Forskjell mellom versjoner av «Trett. Bondekone fra Normandie»

Nåværende revisjon fra 3. nov. 2023 kl. 11:46

Sigrid Bølling, Trett. Bondekone fra Normandie, 1888. Olje på lerret, 114 x 79 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland.

Motiv

Trett. Bondekone fra Normandie viser en hverdagsscene som er typisk for realismens kunst fra slutten av 1800-tallet. Den fremtredende skikkelsen er en bondekvinne i tradisjonelle klær. Hennes drakt er nøye detaljert, fra det hvite hodeplagget til de jordfargede klærne, noe som gir en følelse av autentisitet og tilhørighet til landet. Hun poserer ved siden av en sti. Hun bærer ved på ryggen.

Maleriet presenterer et kraftfullt motiv som bevisst setter kvinnen i sentrum av oppmerksomheten, og dette valget av komposisjon kan tolkes som en appell til betrakterens empati og medfølelse. Kvinnens posisjon i maleriet, i umiddelbar nærhet til betrakteren, skaper en intim forbindelse som trekker seeren inn i øyeblikket hun deler med dem. Hun er i forgrunnen, plassert foran forsvinningspunktet i maleriet, tydelig illustrert ved hjelp av stiens linjer. Dette gir henne en dominerende tilstedeværelse i bildet. Med ansiktet vendt direkte mot betrakteren, et ansikt som utstråler en nesten uunngåelig kontakt, blir betrakteren dratt inn i kvinnens øyne og blir vitne til hennes stille fortvilelse. Hun har midlertidig avbrutt sitt slitsomme arbeid og tatt et skritt nærmere betrakteren. Dette skaper en dyptgående følelse av nærvær og involvering, og betrakteren blir med på hennes øyeblikk av hvile og ettertanke.

Bondekonens blikk er ettertenksom og ser ut til å være rettet mot noe utenfor billedrammen, noe som gir en følelse av melankoli eller refleksjon. Hennes kroppsspråk er oppreist og verdig, men det er også en subtil følelse av tretthet eller resignasjon i hennes holdning, kanskje en indikasjon på hardt arbeid eller daglige utfordringer. Bak kvinnen står det en annen kvinne som er opptatt med sitt eget arbeid. Dette aspektet av maleriet understreker arbeidslivet på landsbygda og gir dybde til komposisjonen.

Landskapet rundt henne er frodig og levende. Den grønne vegetasjonen varierer i tonalitet og tekstur, noe som gir en rikdom av detaljer for øyet. I bakgrunnen kan en se et idyllisk landskap med små bygninger og en kirkespire, som ligger under en delikat, lysfylt himmel med myke skyer. Denne kontrasten mellom den detaljerte forgrunnen og den mer diffuse bakgrunnen bidrar til å skape et atmosfærisk perspektiv.

Maleriet fokuserer på det øyeblikkelige avbruddet fra arbeidet og skaper en nærmest filmatisk følelse i beskuernes interaksjon med kvinnen. Hun er ikke lenger bare et passivt objekt i et kunstverk; hun blir en levende karakter som deler sitt øyeblikk med betrakteren, og dette skaper et sterkt bånd mellom dem og henne.

Formalanalyse

Bildet er i stående format. Hovedsubjektet, bondekonen, vises i full figur sentralt plassert i den vertikale aksen, og strekker seg over to tredjedeler av denne. Hun står i forgrunnen og litt til venstre for bildets vertikale midtlinje. Hun vises i et sentralperspektiv, slik at bildet nærmest fremstiller et møte mellom henne og betrakteren, langs stien hun står på. Stien og kvinnens plassering, sammen med horisonten, gir grovt sett tredeling av maleriet: et venstre felt som omfatter kvinnen og stien sammen med skråningen og trærne bak, et mindre felt nederst til høyre som omfatter det grønne landskapet, og et enda mindre felt øverst til høyre som omfatter himmelen. Arealene til disse tre feltene har tilnærmet lineære proporsjoner, cirka 4:2:1, som gir en formmessig balanse i bildet. Stien forbinder de to største feltene nederst. 

