Forskjell mellom versjoner av «Gjetere, Tåtøy»
(motiv og formal) |
|||
| Linje 9: | Linje 9: | ||
== Motivbeskrivelse == | == Motivbeskrivelse == | ||
Motivet i maleriet ''Gjetere, Tåtøy'' viser barn, flora og dyr i landskap. Sentralt i midten av maleriet er tre barn, to gutter og en jente, liggende og sittende mot hverandre i et bakket landskap. Over ungene er to kyr og blå himmel. Trevekster på hver side rammer inn øvre del av maleriet. | Motivet i maleriet ''Gjetere, Tåtøy'' viser barn, flora og dyr i landskap. Sentralt i midten av maleriet er tre barn, to gutter og en jente, liggende og sittende mot hverandre i et bakket landskap. Over ungene er to kyr og blå himmel. Trevekster på hver side rammer inn øvre del av maleriet. | ||
| + | |||
| + | Deler en bildet inn med tredelsregelen, kan maleriet deles inn i deler der nederste horisontale del er brunaktig og mer skyggelagt i steinberget, midtre horisontale del er litt lysere og har flere detaljer i form av ansikt og kropp med klær, og den siste og øverste delen på langs er den lyseste delen med himmel og to tre på hver side som rammer inn kyrne. Horisontalt går altså fargene i naturlig stigende rekkefølge fra mørkt til lyst på en harmonisk måte. | ||
| + | |||
| + | En sti i berget beveger seg gjennom bildet i en diagonal oppover mot trærne i venstre hjørne. Diagonalen skiller de tre barna fra hverandre. De to guttene ligger avslappet på berget, en har tatt av seg sko og den andre har tatt av seg hodeplagget sitt. Guttene ser slitne og varme ut denne deilige sensommerdagen, og begge to ligger godt til rette i den mosegrodde steinsiden. I første møte med maleriet og tittel kan det tenkes at jenta også er på gjeteroppdrag, og det skal ikke fullstendig utelukkes, men ser man nøye etter kan det leses en del inn i bildet. Jenta sitter mer rakrygget i venstre del med strikketøy i hendene. Hun ser ikke like fysisk utslitt ut som guttene. Likevel er hun rød i kinnene, muligens gjorde turen oppover bakken henne varm. Diagonalen i berget deler jenta og guttene på hver sin side av stien. Dette kan forstås som et virkemiddel av kunstneren for å skille jenta fra guttene som ligger, og slik vise til at det er en ulikhet mellom dem. Bak jenta er en busk og et rutete hvitt og rødt tøystykke. I tiden da maleriet ble malt var det vanlig at jentene gjorde adskilte oppgaver fra guttene, det var en annen type oppdragelse enn den guttene fikk. Slik sett kan det virke sannsynlig at hun har fått i oppdrag å komme til gjeterguttene med lunsj pakket inn i dette tørkleet, og at de i maleriets øyeblikk er mette og gode alle tre. | ||
== Formale virkemidler == | == Formale virkemidler == | ||
| + | Ungene er plassert nærmest i en trekant, ansikt og blikk er vendt mot hverandre i samtale. Vi blir raskt invitert inn til å lese mellom linjene om hva denne samtalen dreier seg om. Kanskje prater de om formiddagen som har vært. Ingen er direkte mer i fokus enn den andre da de med blikket flytter fokuset videre på hverandre i denne trekantformen. Vi ser jenta i profil fra hennes høyre side. En av guttene ligger på mage i en organisk stilling etter steinberget som går rolig i nedoverbakke og det er kun bakhodet hans vi ser. Et varmt sollys omringer dem og treffer håret på gutten. Den andre gutten ligger ovenfor og utfyller slik trekanten de sitter i. Ansiktet hans ser vi derimot tydelig, likevel får han ikke større oppmerksomhet enn de andre. Skoene hans er tatt av og han ser ut til å tygge på en rot eller pinne. Lyset får stemningen dem imellom til å virke varm og kjærlig. Kroppsspråket forteller også at relasjonen deres er nær og vant. Kanskje de er søsken – eller kanskje jenta kommer fra nabogården. Varme, naturalistiske fargetoner dominerer i bildet og gjør uttrykket behagelig. De tre barna er malt detaljert med små penselstrøk så vidt i fargekontrast til berget og floraen. Fargemessig flyter ungene nesten litt inn i floraen, og får en til å ville studere det nærmere for detalj. Kanskje er dette et bevisst valg av Werenskiold. Barna og landskapet gjør hverandre nemlig godt. Vi får en følelse av at ungene er i sin egen verden og oppmerksomheten deres kun er på hverandre. Naturen omfavner ungene og gir de rom til å bare være barn i dette øyeblikk. Faunaen blir presentert som vennlig og trygg. Werenskiold setter tydelig pris på den og får betrakteren til å gjøre det samme. Malerens perspektiv er utenforstående, han har ikke direkte kontakt med dem. Det er lite dramatikk i situasjonen, derimot fredelig og trygt. | ||
