Forskjell mellom versjoner av «Våknende menn i lysflommen»
(→Fargesymbolikk) |
(→Kontekst) |
||
| Linje 7: | Linje 7: | ||
=== Fargesymbolikk === | === Fargesymbolikk === | ||
| − | Fargene i bildet er klare og sterke, rene og ublandede. De dominerende fargene er gul, rød, grønn og blå, typisk ekspresjonistiske farger, påført i rene flater som gir en uttrykksbærende funksjon,<ref> Store norske leksikon. «Ekspresjonisme». Hege Blom. 20.05.2021. https://snl.no/ekspresjonisme</ref> der fargesymmetrien som dannes mellom figurene er relevant. Det skaper først og fremst en harmoni mellom figurene, men kan også forstås som symbolsk fargebruk.<ref>Erik, Mørstad. «Maleriordliste», i Malerileksikon: teknikker, motivtyper og estetikk. (Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996) 89</ref> Munch bruker disse fargene for å indikere til emosjonene de tre karakterene representerer. Mannen som står oppreist er bekledd i varme røde og rosa toner med innslag av hvite og lyse nyanser. Dette er farger som gir et inntrykk av energi og begeistring, og som kan symbolisere og fremstille ham som et sterkt individ. Selv om ansiktsuttrykket er utydelig, fremstår han lidenskapelig og glad. Rosa symboliserer ofte lidenskap og kjærlighet med positive assosiasjoner, og rødt symboliserer ofte liv og energi,<ref>Store norske leksikon. «Fargesymbolikk». Erik Mørstad. 23.02.2022. https://snl.no/fargesymbolikk</ref> slik at symbolikken i dette tilfellet underbygges. Mannen som sitter er malt i grønn, en farge som befinner seg mellom den kalde og melankolske blåfargen hos den liggende mannen, og den mektige og livsglade rødfargen i den stående. Munch bruker ofte grønt for å symbolisere sjalusi, og her kan den sittende mannen føle misunnelse for den oppreiste mannens høyere tilstand. Men grønt er også et symbol for håp, og i kombinasjon med gult kan det symbolisere vitalitet, håp og harmoni.<ref>Store norske leksikon. «Fargesymbolikk». Erik Mørstad. 23.02.2022. https://snl.no/fargesymbolikk</ref> Blått blir derimot ofte forbundet med det triste og melankolske, og den blå liggende mannen ser dyster ut, med ansiktsuttrykk, fargebruk og positur tatt i betraktning. Han har er også den karakteren som er omringet av de mørkeste fargene på lerretet. Bakken han ligger på er smeltet sammen med mørkere nyanser av blått og grønt, og kan tolkes som at han ligger i et søl av sine egne følelser, som bidrar til denne sørgmodige og gledesløse utstrålingen. Den rennende malingen er i tillegg spesielt fremtredende rundt hans ansikt. Dette gir en dryppende effekt som kan føre tankene til noe ''vannaktig'' eller ''ufullkomment''. Nærmest som figuren har gått i oppløsning eller gråter. I en konvensjonell forståelse av fargesymbolikk blir ''tro, håp og kjærlighet'' symbolisert ved blått, grønt og rødt.<ref>Mørstad, Erik. Malerileksikon. Teknikker, motiver og estetikk. Oslo: Ad Notam, Gyldendal, 1996</ref> Det er slik fargene fremstår i ''Våkende menn i lysflommen'' hvis rosa forstås som en svakere rødfarge. Dessuten er bakgrunnsfargene og dens former urealistiske, og noen av fargene Munch bruker i landskapet finnes ikke i den realistiske naturen, som den grønne og gule himmelen. Man kan tolke fargebruken i bakgrunnen som en skildring av ulike stadier i maleriet, slik tematikken kan forstås. Bak figurene er maleriet inndelt av en oransje og en blå horisontal linje som skiller bakken og himmelen. Fargebruken fremhever denne inndelingen med bruk av sterke, mørke og uttrykksfulle farger nederst, og myke, lyse farger øverst. | + | Fargene i bildet er klare og sterke, rene og ublandede. De dominerende fargene er gul, rød, grønn og blå, typisk ekspresjonistiske farger, påført i rene flater som gir en uttrykksbærende funksjon,<ref>Store norske leksikon. «Ekspresjonisme». Hege Blom. 20.05.2021. https://snl.no/ekspresjonisme</ref> der fargesymmetrien som dannes mellom figurene er relevant. Det skaper først og fremst en harmoni mellom figurene, men kan også forstås som symbolsk fargebruk.