Forskjell mellom versjoner av «Ervin Løffler»
(Lagt inn biografi om Ervin Løffler) |
|||
Linje 1: | Linje 1: | ||
− | + | Ungarskfødte Ervin Løffler (1922-2012) startet sin karriere ved tegneskolen i Budapest, men ble avbrutt av krigen, hvilket resulterte i at han flyktet til Norge i 1947. Syv år senere fikk han norsk statsborgerskap, og skulle ikke vende tilbake til tegneskolen før i 1973.<ref name=":0">Ljøsne, "Ervin Løffler" Norsk kunstnerleksikon, 2013.</ref> Under de første årene i Norge jobbet Løffler som assistent hos flere norske billedhuggere som Ørnulf Bast og Emil Lie, noe som var med på å danne et grunnlag for hans senere arbeid. I løpet av disse årene var det primært figurative skulpturer han arbeidet med, men etter et opphold fra kunsten i 1960-årene, gikk skulpturene i 70-årene i en orgnisk-abstrakt retning, hvilket vi kjenner igjen fra blant annet [[Delt Form]] (1981-83).<ref name=":0" /> Skulpturene i denne perioden av kunstnerskapet er kjennetegnet ved å være sluttet, med bevisste tomrom og subtil, bearbeidet overflate.<ref>Uberg, "Konsentrert form", 2012.</ref> | |
+ | |||
+ | Senere i karrieren, i 1980/90-årene ble figurene igjen noe mer forsiktig figurativ i formspråket, gjerne i marmor, tilnærmet kubisme. Gjennom disse skulpturene skapte han musikere, fiolinister og cellister.<ref>Hennum et al, Klangen av marmor, 1996.</ref> | ||
[[Kategori:Universitetet i Oslo]] | [[Kategori:Universitetet i Oslo]] | ||
[[Kategori:Kunstnere]] | [[Kategori:Kunstnere]] |
Revisjonen fra 22. okt. 2019 kl. 11:30
Ungarskfødte Ervin Løffler (1922-2012) startet sin karriere ved tegneskolen i Budapest, men ble avbrutt av krigen, hvilket resulterte i at han flyktet til Norge i 1947. Syv år senere fikk han norsk statsborgerskap, og skulle ikke vende tilbake til tegneskolen før i 1973.[1] Under de første årene i Norge jobbet Løffler som assistent hos flere norske billedhuggere som Ørnulf Bast og Emil Lie, noe som var med på å danne et grunnlag for hans senere arbeid. I løpet av disse årene var det primært figurative skulpturer han arbeidet med, men etter et opphold fra kunsten i 1960-årene, gikk skulpturene i 70-årene i en orgnisk-abstrakt retning, hvilket vi kjenner igjen fra blant annet Delt Form (1981-83).[1] Skulpturene i denne perioden av kunstnerskapet er kjennetegnet ved å være sluttet, med bevisste tomrom og subtil, bearbeidet overflate.[2]
Senere i karrieren, i 1980/90-årene ble figurene igjen noe mer forsiktig figurativ i formspråket, gjerne i marmor, tilnærmet kubisme. Gjennom disse skulpturene skapte han musikere, fiolinister og cellister.[3]