Forskjell mellom versjoner av «Døden i sykeværelse»

Revisjonen fra 24. okt. 2015 kl. 17:06

Edvard Munch, Døden i sykeværelse, ant. 1893. Nasjonalmuseet, Oslo.

Beskrivelse av motivet

Døden i sykeværelset viser et rom med syv mennesker. Veggen er tom, med unntak av et lite portrett. Veggens blågrønne farge er kontrastert med oransje på tregulvet. Rommet er kun møblert med en seng, nattbord og to stoler. Personene er plassert i to grupper, stilt opp som på en teaterscene, fire bak og tre foran.

Maleriet antas å vise Munch og familien samlet ved søsteren dødsleie i 1877^[1] . Søsteren, Sophie, er dødssyk og sitter i stolen ved sengen. Faren står ved siden av med foldede hender, og tanten, Karen Bjølstad, står også ved siden og holder den ene hånden på stolryggen. Broren står til venstre bak i rommet og lener seg inntil veggen. Lengre frem ser man trolig Munch selv, halvveis bakfra. Foran står søsteren Inger, og hun ser rett mot oss. Hun har et blekt ansikt med rødkantede øyne. Det er ingen andre ansikt som gjengis slik at man ser øyne og ansiktstrekk. Helt fremst sitter søsteren Laura på en stol og folder hendene.^[2]

Formen på menneskene er forenklet selv om de er gjengitt nokså naturtro. Skuldrene er runde og myke, og klærne avslører ikke kurver innenfor. Konturlinjer og ikke minst bruken av komplementærfarger understreker formene. Flere steder er hjelpelinjene synlige, noe som skaper en viss dynamikk, eller bevegelse, i et ellers statisk bilde. Menneskene kaster ikke skygger på gulvet og de er bare i noen grad modulerte.

En glassklar erinding om sorg og avmakt

Døds- og sykescener hørte med til tidens kunstneriske repertoar.^[3] Dermed valgte Munch et motiv som var kjent i samtiden. Imidlertid skiller kunstnerens formale virkemidler seg vesentlig fra datidens norske kunstnere, blant annet Christian Krohg som på den tiden malte naturalistisk.

Allerede seks år tidligere,i 1885-86 hadde Munch malt et dødsleie, Det syke barn. I dette verket har Munch brukt en teknikk hvor maling legges på og skrapes av igjen gang på gang helt til de halvt gjennomskinnelige fargene vibrerer. Det døende barnet er gjennomskinnelig og morens detaljer er utvisket. Munch har nå funnet et formspråk for å gjengi sorg. Men datidens kunstpublikum var ikke vant med at kunstnere malte egne følelser. Når Munch forenkler Det syke barn ved å ta bort informasjon om personene signaliserer han at bildets hensikt ikke er å vise et dødsleie men å gjengi følelsen av sorg og avmakt.^[4]

De forenklede formene og unaturlige fargene i Døden i sykeværelse har den same effekten som de vibrerende fargene og forenklingen i Det syke barn. Begge bildene forteller noe generelt om sorg og død, ikke om en bestemt families sorg, til tross for at vi antar hvem personene er.

Men mens jenta i Det syke barn er fremstilt som sett gjennom et slør, så er Døden i Sykeværelse et glassklart erindringsbilde. ^[5]

Eksterne lenker

Bibliografi

Berg et al.,"Maleriet 1870-1914" i Norges kunsthistorie. Bind 5, Nasjonal vekst, 109-307. Oslo:Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1981.

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det norske samlaget, 2009.

Eggum, Arne. Edvard Munch Livsfrisen fra maleri til grafikk. Oslo: J.M. Stenersens forlag A.S., 1990.

Haverkamp, Frode. "Edvard Munch. Høydepunkter i samlingen". www.nasjonalmuseet.no Oppsøkt 24.10.2015. [1]

Referanser

1. ↑ Haverkamp, "Edvard Munch. Høydepunkter .....".
2. ↑ Nasjonalmuseets hjemmeside. "Døden i sykeværelset".
3. ↑ Berg, "Maleriet 1870-1914", 161
4. ↑ Danbolt, Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 228.
5. ↑ Eggum, Edvard Munch Livsfrisen fra maleri til grafikk, 270