Forskjell mellom versjoner av «Slindebirken»
m (overskrift) |
|||
| Linje 5: | Linje 5: | ||
== Formale virkemidler == | == Formale virkemidler == | ||
[[Fil:Slindebirkenskisse.png|thumb|400px|Thomas Fearnley, ''Slindebjørka'', 1839. Foto: Nasjonalmuseet]] | [[Fil:Slindebirkenskisse.png|thumb|400px|Thomas Fearnley, ''Slindebjørka'', 1839. Foto: Nasjonalmuseet]] | ||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| + | === Farge og lys === | ||
| + | === Skissen og andre versjoner av verket === | ||
== Motivbetydning == | == Motivbetydning == | ||
=== Slindebjørka === | === Slindebjørka === | ||
| − | Verket har fått sin tittel fra tilnavnet til bjørketreet som framstilles i maleriet. Bjørka sto ved gården Slinde | + | Verket har fått sin tittel fra tilnavnet til bjørketreet som framstilles i maleriet. |
| + | |||
| + | Bjørka sto ved gården Slinde på nordsiden av Sognefjorden i Norge og fikk etterhvert kulturhistorisk betydning. Slindebjørka ble et populært motiv blant malere på begynnelsen av 1800-tallet, og dikteren Johan Sebastian Welhaven skrev også et dikt om treet; | ||
''Ved Sognefjorden paa gaarden Slinde,'' | ''Ved Sognefjorden paa gaarden Slinde,'' | ||
| Linje 24: | Linje 23: | ||
Det hevdes at treet vokste på en gammel gravhaug fra norrøn tid og ble ansett som et hellig tre.<ref>Østby, ''Den store tradisjon'', 51.</ref> I tillegg var beliggenheten attraktiv med fjorden og de norske fjellene i bakgrunnen.Fearnley besøkte gården for første gang i 1826.<ref>[1] Østby, ''Den store tradisjon'', 60.</ref> Også kunstnerne J.C.Dahl og Johannes Flintoe besøkte Slinde for å male det samme motivet. Likevel er Fearnleys versjon det mest kjente i dag. Treet blåste ned i 1874. <ref>[1] ''Store norske leksikon på nett''. S.v. “Slindebjørka”.</ref> | Det hevdes at treet vokste på en gammel gravhaug fra norrøn tid og ble ansett som et hellig tre.<ref>Østby, ''Den store tradisjon'', 51.</ref> I tillegg var beliggenheten attraktiv med fjorden og de norske fjellene i bakgrunnen.Fearnley besøkte gården for første gang i 1826.<ref>[1] Østby, ''Den store tradisjon'', 60.</ref> Også kunstnerne J.C.Dahl og Johannes Flintoe besøkte Slinde for å male det samme motivet. Likevel er Fearnleys versjon det mest kjente i dag. Treet blåste ned i 1874. <ref>[1] ''Store norske leksikon på nett''. S.v. “Slindebjørka”.</ref> | ||
| + | === Skikkelsene === | ||
| + | <gallery> | ||
| + | |||
| + | Fil:Slindebirkenzoom.png |Nærbildet av de to figurene. | ||
| + | |||
| + | </gallery> | ||
== Kontekst == | == Kontekst == | ||
| Linje 29: | Linje 34: | ||
I første halvdel av 1800-tallets Europa var det spesielt to elementer som preget kunsten, det ''romantiske'' og det ''nasjonale''. | I første halvdel av 1800-tallets Europa var det spesielt to elementer som preget kunsten, det ''romantiske'' og det ''nasjonale''. | ||
| − | == | + | === Sjanger === |
| + | |||
| + | == Referanser == | ||
<references /> | <references /> | ||
| Linje 37: | Linje 44: | ||
[http://www.nasjonalmuseet.no/no/utstillinger_og_aktiviteter/utstillinger/nasjonalgalleriet/Livets+dans.+Samlingen+fra+antikken+til+1950.9UFRjUZh.ips Nasjonalmuseeets Utstilling] | [http://www.nasjonalmuseet.no/no/utstillinger_og_aktiviteter/utstillinger/nasjonalgalleriet/Livets+dans.+Samlingen+fra+antikken+til+1950.9UFRjUZh.ips Nasjonalmuseeets Utstilling] | ||
| − | == | + | == Litteratur == |
Danbolt, Gunnar. ''Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag.'' Oslo: Det norske samlaget, 2009 | Danbolt, Gunnar. ''Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag.'' Oslo: Det norske samlaget, 2009 | ||
Revisjonen fra 25. okt. 2018 kl. 14:44
Slindebirken (1839) er et landskapsmaleri malt av den norske kunstneren Thomas Fearnley (1802-42). Maleriet er utført i olje på lerret, 54,5 x 66 cm. Bildet ble Fearnleys arbeid for opptak som medlem av ledelsen i Den kongelige Tegne-og Kunstskole i Christiania, før det i 1890 endte opp i eie hos Nasjonalmuseet, hvor det har vært siden.[1] I dag henger verket på Nasjonalgalleriet i Oslo, som en del av galleriets faste utstilling Livets dans. Utstillingen er en kronologisk samling av kunst fra antikken og fram til 1950.
Innhold
Motivbeskrivelse
Formale virkemidler
Farge og lys
Skissen og andre versjoner av verket
Motivbetydning
Slindebjørka
Verket har fått sin tittel fra tilnavnet til bjørketreet som framstilles i maleriet.
Bjørka sto ved gården Slinde på nordsiden av Sognefjorden i Norge og fikk etterhvert kulturhistorisk betydning. Slindebjørka ble et populært motiv blant malere på begynnelsen av 1800-tallet, og dikteren Johan Sebastian Welhaven skrev også et dikt om treet;
Ved Sognefjorden paa gaarden Slinde,
der er den stolteste birk at finde.[2]
Det hevdes at treet vokste på en gammel gravhaug fra norrøn tid og ble ansett som et hellig tre.[3] I tillegg var beliggenheten attraktiv med fjorden og de norske fjellene i bakgrunnen.Fearnley besøkte gården for første gang i 1826.[4] Også kunstnerne J.C.Dahl og Johannes Flintoe besøkte Slinde for å male det samme motivet. Likevel er Fearnleys versjon det mest kjente i dag. Treet blåste ned i 1874. [5]
Skikkelsene
Nærbildet av de to figurene.
Kontekst
Samtiden
I første halvdel av 1800-tallets Europa var det spesielt to elementer som preget kunsten, det romantiske og det nasjonale.
Sjanger
Referanser
- ↑ Østby, Leif. Den store tradisjon: essays om billedkunst. Oslo: Gyldendal, 1982, 62.
- ↑ Norske dikt på nett. Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven. Besøkt 10.09.2018 http://dikt.org/Det_fredede_tr%C3%A6
- ↑ Østby, Den store tradisjon, 51.
- ↑ [1] Østby, Den store tradisjon, 60.
- ↑ [1] Store norske leksikon på nett. S.v. “Slindebjørka”.
Eksterne lenker
Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven
Litteratur
Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det norske samlaget, 2009
Norske dikt på nett. Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven. Besøkt 10.09.2018 http://dikt.org/Det_fredede_tr%C3%A6
Store norske leksikon på nett. S.v. “Slindebjørka”. Besøkt 10.09.2018. https://snl.no/Slindebjørka
Østby, Leif. Den store tradisjon: essays om billedkunst. Oslo: Gyldendal, 1982.
Hofmann, Werner. Caspar David Friedrich. London: Thames & Hudson Ltd, 2000.