| + | |||
| + | Gjennom bakken der ungene sitter kan en følge berget som en sti oppover. Stien har i maleriet som så vidt nevnt flere funksjoner, og her hjelper den å føre blikket vårt oppover i bildet for videre observasjon. På toppen av bakken i øverste del finner vi de to kyrne på beite. Her virker et atmosfærisk perspektiv inn. Kyrne er i likhet med barna malt med små penselstrøk, men er i lysere brune farger som blender inn i den grønne naturen rundt. Den klare blå himmelen er dus og gir heller ikke særlig kontrastspill til omgivelsene. Dette og størrelseskontrasten på vegetasjonen og dyrene er virkemiddel som skaper dybde i bildet og gir en klar indikasjon på at det er bakgrunnen vi ser på. Barna i samtale er hovedmotivet, likevel er overgangen fra figur til figur harmonisk og lar oss på en naturlig måte flyte blikket over maleriet. | ||
| + | |||
| + | Maleriet gir gode assosiasjoner til sensommerdager i naturen. Det er svært harmonisk i farge og motiv og vekker gode følelser av nysgjerrighet, varme og lekenhet. Det er uskyldig, hverdagslig og uformelt, og får en til å sette pris på den norske floraen og den deilige sommersesongen. Kanskje mimrer en tilbake til sin egen barndom når en ser på det. | ||
== Ikonologi == | == Ikonologi == | ||
Revisjonen fra 23. okt. 2023 kl. 14:32
Under arbeide:)
I 1883 maler Erik Werenskiold maleriet Gjetere, Tåtøy. Her skildrer han det norske landskab og nationens børn placeret i det. Maleriert måler 58,7 x 65,6 cm og er malet med oliemaling på lærred. Værket er udstillet på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur, og design i Oslo. Museet har haft værket i sin varetægt siden 1912, hvor det blev givet i testamentarisk have fra Einar Sundt. [1]
Innhold
Præsentation
Motivbeskrivelse
Motivet i maleriet Gjetere, Tåtøy viser barn, flora og dyr i landskap. Sentralt i midten av maleriet er tre barn, to gutter og en jente, liggende og sittende mot hverandre i et bakket landskap. Over ungene er to kyr og blå himmel. Trevekster på hver side rammer inn øvre del av maleriet.
Deler en bildet inn med tredelsregelen, kan maleriet deles inn i deler der nederste horisontale del er brunaktig og mer skyggelagt i steinberget, midtre horisontale del er litt lysere og har flere detaljer i form av ansikt og kropp med klær, og den siste og øverste delen på langs er den lyseste delen med himmel og to tre på hver side som rammer inn kyrne. Horisontalt går altså fargene i naturlig stigende rekkefølge fra mørkt til lyst på en harmonisk måte.
En sti i berget beveger seg gjennom bildet i en diagonal oppover mot trærne i venstre hjørne. Diagonalen skiller de tre barna fra hverandre. De to guttene ligger avslappet på berget, en har tatt av seg sko og den andre har tatt av seg hodeplagget sitt. Guttene ser slitne og varme ut denne deilige sensommerdagen, og begge to ligger godt til rette i den mosegrodde steinsiden. I første møte med maleriet og tittel kan det tenkes at jenta også er på gjeteroppdrag, og det skal ikke fullstendig utelukkes, men ser man nøye etter kan det leses en del inn i bildet. Jenta sitter mer rakrygget i venstre del med strikketøy i hendene. Hun ser ikke like fysisk utslitt ut som guttene. Likevel er hun rød i kinnene, muligens gjorde turen oppover bakken henne varm. Diagonalen i berget deler jenta og guttene på hver sin side av stien. Dette kan forstås som et virkemiddel av kunstneren for å skille jenta fra guttene som ligger, og slik vise til at det er en ulikhet mellom dem. Bak jenta er en busk og et rutete hvitt og rødt tøystykke. I tiden da maleriet ble malt var det vanlig at jentene gjorde adskilte oppgaver fra guttene, det var en annen type oppdragelse enn den guttene fikk. Slik sett kan det virke sannsynlig at hun har fått i oppdrag å komme til gjeterguttene med lunsj pakket inn i dette tørkleet, og at de i maleriets øyeblikk er mette og gode alle tre.
