Forskjell mellom versjoner av «Rue Lafayette»

Revisjonen fra 19. okt. 2017 kl. 17:17

Her kommer det tekst i løpet av høsten 2017.

Hei allesammen!

Her er et forslag på hvordan vi kan konstruere wikiteksten sammen:

1) Kort introduksjon: Navn på maleri, kunstner, årstall, hvor det henger osv...

Edvard Munch regnes for å være en ekspresjonistisk kunstner, dermed skiller verket Rue Lafayette seg fra malerstilen i hans mest kjente verk. Bildet viser en mann stående på en balkong som skuer utover bybildet. Mannen som er kledd i flosshatt, frakk, bukse og blanke sko er antakeligvis fra borgerklassen. Størrelsen, utsmykkingen av og plassering av balkongen og bygningen den er en del av, skildrer velstand. Rue Lafayette blir sett på som et fargesterkt, impresjonistisk maleri og representerer hans oppbrudd fra eksperimenteringen innen dette uttrykk[1].

2) Motiv beskrivelse: Her kan én skrive

Munchs motivkrets frem til høsten 1892 skildrer en eksistensiell jevnhet, tilsynelatende uten fallhøyde, som bare brytes i et par sykdomsmotiver[9]. Rue Lafayette har allikevel en emosjonell, tilstedeværende kompleksitet. Det er vanskelig å tyde om det mennesket er isolert eller dominerende i sin ensomhet. Mannen lener seg over rekkverket på balkongen på en måte som indikerer en undrende interesse. Mannen er årvåken og nysgjerrig. På den måten ser verket ut til å være samfunnskommenterende. Den voksende anonymiteten i storbyen, som også kjennetegner modernismen som periode innen kunst og litteratur, gjenspeiles i verket gjennom motivet av mannen og det uklare gatelivet. Det er i kontinuitet med de formale tradisjonene som er typisk for impresjonismen gjennom de tykke penselstrøkene og tematisk i forhold til et tilsynelatende billedlig og naturlig skildring av et bybilde. Det er også på en måte et brudd ved bruk av jordtoner i samspill med duse pastellfarger, med en underliggende psykologisk kontekst. Verket blir et speilbilde for den franske kulturen. Anonymiteten som er skildret hos mannen i bildet og i bybildet, reflekterer allikevel ikke kunstnerens anonymitet, som i dette bildet også er sterkt tilstedeværende. Ved å observere verket Rue Lafayette er det tydelig at Munch ikke klarer å la seg løsrive fullstendig fra den mer ekspresjonistiske stilen gjennom motivets tilstedeværelse. Fargebruken er allikevel veldig annerledes fra den symbolske fargebruken han uttrykker seg gjennom senere.

3) Formalanalyse: Her kan to samarbeide

Verket har en blanding av pasteller mot mørke, sterke fargekombinasjoner. Dette uttrykket kjennes beroligende, til tross for de mørke fargekontrastene. Verket har et skisseaktiguttrykk der Munch har en summarisk stil med en malerisk kvalitet, spesielt med tanke på livet på gaten som er portrettert. Motivet er sprengt der balkongen og gelenderet åpner seg mot oss. Motivet er åpent. Som observatør blir man nærmest sugd inn i motivet. Den tykke, markante streken som markerer balkongen er i sterk kontrast til det myldrende, til tider uklare, bybildet nedenfor. Dette skaper et skille mellom mannen som isolert enhet og gaten som pulserende mangfold. Balkongen gir også et inntrykk av en diagonal linjedominans, til tross for de vertikale bygningene. Det er et optisk perspektiv som gir oss innblikk i et øyeblikk som en del av en prosess. Det er et fryst øyeblikk av et høyt tempo. Lyskilden er utenfor billedrammen, men skyggen av bygningen og mannen viser oss at den kommer fra venstre. Skyggene er tydelige, noe som tyder på klart vær. Himmelen er blass, med tydelige, tykke linjer. Lyset som er skildret virker naturlig. Munchs mulige læringsforhold til Monet kan vise igjen i den flekkete penselskriften[2]. Munch nærmer seg en pointillistisk malerteknikk det han bruker klatter med maling, korte strøk på en nærmest systematisk måte. Den flekkete penselskriften gjør det i dette tilfellet vanskelig å tydeliggjøre alle former og motiv i bildet, men man kan tenke at det er et for ytterlige å isolere mannen på balkongen fra livet på gaten. Hestekjerrene og den tykke streken som markerer balkongen, går i samme rekken og skaper en harmoni i bildet, til tross for at de er adskilt gjennom fysisk stor avstand.