<ref>Erik, Mørstad. «Maleriordliste», i Malerileksikon: teknikker, motivtyper og estetikk. (Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996) 89</ref> Munch bruker disse fargene for å indikere til emosjonene de tre karakterene representerer. Mannen som står oppreist er bekledd i varme røde og rosa toner med innslag av hvite og lyse nyanser. Dette er farger som gir et inntrykk av energi og begeistring, og som kan symbolisere og fremstille ham som et sterkt individ. Selv om ansiktsuttrykket er utydelig, fremstår han lidenskapelig og glad. Rosa symboliserer ofte lidenskap og kjærlighet med positive assosiasjoner, og rødt symboliserer ofte liv og energi,<ref>Store norske leksikon. «Fargesymbolikk». Erik Mørstad. 23.02.2022. https://snl.no/fargesymbolikk</ref> slik at symbolikken i dette tilfellet underbygges. Mannen som sitter er malt i grønn, en farge som befinner seg mellom den kalde og melankolske blåfargen hos den liggende mannen, og den mektige og livsglade rødfargen i den stående. Munch bruker ofte grønt for å symbolisere sjalusi, og her kan den sittende mannen føle misunnelse for den oppreiste mannens høyere tilstand. Men grønt er også et symbol for håp, og i kombinasjon med gult kan det symbolisere vitalitet, håp og harmoni.<ref>Store norske leksikon. «Fargesymbolikk». Erik Mørstad. 23.02.2022. https://snl.no/fargesymbolikk</ref> Blått blir derimot ofte forbundet med det triste og melankolske, og den blå liggende mannen ser dyster ut, med ansiktsuttrykk, fargebruk og positur tatt i betraktning. Han har er også den karakteren som er omringet av de mørkeste fargene på lerretet. Bakken han ligger på er smeltet sammen med mørkere nyanser av blått og grønt, og kan tolkes som at han ligger i et søl av sine egne følelser, som bidrar til denne sørgmodige og gledesløse utstrålingen. Den rennende malingen er i tillegg spesielt fremtredende rundt hans ansikt. Dette gir en dryppende effekt som kan føre tankene til noe ''vannaktig'' eller ''ufullkomment''. Nærmest som figuren har gått i oppløsning eller gråter. I en konvensjonell forståelse av fargesymbolikk blir ''tro, håp og kjærlighet'' symbolisert ved blått, grønt og rødt.<ref>Mørstad, Erik. Malerileksikon. Teknikker, motiver og estetikk. Oslo: Ad Notam, Gyldendal, 1996</ref> Det er slik fargene fremstår i ''Våkende menn i lysflommen'' hvis rosa forstås som en svakere rødfarge. Dessuten er bakgrunnsfargene og dens former urealistiske, og noen av fargene Munch bruker i landskapet finnes ikke i den realistiske naturen, som den grønne og gule himmelen. Man kan tolke fargebruken i bakgrunnen som en skildring av ulike stadier i maleriet, slik tematikken kan forstås. Bak figurene er maleriet inndelt av en oransje og en blå horisontal linje som skiller bakken og himmelen. Fargebruken fremhever denne inndelingen med bruk av sterke, mørke og uttrykksfulle farger nederst, og myke, lyse farger øverst. |
=== Lys og skygge === | === Lys og skygge === | ||
| Linje 16: | Linje 16: | ||
== Kontekst == | == Kontekst == | ||
| − | Barndommen til Edvard Munch var av det turbulente slaget. Munch hadde i sin oppvekst en dårlig helse, faren hans slet med depresjoner og både moren og søsteren hans døde av tuberkulose. [7[https://nbl.snl.no/Edvard_Munch] Han fikk derfor tidlig oppleve døden på nært hold, noe som satte spor i psyken hans og som vises i store deler av kunstnerskapet. Han ble opptatt av dødsfantasier i voksen alder og det kommer tydelig frem i maleriene at følelsene hans var av det triste og mørke slaget, noe «Livsfrisen» viser.[8[https://snl.no/Edvard_Munch] | + | Barndommen til Edvard Munch var av det turbulente slaget. Munch hadde i sin oppvekst en dårlig helse, faren hans slet med depresjoner og både moren og søsteren hans døde av tuberkulose. [7[https://nbl.snl.no/Edvard_Munch] Han fikk derfor tidlig oppleve døden på nært hold, noe som satte spor i psyken hans og som vises i store deler av kunstnerskapet. Han ble opptatt av dødsfantasier i voksen alder og det kommer tydelig frem i maleriene at følelsene hans var av det triste og mørke slaget, noe «Livsfrisen» viser.