Horisonten er plassert omtrent ved den øverste linjen i en vertikal tredeling av bildet. Kvinnens midje (overgang fra det blå forkleet til den hvite blusen) er noenlunde i flukt med horisonten, slik at hennes bekledning ytterligere markerer skillen mellom landskap og himmel. Her finnes det enda en formmessig balanse, der blå nederst og sjattert hvit øverst i bekledningen speiler himmelens fargesetting, med den samme blå fargen øverst og den samme sjatterte hvitfargen nederst. Kvinnens kropp er innrammet av stien og den mørke kvistbunten, mens hennes ansikt innrammes med større kontrast av de hvite klesplaggene (blusen og kysen) og de grønne trærne i bakgrunnen.

Fargepaletten består av naturfarger. Bildet domineres av sommergrønne nyanser. En sjattert hvitfarge brukes til å etterligne både skyer og stoffet i blusen, rød oker (et vanlig mineralsk fargestoff som ble masseprodusert i Frankrike på 1800-tallet og brukt til både klesfarging og som malingspigment^[1]) er brukt til skjørtet og bygningens tak, og blåfargen i forkleet gir en god etterligning av vaidblå (vaid; engelsk: woad; utbredt og ofte brukt til klesfarging i Sør-Europa på denne tiden^[2][3]). Fargetonene er lyse, nesten duse. Dagslyset er jevnt fordelt over motivet, og det er minimalt med skygge i bildet. Noe skygge foran bondekonen og i bekledningen tyder på at lyskilden er bak henne, men ganske høyt.

Bølling bruker (og bryter med) både lineær, atmosfærisk og teksturgradient-basert perspektiv til å skape dybde i bildet, og samtidig fremheve hovedsubjektet. Perspektivlinjer dannet av stien og skråningen, sammen med horisonten og fjellveggen lengst borte i bakgrunnen danner linjer som konvergerer på et forsvinningspunkt bak bondekonens torso og venstre arm. Blå fargetone i det fjerne og minkende kornethet (granularitet) med økende avstand inn i motivet (teksturgradient, eksempelvis i detaljene i gresstråene langs stien) illuderer de optiske korrelater til dybdepersepsjon. Men teksturgradient som visuelt element følges ikke slavisk: Stien som er nærmest betrakteren er svært lite detaljert, nesten uten fokus, i sterk kontrast til detaljene i bondekonens sko, sokker og skjørt, og i kvistene som hviler i bakken. Fremstilling og bryting av perspektivelementer bidrar derved til å sette bondekonen i fokus, utover hennes plassering i forgrunnen.

Disse visuelle virkemidlene gjør bondekonen til et umiddelbart blikkfang, men plasseringen og posituren hennes skaper en helhet i bildet og trekker frem andre elementer. Hennes høyre arm, torso og den skyfylte himmelen danner en akse av hvit fra lavere venstre til øverst høyre, mens de grønne feltene i åkeren og i skråningen og trærne bak henne danner en fargemessig akse fra nederste høyre kvadrant til øverste venstre kvadrant. Disse aksene krysser omtrent på samme sted der perspektivlinjer og horisonten konvergerer. Andre figurer og elementer blir forbundet til bondekonen av visuelle buer. En slik bue strekker seg fra hennes ansikt forbi hennes venstre hånd og langs tretoppene til kirketårnet i bakgrunnen. Enda en bue dannes fra bondekonens forkle gjennom den andre kvinnen og oksen til gårdsbygningene.

Bølling benytter også malertekniske grep for å fremheve hovedsubjektet i forhold til bakgrunnen. Formene varierer i skarphet. Bondekonen er fremstilt i mer detalj og med sterkere pigment relativt til resten av innholdet. Det er klar definisjon, både i omrisser og i overgang mellom lys og skygge, i kvinnens kroppsdeler og klær, og til kvistene hun har båret på. Kroppen hennes er malt med kompliserte nyanser av farge som viser ujevnheter i huden og hvor hun rødmer. De tynnere stoffene i klærne er fremstilt gjennomsiktig med mange delikate lag av maling, mens tykkere stoff er malt opakt. Man kan skimte bondekonens hud gjennom den lyse blusen, og den røde fargen i skjørtet gjennom forkleet. Små detaljer blir fremhevet med laserende penselstrøk, og elementer i kvinnens ansikt og klær og i kvistene er sterkt detaljert. Kvinnens øyne er særlig godt markert og synes å være større enn naturlig.  Derimot har stien et røffere uttrykk enn resten av maleriet. Penselstrøkene kan tydeligere ses, og stiens materiale kan ikke identifiseres.

Kontekstualisering

Familieliv

En yrkeskarriere som kunstner var ikke alle kvinner forunt i Bøllings levetid, da det ofte måtte vike for rollene som hustru og mor. Å gå videre med kunsten som en karriere, og ikke kun holde det som en hobby, var for få en reell mulighet og kunne attpåtil bli både frarådet og kritisert. Sigrid Bølling fulgte sin drøm, selv om det ble tatt i mot med blandede reaksjoner. Hennes halvbror Fridtjof Nansen kommenterte hennes yrkesvalg i et brev til deres felles far:

«Tror du en, der sådan har levet sig ind i den tanke at blive kunstner, vil finde sig til rette på nogen anden hylde i livet? Muligens, jeg tror dog og vanskelig Sigrid dertil er hendes interesse altfor begrænset. Jeg har vistnok aldrig troet meget på hendes kunstneriske begavelse ... men jeg tror, det vanskelig vil gjøre gavn at forsøge at omvende hende ... nu lever hun tilfreds på sin måte, (skjønt jeg vil håbe ikke som Hjalmar i Vildanden)»^[4]

Karakteren Hjalmar fra stykket Vildanden av Henrik Ibsen viser her til en karakter som kan tolkes som blant annet drømmende, naiv og doven. Nansen tviler sterkt på Bøllings kunstneriske begavelse, selv etter at maleriene hennes begynte å stilles ut og karrieren hennes tok form. Imidlertid lot ikke Sigrid Bølling seg stoppe av halvbrorens uttalelser. Hun valgte en karriere innenfor kunsten, og forble ugift og barnløs.

Utdanning i utlandet

Som kvinne i Norge kunne ikke Sigrid Bølling tilbys en offentlig kunstutdanning, og valgte derfor å studere kunst i utlandet.^[5] Det var ikke mulig for kvinner på 1800-tallet å melde seg på offentlige kunstakademier, så mange valgte å studere hos privatpersoner og etterpå i designerte kvinneklasser på private malerskoler.^[5]

Hun startet sin kunstutdanning i begynnelsen av 1880-tallet i København hos flere malere som inkluderte Frank Hemingsen, Bernhard Middelboe og P.S. Krøyer,^[6] som var skjent som en del av Skagensmalerne, en skandinavisk kunstnerkoloni.^[7] Deretter var hun bosatt i Paris i 15 år^[8] der hun studerte i kvinneklasser på private malerskoler som Académie Julian og Académie Colarossi.^[9]

Karriere

Sigrid Bølling startet som student i Paris, og drev deretter sin egen malerskole i et privat atelier.^[10] Hun malte hovedsaklig figurative hverdagssener fra den fransk landsbygden, men i senere liv malte hun flere landskapsmalerier.^[11] Bøllings stilistiske trekk er preget av hennes opphold i Frankrike, der hun var inspirert av franske kunstneriske bevegelser. Hun holdt seg til salongrealismen, en naturalistisk og realistisk stil vanligvis i form av et friluftsmaleri, populært i Paris Salongen. Der fikk hun utstilt kunst flere ganger og deretter på Verdensutstillingen i 1889.^[12]

Utstillinger av Bøllings sine verk var ikke eksklusivt til Frankrike, hun stilte også ut kunstverk fem ganger på Høstutstillingen i Norge mellom 1886-1902, hos Blomqvist i 1903 og 1904, i Roma i 1907 og i København i 1913.^[9] På flere tidspunkt har Sigrid Bøllings kunstverk blitt innkjøpt til statlige samlinger, blant annet Fiskeri i Norge (1997) som ble kjøpt av den franske stat, og to kunstverk som ble kjøpt inn av det norske kongeparet i 1909.^[9]

