balders død består av tre nakne menn, samt gjenstandene pil og bue, et tre og gule blomster. Disse objektene er fremhevet og presenteres tredimensjonalt, med en underliggende blå grunnflate. Balders død visualiserer en drapscene. Balder, sønnen til gudene Frigg og Odin er alles yndling. Men både Frigg og Balder aner at Balder står i fare. Dermed får Frigg alle levende vesener til å avlegge ed om å aldri skade sin sønn. Pil og buen i verket har en rød nyanse som tas opp i Lokes kropp. Dette knytter han til drapsvåpenet. Loke er Balders egentlige gjerningsmann, og Hod brukes som et middel til utførelsen. Hods uskyldighet visualiseres ved bruk av varme lyse farger. han ser vennlig ut og er omringet av blomster, som er et symbol på spirende liv. Loke holder den ene hånden hevet i lik retning som pilen gjennom Balders bryst. Bakgrunns flaten er delt mellom en dyp alvorlig blå farve rundt treet og Balder, og en lysere klarere blåfarve rundt Hod og Loke. Denne kontrasten skiller de levende fra den dødene. De norrøne motivene i Wierenskoilds trerelieffer, har en sterk kulturhistorisk betydning, for Norge i dag, og under oppreisningtiden etter krigen. Etter mange år med fremmed dominans skriver det seg inn som en viktig del av vår historie.
Referanser
BibliografiAnker Nils, Grønvold Ulf, Sørensen Gunnar. Det store løfte. Oslo: Aschehoug, 2000. Auerbach Loren, Birrell Anne M. , Dr. Boord Martin, Bruce-Mitford Miranda, Clayton Peter A. m.fl. Mytologi – Guder, helter og myter. London: Parragon, 2005. Just Carl. Rådhuset i Oslo, 2. del. "Beskrivelse". Oslo: H. Aschehoug & Co, 1952. Hansen, Ebbestad Jan Erik og Møller Kari. Norrøne myter og sagn. Oslo: Gyldendal Fakta, 1999. Varichon Anne. Colors: What they Mean and how to Make them. New York: Abrams, 2006.
|
Nidhogg
Nidhogg er et av 16 store polykrome trerelieffer som utgjør Yggdrasilfrisen (1940-1950), av kunstneren Dagfin Werenskiold (1892 - 1977). Motivene i frisen er hentet fra norrøn mytologi. Yggdrasilfrisen ble laget til og befinner seg i borggården foran Oslo Rådhus. Relieffene er skåret ut av blokker av kvistfri furu som veier 1 tonn hver og deretter malt med kraftige, sterke farger.[1] Målene er: 2,30m x 2,20m x 30cm, hvor trerelieff-dybden er opptil 25cm. Bildene er behandlet med linolje og dekket med to lag flytende plast, som skal beskytte mot vann og annen skade.[2]
Referanser
BibliografiGuerber, Hélène Adeline. Myths of the norsemen: from the Eddas and sagas. New York: Dover publications, 1992.
Just, Carl (red.). Rådhuset i Oslo: annen del. Oslo: Aschehoug, 1952. Mosnes, Jostein. Hemmelig skatt frem i lyset. Aftenpostens Amag. 1993. Tilgjengelig på https://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=055004199303270099&serviceId= Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer. Oslo:Dreyers forlag, 1967. Schøning, L. Trond. Det Norske hus: Oslo rådhus - en historisk sammenligning. Hovedfagsavhandling i kunsthistorie. Universitetet i Bergen. Våren 2001. |