Forskjell mellom versjoner av «Dagfin Werenskiold»

Dagfin Werenskiolds trerelieffrise Yggdrasil, som Frigg er en del av, inngår i et grundig planlagt og helhetlig tenkt kunstnerisk utsmykningsarbeid ved Oslo Rådhus. Frigg ble laget som som den første (Et ”prøvearbeid”) i 1943/44.Prosjektet ble gradvis utvidet til frisen omfattet i alt 16 relieffer, og prosessen pågikk helt til 1967.Den smykker rådhusets borggård. Kunstneren benytter kvistfri furu og formatet måler 2,30 x 2,20 m, relieffdybden er opptil 25 cm, og verket veier opp mot 1000 kg.
Motivene til Yggdrasilfrisen er hentet fra norrøn mytologi og religion, men uten å kunne sies å utgjøre en narrativ enhet. De representerer et lødig utvalg sentrale myter og trosforestillinger.

”Rådhus-relieffene er komponert på rytmen, balanseprinsippet, på helt naturlig og fritt grunnlag, uten gyllent snitt og konstruksjoner. De er også fri fra alskens ismer og retninger (…)”^[1]

Frigg – Odins hustru – er fremstilt som en ung kvinne i tradisjonell norsk klesdrakt, Den høyrre hånden lagt bak på hodet, den venstre løftet med håndflaten pekende fremover.Hun er i ferd med å få alle levende skapninger til å avlegge ed på at de ikke skal skade hennes sønn Balder. (Hun har hatt onde forvarsler!)
Frigg er plassert i et eventyraktig landskap blandt blomster og trær. De dominerende farvene er blått, rødt og grønt. Bakgrunden er lys og gylden, som av den frunn gir frisen et islett av ikon. Et tykt lag forurensning gjør imidlertid at den opprinnelige farveprakten kommer bedre frem på eldre fotografier enn på originalen.

Til grunn for Werenskiolds dekorative stil( som preger hele frisen), ligger fremfor alt art nouveau/ nybarokk, Gerhard Munthes arbeider , (kjent medlem av Lysakerkretsen) og tradisjonell norsk treskjæringskunst med røtter tilbake til vikingetid. Treskjæring er en karakteristisk norsk kunstgren som fikk lite oppmerksomhet både på 1800-, og 1900-tallet før Dagfin Werenskiold igjen benyttet denne kunstformen. Treet og de sterke fargene utgjør også virkningsfull kontrast mot mur og teglsteinen. Grovheten i utskjæringen og enkelheten i figurenes fremstilling, bygger opp under Dagfins forkjærlighet for det nasjonalromantiske og det norske.

Mens Nybarokken er relativt fri for nasjonale særtrekk (en ”Internasjonal stil”) Har Werenskiolds kunst – eksemplifisert gjennom Frigg – en tydelig norsk forankring.For første gang siden 1700-tallet utføres et større treskulpurarbeide i Norge og forbindelsen med tradisjonen knyttes på nytt.Werenskiolds talent kommer åpenbart til sin fulle utfoldelse i møtet mellom treskulpur og maleri.
Omtalen av verket har jevnt over vært positive, i noen tilfeller rent ut panegyriske. Frigg/Yggdrasil.må , i kraft av å være et unikt prosjekt i norsk kunsthistorie, anses for å være interessant sett i sin historiske kontekst. Imidlertid bør det tas takhøyde for ar nettopp denne konteksten, der dyrking av det norske / nasjonale fremdeles var stuerent, gjorde kritikerne - slik det kan fortone seg 50 år i ettertid i et endret kulturelt klima – i overkant velvillig stemte.Frigg/Yggdrasil forsvarer lkevel på en god måte sin plass i det totale utsmykningsarbeidet ved Oslo Rådhus.

1. ↑ Borgen, Johan. Kunsten i Oslo Rådhus, Særutgave av tidsskriftet Kunsten i dag, 1950. Oslo: Utgitt av Galleri Per for H. Aschehoug & Co

Litteraturliste:

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1997

Grønvold. Ulf, Anker, Nils, Sørensen, Gunnar. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug & Co. (W. Nygård), 2000

Norges kunsthistorie bind 6: Mellomkrigstid. Norberg- Schulz, Christian et al. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1983

Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer: Oslo. Dreyer Forlag, 1967

Borgen, Johan. Kunsten i Oslo Rådhus, Særutgave av tidsskriftet Kunsten i dag, 1950. Oslo: Utgitt av Galleri Per for H. Aschehoug & Co

Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst

Nidhogg er et av 16 store polykrome trerelieffer som utgjør Yggdrasilfrisen (1940 - 1950), av kunstneren Dagfin Werenskiold (1892 - 1977). Motivene i frisen er hentet fra norrøn mytologi. Yggdrasilfrisen ble laget til og befinner seg i borggården foran Oslo Rådhus. Relieffene er skåret ut av blokker av kvistfri furu som veier 1 tonn hver og deretter malt med kraftige, sterke farger.^[1] Målene er: 2,30m x 2,20m x 30cm, hvor trerelieff-dybden er opptil 25cm. Bildene er behandlet med linolje og dekket med to lag flytende plast, som skal beskytte mot vann og annen skade.^[2]

Komposisjonen i dette relieffet er enkel og tydelig: blå bakgrunn, bølgende vann i dypere blå, Yggdrasil i brune, grønne, gule og blå toner med ekornet Ratatosk som ser ned på ormen Nidhogg fra en gren mens ormen som er plassert helt sentralt i bilde gnager i roten på treet. Dragen er stor og fyller nesten hele formatet, men på tross av dette, blir fokuset drevet mot høyre hvor alt bindes sammen; grenen og røttene møtes, og dragens og ekornets blikk møtes i kommunikasjon. Det er mye bevegelse i bildet med en diagonal linjedominans og et kraftfullt, ekspressivt uttrykk.

Nidhogg betyr den som hogger med nid eller ondskap og er navnet på det dragelignende uhyre som gnager i roten på verdenstreet Yggdrasil som avbildet på relieffet. Yggdrasil var det sentrale symbol i åsatroen; ifølge mytene utfoldet alt liv seg i og omkring treet. Treet stod for verdens liv og utvikling.^[3] Nidhogg gnager på roten fordi han vet at når treet dør vil det være den visse undergang for gudene.^[4] Roten som Nidhogg ødelegger er i underverdenen og er en av de tre røttene til livstreet. Vannet avbildet nederst på relieffet er brønnen Kvergjelme hvor lik vaskes opp som Nidhogg livnærer seg av mens han prøver å ødelegge Yggdrasil. Ekornet Ratatosk løper med beskjeder mellom Nidhogg og Ørnen som sitter i toppen av treet.

Nidhogg er inspirert av folkekunst. Kunstneren selv hevdet at verket var komponert på et helt fritt og naturlig grunnlag.^[5] Dette er til en viss grad i motsetning til selve rådhuset hvor arkitektene har tatt i bruk klassiske prinsipper som gyllent snitt.^[6] Ellers kan det virke omvendt på grunn av verkenes integrering i kvadratiske arealer. Hele Yggdrasilfrisen er plassert symmetrisk bak kvadratiske søyler langs veggene som definerer borggården til rådhuset. Werenskiold prøvde først ut relieff i stein men innså at plasseringen ville gjøre det for mørkt til å sees tydelig nok ute i naturlig lys. Derfor ble resultatet dyp relieff i tre og maling i sterke farger. Dette representerer norsk folkekunst, håndverk og knytter den til naturen den er laget av som finnes rett utenfor døren, noe som passer sammen med de øvrige materialene rådhuset er laget av, siden de for det meste er norske. Opprinnelsen av materialene er viktige fordi rådhuset i helhet har en symbolsk betydning for nasjonens identitet. Nidhogg er først og fremst et oppdragsverk til offentlig utsmykning av et politisk og administrativt bygg som symboliserer statens makt knyttet til arbeiderbevegelsen og den norske folkesjelen.

1. ↑ Parmann, Dagfin Werenskiolds trerelieffer, 20.
2. ↑ Carl Just (red.), Rådhuset i Oslo, 2. del, 152.
3. ↑ Henriksen, Verdenstreet: mennesker og makter i Odins tid, 217.
4. ↑ Guerber, Myths of the norsemen: from the Eddas and sagas, 13.
5. ↑ Jostein Mosnes,”Hemmelig skatt frem i lyset", (Aftenpostens A-magasin 1993), Tilgjengelig på: https://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=055004199303270099&serviceId=2
6. ↑ Trond L. Schøning, Det Norske hus: Oslo rådhus - en historisk sammenligning, (Hovedfagsavhandling i kunsthistorie. Universitetet i Bergen. Våren 2001), 112.

Litteraturliste

Guerber, Hélène Adeline. Myths of the norsemen: from the Eddas and sagas. New York: Dover publications, 1992.

Henriksen, Vera. Verdenstreet: mennesker og makter i Odins tid. Oslo: Aschehoug, 1993.

Just, Carl (red.). Rådhuset i Oslo: annen del. Oslo: Aschehoug, 1952.

Mosnes, Jostein. Hemmelig skatt frem i lyset. Aftenpostens Amag. 1993. Tilgjengelig på https://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=055004199303270099&serviceId=

Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer. Oslo:Dreyers forlag, 1967.

Schøning, L. Trond. Det Norske hus: Oslo rådhus - en historisk sammenligning. Hovedfagsavhandling i kunsthistorie. Universitetet i Bergen. Våren 2001.