Forskjell mellom versjoner av «Diskusjon:Svein Johansen»

Revisjonen fra 19. okt. 2013 kl. 12:50

Svein Johansen, Fra kjærlighetshaver

Motivbeskrivelse

          Verket viser sentralt i bildet en fontene som er aktiv, og er omgitt av vann. Bak fontenen er det en sannsynlig murvegg i rosa farge med en mørk, buet åpning, som er omgitt av gråhvite søyler på hver side. I begge øvre hjørner er det  områder med mørkere grønt, med enkelte områder med lysegrønne og gule flekker som kan ligne på trær uten at en kan se noen stammer. Like under midten av bildet er det en mørkmalt tykk horisontal linje som går ut til sidene av bildet, og i tilslutning overfor denne en gul litt tynnere horisontal linje hvor den mørke linjen kan være en mur som avgrenser bassenget rundt fontenen. Forgrunnen er malt i gråblå farge med lett bølgeformede linjer hvor det er mange grønne flekker og enkelte flekker med gult som dekker områdene til sidene og bak kantene til basis av fontenen. Fontenen har i øvre kant på hver side, hoder som kan ligne dyr hvor det fra munnen til disse går gråblå, horisontale linjer ut mot sidene av bildet og som bøyer av nedover, som oppfattes som vannstråler. Fontenen består i tillegg av fire mørke om råder som kan ligne på dyrekropper, avgrenset av gråblått med innslag av grønt, som ligner på rennende vann, som gir plastisitet til dyrekroppene.

Formale virkemidler  

        I 1967 ble Svein Johansen utdannet kjemiingeniør, og arbeidet i 3 år etter endt utdanning ved Standard Kabelfabrikk. Med sin bakgrunn som kjemiingeniør har han utviklet et malermedium fra barokkens tid ved å sette til en del stoffer slik at han får en lys blysåpe som har konsistens som pasta. Han blander dette med vanlig tubemaling, og som malemedium bruker han terpentin tilsatt flytende blysåpe, som gir stor grad av frihet, for uansett fortynningsgrad gir det en stabil farge som tørker i løpet av et døgn. Han utviklet det på 70-tallet, er svært fornøyd med det og bruker det fortsatt. ^[1] Dette malermediet fører til at bildene får en dybdeillusjon som fremkommer ved bruk av halv- og heltransparente fargelag, hvor det underliggende fargelag skinner gjennom det overliggende og gir luftighet og rom^[2] Vi ser dette i den rosa bakgrunnen og i forgrunnen av bildet hvor han bruker brede penselstrøk med transparente farger som gir dybdefølelse.

          Det er i bildet hovedsakelig horisontale og vertikale linjer, hvor en markert linje nedenfor midten av bildet går ut til begge sider bak sokkelen av fontenen, noe som gir dybde i bildet. Søylene i bildet gir vertikale linjer, i tillegg er det vertikale linjer med ganske regelmessig avstand i muren, noe som gir ro og stabilitet i bildet.

Kontekst

          Svein Johansen er opptatt av å bruke symboler fra europeisk historie i sine bilder. Han arbeider i et figurativt formspråk, hvor han samler bildene i grupper som han angir som en suite, og nummererer dem med romertall.^[3]

Vinterreise - motivene som han malte like førKjærlighetshaver er en slik gruppe bilder som viser store maktsymboler og skildringer av bygninger med om givelser fra europeisk historie, som virker øde og forlatte, uten mennesker.^[4]

I Fra Kjærlighetshaver og andre bilder tar han for seg Bramantes gård La Pigna i Vatikanet. Bildene han malte inneholder ofte klare motsetninger. På den ene siden harmoni med forfallen skjønnhet, på den annen side melankoli og dysterhet som kan virke truende. I dette bildet fra Fra Kjærlighetshaver ser vi i bakgrunnen en idyllisk, noe forfallen mur i rosa farge med vegetasjon i begge øvre hjørner med to hvite søyler som tegn på forgangen ro og skjønnhet. I sentrum av bildet ses en mørk fontene med dyrekropper hvor to dyrehodet virker ganske levende, hvorfra det spruter ut vannstråler.

Bak dette bildet blir blikket dradd inn  i en sort åpning i murveggen uten tegn til mennesker, noe som virker melankolsk og truende. Vatikanet er historisk og er fortsatt en sterk maktstruktur i det europeiske samfunnet og for verdens katolikker.

          Svein Johansens bilder kan motivmessig minne om den italienske kunstneren Giorgio de Chirico (1888 - 1978) som i sin metafysiske periode  mellom 1909 og 1919 malte bygninger, plasser og fontener som stort sett var øde uten mennesker, men med andre formale virkemidler. ^[5]

          Da Svein Johansen begynte på Statens Kunstakademi i 1971 valgte han Reidar Aulie som sin lærer, noe som skyldtes at han hadde et positivt forhold til hans bilder. Han delte lærerens politiske og emosjonelle sympati for arbeiderklassen, men ingen av dem var agitatorer. Mens Reidar Aulie brukte klassemotsetningene fra 30 - tallet i sin kunst, valgte Svein Johansen det mer tvetydige og komplekse i sine bilder av "statbærende" maktstrukturer, hvor enkeltmenneskets situasjon uttrykkes gjennom hvordan fremvisningen av autoritetssymbolene fortoner seg for dem.^[6]

          Debututstillingen i 1975 ved Unge Kunstneres Samfunn inneholdt en rekke storbymotiver, hvor han markerte seg som tilhenger av en kritisk realistisk retning innen nyere norsk kunst,inspirert av Reidar Aulie,  noe han har fortsatt med opp gjennom 80-tallet. Fra 90-tallet har han begynt å male mer i nonfigurativ retning. Bildene på 80-tallet kan gi uttrykk av forgangen idyll, men samtidig kan de virke truende, og gir en kompleksitet og tvetydighet og ikke noe entydig budskap, slik at det utfordrer betrakteren til å reflektere. De kan slik betraktes som konseptuelle.^[7]

 Med modernismens fall etter at mange kunstnere hadde gått over til nonfigurativ kunst i Norge ved inngangen til 1970 årene, oppsto flere kunstretninger, blant annet kritisk realisme som kan vurderes  som postmoderne.^[8]        

1. ↑ Rød,Kunstneren i atelieret,42
2. ↑ 3 Hoff et al., Svein Johansen, Vinterreiser og andre bilder, 12
3. ↑ Rød, Kunstneren i atelieret, 37
4. ↑ Dæhlin, Norsk Samtidskunst, 202
5. ↑ Danbolt, Norsk kunsthistorie, 413
6. ↑ Sørensen, Maktsymboler og øyenslyst, Kunst 22
7. ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 413
8. ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 411