Formale virkemidler
Ungene er plassert nærmest i en trekant, ansikt og blikk er vendt mot hverandre i samtale. Vi blir raskt invitert inn til å lese mellom linjene om hva denne samtalen dreier seg om. Kanskje prater de om formiddagen som har vært. Ingen er direkte mer i fokus enn den andre da de med blikket flytter fokuset videre på hverandre i denne trekantformen. Vi ser jenta i profil fra hennes høyre side. En av guttene ligger på mage i en organisk stilling etter steinberget som går rolig i nedoverbakke og det er kun bakhodet hans vi ser. Et varmt sollys omringer dem og treffer håret på gutten. Den andre gutten ligger ovenfor og utfyller slik trekanten de sitter i. Ansiktet hans ser vi derimot tydelig, likevel får han ikke større oppmerksomhet enn de andre. Skoene hans er tatt av og han ser ut til å tygge på en rot eller pinne. Lyset får stemningen dem imellom til å virke varm og kjærlig. Kroppsspråket forteller også at relasjonen deres er nær og vant. Kanskje de er søsken – eller kanskje jenta kommer fra nabogården. Varme, naturalistiske fargetoner dominerer i bildet og gjør uttrykket behagelig. De tre barna er malt detaljert med små penselstrøk så vidt i fargekontrast til berget og floraen. Fargemessig flyter ungene nesten litt inn i floraen, og får en til å ville studere det nærmere for detalj. Kanskje er dette et bevisst valg av Werenskiold. Barna og landskapet gjør hverandre nemlig godt. Vi får en følelse av at ungene er i sin egen verden og oppmerksomheten deres kun er på hverandre. Naturen omfavner ungene og gir de rom til å bare være barn i dette øyeblikk. Faunaen blir presentert som vennlig og trygg. Werenskiold setter tydelig pris på den og får betrakteren til å gjøre det samme. Malerens perspektiv er utenforstående, han har ikke direkte kontakt med dem. Det er lite dramatikk i situasjonen, derimot fredelig og trygt.
Gjennom bakken der ungene sitter kan en følge berget som en sti oppover. Stien har i maleriet som så vidt nevnt flere funksjoner, og her hjelper den å føre blikket vårt oppover i bildet for videre observasjon. På toppen av bakken i øverste del finner vi de to kyrne på beite. Her virker et atmosfærisk perspektiv inn. Kyrne er i likhet med barna malt med små penselstrøk, men er i lysere brune farger som blender inn i den grønne naturen rundt. Den klare blå himmelen er dus og gir heller ikke særlig kontrastspill til omgivelsene. Dette og størrelseskontrasten på vegetasjonen og dyrene er virkemiddel som skaper dybde i bildet og gir en klar indikasjon på at det er bakgrunnen vi ser på. Barna i samtale er hovedmotivet, likevel er overgangen fra figur til figur harmonisk og lar oss på en naturlig måte flyte blikket over maleriet.
Maleriet gir gode assosiasjoner til sensommerdager i naturen. Det er svært harmonisk i farge og motiv og vekker gode følelser av nysgjerrighet, varme og lekenhet. Det er uskyldig, hverdagslig og uformelt, og får en til å sette pris på den norske floraen og den deilige sommersesongen. Kanskje mimrer en tilbake til sin egen barndom når en ser på det.
Ikonologi
Baggrund for maleriet
Erik Werenskiold holdte som mange andre på sin tid til i området omkring Kragerø, hvor maleriet er malet. Her begynder han i sommeren 1882 på et maleri på bestilling af grosserer Einar Sundt, som senere bliver til Gjetere, Tåtøy. Werenskiold beskriver i breve, hvordan han arbejder med bestillingen fra Einar Sundt, og har vanskeligheder med at få dette motiv på plads. Han skitserer i både tegning og i maleri, hvoraf Nasjonalmuseet, har en af skitserne i deres samling, som ses neden for på denne side. [2]
Werenskiold er nok mest kendt for sine nyromantiske skildringer af de norske landskab og særlig dets bondefolk og bygdesamfund. Hans malerstil er bl.a. inspireret af hans mange udenlandsture, som gjorde at han ikke blot var velbevandret i de norske bygder og dale, men også i München og Paris. I München blev han inspireret af den realisme, som mange tyske kunstnere udtrykte i deres værker, og tog denne motivtilgang med ham hjem. Hans mange udenlandsrejser var nemlig opbrudt af længerevarende ophold i Norge, hvor han udforskede sin kærlighed til naturen og livet i det norske bygdesamfund, som vi også ser i Gjetere, Tåtøy. [3]
I slutningen af 1800-tallet skete der en hastig urbanisering, hvor nye teknologier gjorde indtog på gårdene i de europæiske lande, herunder Norge. Denne udvikling tvang mange bønder ind mod byen, hvor den nye blomstrende industri havde brug for mere arbejdskraft. Mange arbejdere levede her under trange kår, og havde brug for at spejle sig i et modbillede til denne tilværelse. Den almindelige borger kunne genkende landskaberne og hverdagscenerne i de nyromantiske maleri som deres egne. Naturen og nationalfølelsen blev kombineret, for at formidle en helende effekt, til dem der var endt i byens maskineri. [4]
Referenser
- ↑ Nasjonalmuseets netsamling, Gjettere, Tåtøy
- ↑ Østby, Maleren og tegneren Erik Werenskiold 1855-1938, 30-32
- ↑ Kent,The Triumph of Light and Nature, 128-133
- ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 211-218
Litteraturliste
Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur fra vikingetida til i dag. 3. oplag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2018.
Kent, Niel. The Triumph of Light and Nature, Nordic Art 1740-1940. London: Thames and Hudson 1987.
Nasjonalmuseets netsamling. ”Gjetere, Tåtøy”. (september 2023) https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.00990
Østby, Leif. Erik Werenskiold. 2. oplag. Oslo: Grøndahl og Dreyers Forlag AS, 1993.