[8[https://snl.no/Edvard_Munch] «[[Livsfrisen]]» var en rekke bilder som Edvard Munch malte, der tematikken var kjærlighet, angst og død, med bilder som «Skrik» og «Melankoli» som gode eksempler på angstfulle uttrykk.[9[https://snl.no/Livsfrisen] Etter flere år med misbruk av alkohol på sine utenlandsopphold, endte han til slutt opp på en nerveklinikk i København med nervelidelser i 1908. Etter oppholdet ble psyken hans bedre og maleriene fikk også et mer positivt uttrykk. Han bosatte seg i Kragerø og begynte på et nytt kapittel i livet som gjenspeilte seg i kunsten. Den nye tendensen i kunsten hans vitnet bl.a. om et nytt møte med naturen, en ny følelse av harmoni og en klassisk enkelhet, og ledet til vitalistiske motiver og frie, spontane penselstrøk, som vi kan se i Auladekorasjonene til Universitetet i Oslo. |
---- | ---- | ||
Revisjonen fra 30. okt. 2023 kl. 14:36
Her kommer det tekst høsten 2023
Innhold
Motivbeskrivelse
Innholdsanalyse
Fargesymbolikk
Fargene i bildet er klare og sterke, rene og ublandede. De dominerende fargene er gul, rød, grønn og blå, typisk ekspresjonistiske farger, påført i rene flater som gir en uttrykksbærende funksjon,[1] der fargesymmetrien som dannes mellom figurene er relevant. Det skaper først og fremst en harmoni mellom figurene, men kan også forstås som symbolsk fargebruk.[2] Munch bruker disse fargene for å indikere til emosjonene de tre karakterene representerer. Mannen som står oppreist er bekledd i varme røde og rosa toner med innslag av hvite og lyse nyanser. Dette er farger som gir et inntrykk av energi og begeistring, og som kan symbolisere og fremstille ham som et sterkt individ. Selv om ansiktsuttrykket er utydelig, fremstår han lidenskapelig og glad. Rosa symboliserer ofte lidenskap og kjærlighet med positive assosiasjoner, og rødt symboliserer ofte liv og energi,[3] slik at symbolikken i dette tilfellet underbygges. Mannen som sitter er malt i grønn, en farge som befinner seg mellom den kalde og melankolske blåfargen hos den liggende mannen, og den mektige og livsglade rødfargen i den stående. Munch bruker ofte grønt for å symbolisere sjalusi, og her kan den sittende mannen føle misunnelse for den oppreiste mannens høyere tilstand. Men grønt er også et symbol for håp, og i kombinasjon med gult kan det symbolisere vitalitet, håp og harmoni.[4] Blått blir derimot ofte forbundet med det triste og melankolske, og den blå liggende mannen ser dyster ut, med ansiktsuttrykk, fargebruk og positur tatt i betraktning. Han har er også den karakteren som er omringet av de mørkeste fargene på lerretet. Bakken han ligger på er smeltet sammen med mørkere nyanser av blått og grønt, og kan tolkes som at han ligger i et søl av sine egne følelser, som bidrar til denne sørgmodige og gledesløse utstrålingen. Den rennende malingen er i tillegg spesielt fremtredende rundt hans ansikt. Dette gir en dryppende effekt som kan føre tankene til noe vannaktig eller ufullkomment. Nærmest som figuren har gått i oppløsning eller gråter. I en konvensjonell forståelse av fargesymbolikk blir tro, håp og kjærlighet symbolisert ved blått, grønt og rødt.[5] Det er slik fargene fremstår i Våkende menn i lysflommen hvis rosa forstås som en svakere rødfarge. Dessuten er bakgrunnsfargene og dens former urealistiske, og noen av fargene Munch bruker i landskapet finnes ikke i den realistiske naturen, som den grønne og gule himmelen. Man kan tolke fargebruken i bakgrunnen som en skildring av ulike stadier i maleriet, slik tematikken kan forstås. Bak figurene er maleriet inndelt av en oransje og en blå horisontal linje som skiller bakken og himmelen. Fargebruken fremhever denne inndelingen med bruk av sterke, mørke og uttrykksfulle farger nederst, og myke, lyse farger øverst.
