Forskjell mellom versjoner av «Opprørt hav ved klippekyst»
m |
|||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | + | ''Opprørt hav ved klippekyst'' er et maleri i sjangeren maritimt landskap, og er antatt sikkert malt av den norske kunstneren [[Peder Balke]] (1804-1887). Maleriet er utført med olje på papp, oppklebet på papplate og måler 28 x 38,5 cm. Verket er ikke datert. ''Opprørt hav ved klippekyst'' er i dag en del av billedkunstsamlingene til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo. | |
Revisjonen fra 19. okt. 2021 kl. 21:23
Opprørt hav ved klippekyst er et maleri i sjangeren maritimt landskap, og er antatt sikkert malt av den norske kunstneren Peder Balke (1804-1887). Maleriet er utført med olje på papp, oppklebet på papplate og måler 28 x 38,5 cm. Verket er ikke datert. Opprørt hav ved klippekyst er i dag en del av billedkunstsamlingene til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo.
Innhold
Kontekst
Opprørt hav ved klippekyst er et maleri som tilhører romantikken, mer spesifikt nasjonalromantikken, og strømningen i vest-europeisk kunst som omhandlet ideen om det sublime.
Romantikken
Typisk for romantikken (ca. 1800 - 1850) var historiemaleri og fantasifulle drømmebilder. Landskapsmaleriet fikk en sentral posisjon i den unge norske nasjonens jakt på kuturell identitet, og den romantiske bevegelsen søkte seg mot den fjerne, uberørte naturen[1]. Forbindelsen mellom mennesket og natur var særlig viktig. I bildet Opprørt hav ved klippekyst skildrer Balke menneskets kamp mot naturkreftene.
Romantikken tok ulik form i de eurpeiske hovedlandene. I Tyskland oppsto nasjonalromantikken med Johan Gottfried von Herders tanker om at kunst var utslag av folkeånden og som denne hevet over kritiske regler. I motsetning til den foregående perioden nyklassisismens plastiske og lineære form førte romantikken til en vidtgående analyse av fargens natur og fargen ble det fremste uttrykksmiddelet[2]. Den norske kunstneren Johan Christian Dahl virket i Dresden, Tyskland, og viste veien for nasjonalromantikken i Norge. Som elev av Dahl søkte Peder Balke seg tilbake til sitt eget folk og dets historie, og som ledd i dette dro han på flere reiser i eget land. På en reise til Nord-Norge i 1832[3] var Balke med på å bli overrumplet av en orkan, noe som kom til å prege han. Mange av hans sene bilder uttrykker minnet om å være alene og omgitt av et frådende hav, slik vi se i dette bildet[4]. Samtidig som den nasjonalromantiske kunsten vendte seg utover mot naturen rundt, vendte den seg også innover mot hva naturen etterlot seg av individuelle erfaringer[1].
Det sublime
På 1700-tallet var det sublime etablert som en ny estetisk kategori, og refererte gjerne til overveldende natur med en skremmende skjønnhet. Filosofen Edmund Burke mente at det var via to lidenskaper et menneske kunne bli rørt; smerte og fryd. Gleden av å se på det farlige uten å selv være truet ga betrakteren en estetisk nytelse av maleriet. Det sublime ble videre på 1800- og 1900-tallet assosiert med mennesket sin sammenheng med det storslåtte i naturen.
For Balkes læremester Johan Christian Dahl var det viktig å fremheve det norske, det nasjonale i den norske naturen og han brukte blant annet det sublime til å formidle det skjønne, naturens egenverdi og romantiske fortellinger om livet i Norge. I Balkes bilde kan det i motsetning virke som det var det sublime i seg selv som sto sentralt. Det var gjennom det norske landskapet han fikk motiv og former til å formidle menneskers kår og kampen mot naturkreftene. Vi kan av tittelen på verket ikke plassere motivet i Norge, men tittelen har heller fokus på selve naturfenomenet som avbildes. Den sublime naturen var det landskapet som sprengte alle grenser og som ikke var temmet av mennekset. I Opprørt hav ved klippekyst fremstiller Balke båten, som forbindes med mennesket, som forsvinnende liten ovenfor den mektige naturen. Maleriet tilkjennegir et romantisk-visjonært natursyn og viser menneskets rolle i det store spillet. I forhold til havets voldsomhet blir båten ubetydelig stilt.
Peder Balkes særegenhet
For å fange stemningene best mulig, utviklet Peder Balke etter hvert en egen stil som skilte seg fra de mest kjente nasjonalromantiske kunstnerne i Norge. I tillegg til å skildre den utemmede naturen ut fra begrepet om det sublime, oppgraderte Balke det sublimes estetikk med deformasjon. Balke deformerte naturens objekter til enklere fremtoninger med en maleteknikk preget av form- og fargeforenkling, og skapte slik abstrakte og stemningsfulle bilder. Hans tendens til abstraksjon, fargeforenkling og suggestive fremstilling av naturen ble for øvrig ikke aksepert av samtiden. Dette lå fjernt fra tidens realistiske strømninger, og det er ikke før i den senere tid Balke har oppnådd anerkjennelse for sin kunst.[3]