I forhold til verket Rue Lafayette er det tydelig at dette ikke bar er en skildring av et bymotiv, men man får også et innblikk i hva Munchs egen sinnsstemning. Det er tydelig at mylderet på gaten og møtet med en av Europas kulturhovedstader, både da og nå, gjorde særlig inntrykk på Munch og helt sikker må ha føltes overveldende. I et brev til sin tante, Karen Bjølstad, skriver Munch at han har flyttet inn på et nydelig værelse med balkong der adressen er Rue Lafaytte[7]. Det er sannsynlig at verket Rue Lafayette er malt fra hans værelse. Impresjonisme som kunstretning var en reaksjon mot salongmaleriet. Naturen skulle skildres som en fargeopplevelse og motivets innhold ble mindre viktig. Impresjonistene konsentrerte seg særlig om atmosfæriske stemninger, som dirrende sollys, damp og tåke[8]. Sollyset er særlig tilstedeværende i Rue Lafayette, men til tross for den impresjonistiske retningen, er det en dvelende tilstedeværende tanke ved dette øyeblikket.

4) Kontekst: Her kan to samarbeide.

- impresjonisme: Trine ønsker å skrive om dette.

- paris, moderniseringen, bysanering ++

- evt. noe mer/annet?

Munchs standpunkt er impresjonismens, subjektivering av det objektivt gitte, ”mennesket – ikke gjenstanden”[6].

Edvard Munch er kjent for sin ekspresjonistiske malerstil, spesielt tematisk. Rue Lafayette blir dermed et uttrykk for en kontrast til Munchs ”livsangst”. Dette er en naturlig innflytelse fra den franske malertradisjonen på den tiden, sett i lys av Munchs opphold i Frankrike. 1890-årene i Paris regnes for å være en unik periode med tanke på politisk og kunstnerisk utvikling. Kunstscenen i Montmartre ekspanderte og omfavnet flere internasjonale kunstnere og kunstuttrykk[3]. Det er ikke vanskelig å forestille seg at Munch ble en del av dette miljøet. Munch kan også regnes som en del av de post-impresjonistiske kunstnere, men verket Rue Lafayette er et av de få impresjonistiske bildene Munch har malt. Post-impresjonisme er både en forlengelse av, men også et brudd med impresjonismens begrensninger. Post-impresjonistene synes forståelsen av lys og farge som primær inngang til kunstnerisk kvalitet, var konservativt. De søkte mot et annet uttrykk, der sterke farger utformet motivet i større grad[4]. Et eksempel på dette er kunstneren Vincent Van Gogh, som ofte blir sammenlignet, og har mye til felles med Edvard Munch. Van Gogh videreutviklet uttrykket fra impresjonismen fra korte, tykke, konsise penselstrøk til buede linjer. Denne teknikken er tydelig tilstede i Munchs Rue Lafayette. Munchmuseet i Oslo hadde også en midlertidig utstilling de kalte Van Gogh + Munch der de beskriver retningen til de to som gjengivelser av den moderne manns tilstand. En moderne fargepalett og en ukonvensjonell komposisjon er eksempler på likhetstrekk mellom dem. Paris ble også et vendepunkt for dem begge og deres karriere[5]. Erik Mørstad nevner mener at selve fargen i et verk endrer karakter når de blir belyst på ulike måter og at Munch innehar denne subjektive persepsjonen og bruker den aktivt.

:)

[2] Mørstad, Edvard Munch; Formative år 1874 – 1892, 247.

[3] Hepp, ”Paris in the 1890’s: Politics, Morality and Art”

[4] Art Movements, ”Post impressionism”

[5] Munchmuseet, ”Van Gogh + Munch”

[6] Mørstad, Edvard Munch: Formative år 1874 – 1892, 251.

[7] eMunch, ”Munchmuseet MM N 771”

[8] Store norske leksikon online, s.v. ”impresjonisme”

Edvard Munch, Rue Lafayette, 1891. Olje på lerret, 92 x 73 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland