Forskjell mellom versjoner av «Fra Kjærlighetshaver»

Revisjonen fra 23. okt. 2013 kl. 19:53

Verket Fra Kjærlighetshaver var opprinnelig en del av utsmykkingen fra Utsmykkingsfondet for offentlige bygg (nå KORO, Kunst i offentlige rom), på Fredrikke.^[1] Fra 1984 og frem til 1994 hang verket sammen med tre andre malerier av Svein Johansen (1946 - ) i et møterom tilknyttet kantinen. Utsmykkingen sto på lager frem til 2005, i samråd med kunstneren og KORO ble verkene da hentet frem og omplassert. Fra Kjærlighetshaver hang sammen med ett av de andre maleriene i studentkantinen i Georg Sverdrups hus frem til mai 2012. Maleriet ble deretter montert ved resepsjonen Lucy Smiths hus, hvor det nå henger.

Motivbeskrivelse

Svein Johansen, Fra Kjærlighetshaver, uå. