Forskjell mellom versjoner av «Slindebirken»

Revisjonen fra 24. okt. 2018 kl. 21:16 (vis kilde) Sigrijak@uio.no (diskusjon | bidrag) (→‎Kontekst) (Tagg: Visuell redigering) ← Forrige endring		Revisjonen fra 25. okt. 2018 kl. 13:32 (vis kilde) Sigrijak@uio.no (diskusjon | bidrag) m (eksterne lenker) (Tagg: Visuell redigering) Neste endring →
Linje 31:		Linje 31:
	== Referanseliste ==		== Referanseliste ==
	<references />		<references />
		+
		+	== Eksterne lenker ==
		+	[http://dikt.org/Det_fredede_tr%C3%A6 Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven]
		+
		+	[http://www.nasjonalmuseet.no/no/utstillinger_og_aktiviteter/utstillinger/nasjonalgalleriet/Livets+dans.+Samlingen+fra+antikken+til+1950.9UFRjUZh.ips Nasjonalmuseeets Utstilling]
	== Bibliografi ==		== Bibliografi ==
	Danbolt, Gunnar. ''Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag.'' Oslo: Det norske samlaget, 2009		Danbolt, Gunnar. ''Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag.'' Oslo: Det norske samlaget, 2009
−	Norske dikt på nett. ''Det fredede træ'' av Johan Sebastian Welhaven. Besøkt 10.09.2018 <nowiki>http://dikt.org/Det_fredede_tr%C3%A6</nowiki>	+	Norske dikt på nett. ''Det fredede træ'' av Johan Sebastian Welhaven. Besøkt 10.09.2018 http://dikt.org/Det_fredede_tr%C3%A6
		+
		+	''Store norske leksikon på nett''. S.v. “Slindebjørka”. Besøkt 10.09.2018. https://snl.no/Slindebjørka
	Østby, Leif. ''Den store tradisjon: essays om billedkunst.'' Oslo: Gyldendal, 1982.		Østby, Leif. ''Den store tradisjon: essays om billedkunst.'' Oslo: Gyldendal, 1982.

---

Revisjonen fra 25. okt. 2018 kl. 13:32

Slindebirken (1839) er et landskapsmaleri malt av den norske kunstneren Thomas Fearnley (1802-42). Maleriet er utført i olje på lerret, 54,5 x 66 cm. Bildet ble Fearnleys arbeid for opptak som medlem av ledelsen i Den kongelige Tegne-og Kunstskole i Christiania, før den i 1890 endte opp i eie hos Nasjonalmuseet, hvor det har vært siden.^[1] I dag henger verket på Nasjonalgalleriet i Oslo, som en del av galleriets faste utstilling Livets dans. Utstillingen er en kronologisk samling av kunst fra antikken og fram til 1950.

Motivbeskrivelse

Formale virkemidler

• 

  Nærbildet av de to figurene.

Motivbetydning

Slindebjørka

Verket har fått sin tittel fra tilnavnet til bjørketreet som framstilles i maleriet. Bjørka sto ved gården Slinde ved Sognefjorden i Norge og fikk etterhvert kulturhistorisk betydning. Slindebjørka ble et populært motiv blant malere på begynnelsen av 1800-tallet, og dikteren Johan Sebastian Welhaven skrev også et dikt om treet;

Ved Sognefjorden paa gaarden Slinde,

der er den stolteste birk at finde.^[2]

Det hevdes at treet vokste på en gammel gravhaug fra norrøn tid og ble ansett som et hellig tre.^[3] I tillegg var beliggenheten attraktiv med fjorden og de norske fjellene i bakgrunnen.Fearnley besøkte gården for første gang i 1826.^[4] Også kunstnerne J.C.Dahl og Johannes Flintoe besøkte Slinde for å male det samme motivet. Likevel er Fearnleys versjon det mest kjente i dag. Treet blåste ned i 1874. ^[5]

Kontekst

Samtiden

I første halvdel av 1800-tallets Europa var det spesielt to elementer som preget kunsten, det romantiske og det nasjonale.

Referanseliste

1. ↑ Østby, Leif. Den store tradisjon: essays om billedkunst. Oslo: Gyldendal, 1982, 62.
2. ↑ Norske dikt på nett. Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven. Besøkt 10.09.2018 http://dikt.org/Det_fredede_tr%C3%A6
3. ↑ Østby, Den store tradisjon, 51.
4. ↑ [1] Østby, Den store tradisjon, 60.
5. ↑ [1] Store norske leksikon på nett. S.v. “Slindebjørka”.

Eksterne lenker

Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven

Nasjonalmuseeets Utstilling

Bibliografi

Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det norske samlaget, 2009

Norske dikt på nett. Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven. Besøkt 10.09.2018 http://dikt.org/Det_fredede_tr%C3%A6

Store norske leksikon på nett. S.v. “Slindebjørka”. Besøkt 10.09.2018. https://snl.no/Slindebjørka

Østby, Leif. Den store tradisjon: essays om billedkunst. Oslo: Gyldendal, 1982.