Lys og skygge
Verket henger til venstre for det kjente maleriet Solen (1911) i aulaen som utgjør midtpunktet i salen. I dette kunstverket er naturligvis lyset et svært sentralt element, og solstrålene som strømmer fra Solen til høyre skinner inn i det mer udefinerbare landskapet, og viser seg i Våknende menn i lysflommen som de fem blå abstrakte formene som kommer mot dem som bølger og er kilden til alt liv. Denne tolkningen styrkes ved at de to figurene i grønn og rosa vender seg til høyre i retning Solen, der den stående omringes av lyset, den grønne mannen befinner seg på et stadie mellom det solfylte og det skyggelagte, og de mørke fargene omringer den liggende mannen. Uavhengig av om de to motivene er direkte forbundet eller ikke, skaper de en harmonisk forbindelse i aulaen. Lyskilden i verket er meningsbærende, men det er ikke et tydelig lys som skaper skygger og flater, men heller en jevn belysning over hele maleriet som oppløser formene i bakgrunnen.
Tekstur
Malingen er transparent og påført i tynne lag oppå hverandre, og penselstrøkene er tydelig grove og flekkete på noen steder av lerretet. Siden malingen i seg selv er tynn og utvannet, er det nesten ingen tekstur på bildet, men flere steder har Munch benyttet en teknikk der han har latt malingen dryppe og renne, som er gjort bevisst for å gi inntrykk av spontanitet.[6] Dette kan ha en sammenheng med den vitalistiske tematikken, der den rennende malingen kan gi et mer levende uttrykk i det helhetlige verket og i motivene. Det er også flere steder av lerretet som er uberørt av malingen slik at vi ser rett på den nesten hvite grunderingen, som kan gi det samme spontane inntrykket. Det er spesielt på den liggende mannen at malingen drypper og renner over ansiktet og kroppen hans, og drar han nedover.
Kontekst
Barndommen til Edvard Munch var av det turbulente slaget. Munch hadde i sin oppvekst en dårlig helse, faren hans slet med depresjoner og både moren og søsteren hans døde av tuberkulose. [7[1] Han fikk derfor tidlig oppleve døden på nært hold, noe som satte spor i psyken hans og som vises i store deler av kunstnerskapet. Han ble opptatt av dødsfantasier i voksen alder og det kommer tydelig frem i maleriene at følelsene hans var av det triste og mørke slaget, noe «Livsfrisen» viser.[8[2] «Livsfrisen» var en rekke bilder som Edvard Munch malte, der tematikken var kjærlighet, angst og død, med bilder som «Skrik» og «Melankoli» som gode eksempler på angstfulle uttrykk.[9[3] Etter flere år med misbruk av alkohol på sine utenlandsopphold, endte han til slutt opp på en nerveklinikk i København med nervelidelser i 1908. Etter oppholdet ble psyken hans bedre og maleriene fikk også et mer positivt uttrykk. Han bosatte seg i Kragerø og begynte på et nytt kapittel i livet som gjenspeilte seg i kunsten. Den nye tendensen i kunsten hans vitnet bl.a. om et nytt møte med naturen, en ny følelse av harmoni og en klassisk enkelhet, og ledet til vitalistiske motiver og frie, spontane penselstrøk, som vi kan se i Auladekorasjonene til Universitetet i Oslo.
Referanser
Eggum, Arne. «Edvard Munch», i Norsk Biografisk Leksikon, 29.6.2022. https://nbl.snl.no/Edvard_Munch
Eggum, Arne. «Edvard Munch», i Norsk Kunstnerleksikon, 17.9.2019. https://snl.no/Edvard_Munch
Kirkholt, Tore. "Livsfrisen", i Store Norske Leksikon, 7.12.2021. https://snl.no/Livsfrisen
Kirkholt, Tore. «Melankoli», i Store Norske Leksikon, 25.5.2021. https://snl.no/Melankoli
Kirkholt, Tore. «Skrik», i Store Norske Leksikon, 25.5.2021. https://snl.no/Skrik
- ↑ Store norske leksikon. «Ekspresjonisme». Hege Blom. 20.05.2021. https://snl.no/ekspresjonisme
- ↑ Erik, Mørstad. «Maleriordliste», i Malerileksikon: teknikker, motivtyper og estetikk. (Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996) 89
- ↑ Store norske leksikon. «Fargesymbolikk». Erik Mørstad. 23.02.2022. https://snl.no/fargesymbolikk
- ↑ Store norske leksikon. «Fargesymbolikk». Erik Mørstad. 23.02.2022. https://snl.no/fargesymbolikk
- ↑ Mørstad, Erik. Malerileksikon. Teknikker, motiver og estetikk. Oslo: Ad Notam, Gyldendal, 1996
- ↑ Universitetet i Oslo. «Våknende menn i lysflommen». 9.07.2023. https://www.uio.no/om/kultur/kunst/aulaen/vakende-menn-i-lysflommen.html
