Forskjell mellom versjoner av «Corfitz Ulfeldts død»

Revisjonen fra 24. okt. 2023 kl. 13:26

Corfitz Ulfeldts død er Eilif Peterssens første historiemaleri, malt i München i 1874.^[1] Verket er utført med oljemaling på lerret og har størrelse på 75,1 x 113 cm. Maleriet eies i dag av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, og er en del av Billedkunstsamlingene.

Motivbeskrivelse

Motivet skildrer et grått og trist landskap, med en blek uværshimmel som brer seg over øvre halvdel av lerretet. I forgrunnen er en gruppe på tre mennesker plassert; en godt voksen mann, omgitt av to yngre gutter. Mannen i bildet ser syk ut og ligger støttet opp mot en trestamme, som skråner mot venstre og fortsetter ut av bildet. Den syke har sort, skulderlangt hår og skjeggvekst, som står i kontrast til hans bleke og medtatte ansikt. Vi forstår ut fra verkets tittel at denne mannen må være Corfitz Ulfeldt, og at han er døende. Ulfeldt er kledd i sorte og voluminøse klær, som folder seg ut over stranden til venstre for gruppen. De to andre er kledd i noe mer fargerike klær, spesielt den yngste gutten. Klærne deres ser pene og kostbare ut, passende for medlemmer av overklassen. Den yngste gutten sitter på kne foran Ulfeldt, med hode og hender plassert i den eldre mannens fang, som i en stille bønn. Den eldre gutten som står ved Ulfeldts høyre side ser ut til å være i tenårene og han har skulderlangt, brunt hår og et bekymret blikk. Guttens venstre arm er lagt rundt Ulfeldts skuldre, og den høyre hånden stryker ham over pannen. Plasseringen av figurene og deres kroppsspråk gjør at de virker nære og fortrolige og man kan anta at de unge guttene er sønnene til Ulfeldt. 

Eilif Peterssen, Corfitz Ulfeldts død, 1873-1874. Olje på lerret, 75,1 x 113 cm. Foto: Nasjonalmuseet.

Formale virkemidler

I maleriet Corfitz Ulfeldts død er bruken av linjer, perspektiv og naturlige farger med på å formidle de følelsesmessige aspektene ved den dramatiske hendelsen betrakteren er vitne til.

Dyster stemning

Scenen utspiller seg utendørs, og lyset i bildet er naturlig og dempet. En diffus stråle av lys, lik et teatralsk lys fra himmelen, belyser hovedfigurene. Dette lyset er solen som nesten bryter gjennom skyene, og leder betrakterens oppmerksomhet inn mot figurene i bildet. Lyssettingen, sammen med skyggene som kastes på objektenes høyre side, gir dybde og liv til bildet. Solens plassering på himmelen gir en indikasjon på tidspunktet for hendelsen, omtrent midt på dagen. Kontrasten mellom dette lyset, de mørke skyene og skyggene på bakken bidrar til å ramme inn figurene og skape en følelsesladet atmosfære.

Penselstrøket i Corfitz Ulfeldts død viser en teksturert tilnærming, der laserte partier er taktisk plassert. Stilen skifter mellom en rask, antydende og skissepreget metode på den ene siden, og en mer omhyggelig og detaljert utførelse på den andre. En kan tydelig se hvor fargene er lagt på i brede pastose strøk, eksempelvis i trestammen og i den dramatiske himmelen, som gir motivet dybde og bidrar til å skape en levende scene. Bildet er organisert slik at de tre menneskene og deres nærmeste omgivelser blir fremhevet med mange detaljer, mens landskapet rundt antydes på en mer løs og skisseaktig måte. Maleriet er figurativt tilnærming, med tydelig gjenkjennelige figurer som Corfitz Ulfeldt og hans to sønner.

Fargebruken i maleriet er av en naturlig og dempet palett med jordaktige, brune og grå farger, som understreker en melankoli i bildet. Denne fargepaleten er typisk for historiemaleriet, der lokalfargene i liten grad påvirkes av lysforholdene, men i stedet blandes med hvitt eller svart for å skape varierende lysstyrker og skygger, som gir form til bildets struktur og komposisjon. De lette, avblekede nyansene av brunt og okergult i landskapsforgrunnen, og den blågrå uværshimmelen, er med på å forsterke opplevelsen av den dystre og sorgtunge situasjonen som utspiller seg på lerretet.