Fransk salongrealisme og sommere i Normandie og Bretagne

Setter vi Trett. Bondekone fra Normandie inn i en samtidskontekst går det inn i en rekke av franske friluftsmalerier. Som en følge av fargetubens oppfinnelse kunne kunstnerne nå male verkene sine ute i det fri og ferdigstille dem mens de observerte motivene sine^[13]. Dette gav maleriene et mer realistisk uttrykk og ble mye å se av i salongene i Paris, derav begrepet salongrealisme. Salongrealismen som var et motsvar på impresjonistenes radikale realisme, er en sammenheng av akademienes kunst og det avantgarde^[14]. De prestisjefylte salongene i Paris ble et samlepunkt for kunstnere fra hele Europa og USA, og kunstnere strømmet til Paris som på tiden var kunstverdens midtpunkt. Med et stort fokus på kulturell aktivitet og gode utdanningstilbud fikk Paris en sentral rolle. Veggene i salongene hadde mye makt og med en streng jury var det stort å få verkene sine utstilt, fikk man et utstilt verk kunne det gi internasjonal anerkjennelse, og ved flere anledninger fikk Sigrid Bølling utstilt bildene sine på salongene i Paris^[15].

En gjenganger på veggene i Salongen var verk fylt med idealiserende virkelighetsskildringer av klassiske franske landskap og bondeliv presentert i hverdagslige arbeidsscener. Med fransk landskap og bondeliv i siktet var det ikke så unaturlig at regionene Normandie og Bretagne ble et ønsket reisemål for salongkunstnerne. Områdene som er kjente jordbruksregioner i Frankrike hadde et rikt bondeliv og en frodig natur. Sammen med flere kunstnere dro Bølling til Normandie og Bretagne på sommerturer for å finne modeller og motiver^[16]. Bondekonen er et kjent motiv som flere salongkunstnere har presentert i ulike former og utrykk, samt er deres triste og slitne utrykk en gjenganger.

Med en fargebruk som gjenspeiler natur, landskap og figur på en realistisk måte, og et motiv som er svært populær i sin samtid bærer Sigrid stilistiske trekk fra salongrealismen i bildet sitt Trett. Bondekone fra Normandie.

Litteratur

• Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1998
• Haverkamp, Frode Ernst. “Peder Severin Krøyer”, Store norske leksikon online.
• Roberts, Teresinha. All about woad, http://www.woad.org.uk/
• Sagberg, Anne. Vaid – En historie om blått. Orkana Forlag. 2015.
• Sørensen, Bodil. “Sigrid Bølling”. Norsk kunstnerleksikon online.
• Thomas, Anne Wall. Colors From the Earth. New York: Van Nostrand Reinhold, 1980.
• Wichstrøm, Anne. Kvinneliv, kunstnerliv: kvinnelige malere i Norge før 1900. Oslo: Gyldendal, 1997.
• Wichstrøm, Anne. Kvinners bilder: malerinner i Norge før 1900. Oslo: Riksgalleriet 1982.

Referanser

1. ↑ Thomas, Anne Wall. Colors From the Earth, New York: Van Nostrand Reinhold, 1980.
2. ↑ Sagberg, Anne. Vaid – En historie om blått. Orkana Forlag. 2015.
3. ↑ All about Woad, http://www.woad.org.uk/
4. ↑ Wichstrøm, Anne. Kvinneliv, kunstnerliv, 26-27
5. ↑ ^{5,0 5,1} Wichstrøm. Kvinners bilder, 12.
6. ↑ Sørensen. “Sigrid Bølling”, Norsk kunstnerleksikon online.
7. ↑ Haverkamp. “Peder Severin Krøyer”, Store norske leksikon online.
8. ↑ Wichstrøm. Kvinneliv, kunstnerliv, 43.
9. ↑ ^{9,0 9,1 9,2} Wichstrøm. Kvinneliv, kunstnerliv, 201.
10. ↑ Wichstrøm. Kvinneliv, kunstnerliv, 74.
11. ↑ Wichstrøm. Kvinners bilder, 27.
12. ↑ Wichstrøm. Kvinneliv, kunstnerliv, 63.
13. ↑ Danbolt, Norsk kunsthistorie, 202.
14. ↑ Wichstrøm, Kvinneliv kunstnerliv, 117.
15. ↑ Wichstrøm, Kvinneliv kunstnerliv, 40.
16. ↑ Wichstrøm, Kvinneliv kunstnerliv, 118.