En læringsprosess

Bruk av diagonale linjer, dannet av trærne rundt figurene, båten og kisten er med på å lede betrakterens blikk inn imot den intense scenen. Disse bruddene i det ellers horisontale landskapet, skaper en visuell dynamikk og er med på å underbygge motivets spenning og uro. Peterssen har brukt et ettpunktsperspektiv, hvor forsvinningspunktet ser ut til å være Ulfeldts hode, noe som gjør ham og sønnene hans til et naturlig fokuspunkt i komposisjonen. Det er i tillegg brukt et atmosfærisk perspektiv, hvor bak- og mellomgrunnen er preget av en kjøligere fargetone for at det skal virke lengre unna, mens forgrunnen er utført med varmere toner slik at det skal framstå som nærmere betrakteren. Atmosfærisk perspektiv fremstiller også objekter som ligger langt unna med mindre detaljer, noe som skaper dybde og fremhever fokuspunktet i bildet.^[2]

Bildet har en åpen form, der trærne og landskapet rundt fortsetter ut av rammene og skaper bevegelse, og er med på å forsterke opplevelsen av å være vitne til et dramatisk øyeblikk. Likevel kan komposisjonen virke noe ubalansert, med en større overvekt på høyre side av bildet. Denne ubalansen ble påpekt den gang av Eilif Peterssens gode venn, Hans Gude. Da Peterssen sendte fotografier av maleriet til sine venner i søken etter kritikk og råd, svarte Gude nettopp at "Der er kanskje lidt for meget lærred på Bådsiden, jeg mener i Landskab, ...".^[3] Peterssen tok til seg denne kritikken, og malte en ny versjon av motivet, hvor han blant annet fjernet det store treet og trakk båten lengre tilbake, noe som resulterte i maleri med en mer balansert komposisjon, og forsterket den intense følelsen av isolasjon og forlatthet i bildet.^[4]

Ikonografi

Landsforræderi

Kunstverket skildrer en dramatisk hendelse fra dansk historie. Corfitz Ulfeldt (1606–1664) var en dansk greve og rikshovmester under kong Christian IV, gift med kongens datter, Leonora Christina (1621–1698). Han klarte å skaffe seg en sentral posisjon i det danske maktapparatet, og opparbeidet seg stor innflytelse i regjeringen. Etter kongens død i 1648 falt han derimot i unåde hos den nye kongen, kong Frederik III, som mistenkte at han hadde misbrukt sin makt til fordel for egen økonomisk vinning. Ulfeldt rømte da til Sverige, hvor han gikk i tjeneste hos den svenske kongen, men kom imidlertid på kant med ham, og ble i 1659 fengslet og beskyldt for landsforræderi, og dømt til døden. Han lyktes dog i å flykte tilbake til Danmark året etter, hvor han så ble øyeblikkelig arrestert. Han ble likevel frigitt i 1662 etter et bønneskrift, på betingelse av at han sa fra seg alle sine eiendeler og eiendommer. Under en reise til Tyskland samme år, var Ulfeldt ute etter hevn, og forsøkte å få tyskerne til å gå til krig mot Danmark. Han fortalte kurfyrsten Wilhelm av Brandenburg at han ønsket å styrte den danske kongen, og tilbød fyrsten Danmarks krone. Da kong Frederik III fikk høre om dette, dømte han i 1663 Ulfeldt til døden for landsforræderi in contumaciam, altså etter at han med vilje lot være å møte opp i retten. Hans kone, Leonora Christina, ble arrestert og så fengslet i Blåtårn i København, hvor hun satt innesperret i 22 år. Som jaget og fredløs flyktet Ulfeldt i en elvebåt nedover Rhinen, hvor han til slutt døde den 26. februar 1664, i nærheten av Basel.^[5]

En versjon av sannheten

De fleste historiske kilder angående Corfitz Ulfeldts død, forteller at han skal ha vært helt alene i båten da han døde, forlatt også av sine sønner. Peterssen kjente til disse andre, mer sanne redegjørelsene av hendelsesforløpet, men baserte imidlertid sin fremstilling på én bestemt kilde, nemlig Haandbog i Fædrelandets Historie, skrevet av Carl Ferdinand Allen og utgitt i København i 1849. Her skriver Allen at “Ulfeldt, forfulgt som Fredløs fra det ene Land til det andet, forladt af Alle undtagen sine Børn døde Aaret efter denne Dom” i båten på Rhinen, og at han deretter ble “hemmelig begravet af sine Sønner under et Træ på (sic) Strandbredden.”^[6]  I Peterssens bilde ser dødsøyeblikket ut til å ha blitt forskjøvet ytterligere, til etter at de har nådd elvebredden og sønnene har fått støttet sin far opp mot treet. Det at Ulfeldt er forlatt av alle unntatt sønnene, understrekes av det øde landskapet rundt dem. En liten detalj i bildet bidrar kanskje ekstra til denne understrekingen: Over den krokete eiken til venstre skimtes fugler i luften, som ser ut til å lette fra treet og fly sin vei. Likevel er jo Ulfeldt ikke alene; sønnenes uttrykk forteller oss at de er oppriktig glad i ham, så i det minste er ikke ensomheten total. Peterssen valgte denne vinklingen for å tydeliggjøre det sorgtunge og tragiske i situasjonen, og han ønsket kanskje å fremstille de mer menneskelige og sympatiske trekkene ved Ulfeldt, fremfor å portrettere ham som en ren skurk. Sønnenes tilstedeværelse i motivet kan også tjene som et narrativt element som gir betrakteren en dypere forståelse av den historiske konteksten for maleriet.

Kontekstualisering

Corfitz Ulfeldts død regnes som Peterssens første historiemaleri. Han malte det mens han studerte ved kunstakademiet i München, hvor historiemaleriet som sjanger sto sentralt, og hvor flere av Tysklands største historiemalere underviste. Peterssens lærer i denne tiden var Wilhelm von Diez (1839–1907), som særlig var inspirert av tysk og hollandsk maleri fra 1500- og 1600-tallet.^[7] At historiemaleriet virket så forlokkende på den unge, historieinteresserte Peterssen er ikke til å undres over, da det helt siden renessansen hadde raget øverst i billedkunstens sjangerhierarki, og dermed fremsto som særlig attråverdig for en ung kunstner med høye ambisjoner. Hans uttalte mål var å kunne male historiske bilder, og da først og fremst motiver hentet fra skandinavisk historie.^[8] Corfitz Ulfeldts død viser nettopp et slikt motiv.

Corfitz Ulfeldts død ble malt under Diez’ veiledning i løpet av vinteren 1873–1874, og blir regnet som Eilif Peterssens «svennestykke».^[9] Faktisk malte han to versjoner; den versjonen som i dag befinner seg i Nasjonalmuseet, er den første. Peterssen gjorde flere endringer i motivet i den neste versjonen, som ble fullført sommeren 1874. Begge versjonene er visstnok i stor grad preget av Diez’ egen malerstil. Peterssen vedgikk også selv at stilen lignet Diez’, og at det var «et ungdomsarbeid» med flere svakheter. Bildet fikk en lunken mottagelse da det ble stilt ut hjemme i Christiania, angivelig fordi døden ennå var et nytt og uvant motiv i norsk kunst.^[10] Kanskje skyldes det også at det hjemlige publikum var mer interessert i «norskere» og mer nasjonsbyggende historiemalerier, og i mindre grad historiske hendelser fra den danske firehundreårsnatten som hadde så lite med norske forhold å gjøre som Ulfeldt.^[11]

På Nasjonalmuseet er bildet utstilt ved siden av det neste historiske motivet Peterssen malte, Christian II undertegner dødsdommen over Torben Oxe (1875–1876), et mye større og langt mer kjent maleri med som skulle bli hans hovedverk.^[12] Maleriene er utstilt i et rom sammen med annen historisk kunst med mye mer «norske» motiver fra sagatid og norrøn mytologi. Selv om Corfitz Ulfeldts død sjangermessig nok hører hjemme blant disse verkene, skiller det seg derfor også innholdsmessig ut blant dem.

Referanser

Her kommer de kildene vi har brukt fra nettet - nettsider osv.

1. ↑ Norsk kunstnerleksikon, «Eilif Peterssen», av Leif Østby, 08.09.2023. https://nkl.snl.no/Eilif_Peterssen
2. ↑ Ray Smith, En innføring i perspektiv, overs. Svein O. Mogan (Oslo: Teknologisk forlag, 1996), 24.
3. ↑ Jan Kokkin, Eilif Peterssen: Mellom stemninger og impresjoner (Oslo: Pax, 2009), 37.
4. ↑ Kokkin, Eilif Peterssen, 38.
5. ↑ Gunnar Danbolt, Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 3. utg. (Oslo: Samlaget, 2009), 184 ; Kokkin, Eilif Peterssen, 36; Store norske leksikon, «Corfitz Ulfeldt», av Magnus A. Mardal, 15.09.2023. https://snl.no/Corfitz_Ulfeldt
6. ↑ Sitert etter Kokkin, Eilif Peterssen, 37.
7. ↑ Norsk biografisk leksikon, «Eilif Peterssen», av Jan Kokkin, 15.09.2023. https://nbl.snl.no/Eilif_Peterssen
8. ↑ Diana Newall og Grant Pooke, Art history: The basics, 2. utg. (London: Routledge, 2021), 13; Kokkin, Eilif Peterssen, 36.
9. ↑ Stephan Tschudi-Madsen, m.fl., Nasjonal vekst, bind 5, Norges kunsthistorie, 115.
10. ↑ Kokkin, Eilif Peterssen, 38.
11. ↑ Danbolt, Norsk kunsthistorie, 184.
12. ↑ Kokkin, Eilif Peterssen, 41.

Bibliografi

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 3. utg. Oslo: Samlaget, 2009.

Kokkin, Jan. Eilif Peterssen: Mellom stemninger og impresjoner. Oslo: Pax, 2009.

Norsk biografisk leksikon. «Eilif Peterssen.» Jan Kokkin. 15.09.2023. https://nbl.snl.no/Eilif_Peterssen

Norsk kunstnerleksikon. «Eilif Peterssen.» Leif Østby. 08.09.2023. https://nkl.snl.no/Eilif_Peterssen

Store norske leksikon. «Corfitz Ulfeldt.» Magnus A. Mardal. 15.09.2023. https://snl.no/Corfitz_Ulfeldt

Smith, Ray. En innføring i perspektiv. Oversatt av Svein O. Mogan. Oslo: Teknologisk forlag, 1996.

Tschudi-Madsen, Stephan, Knut Berg, Nils Messel, Marit Lange, Tone Wikborg og Alf Bøe. Nasjonal vekst, bind 5 av Norges kunsthistorie, redigert av Knut Berg. Oslo: Gyldendal, 1981.

Eksterne lenker

https://nkl.snl.no/Eilif_Peterssen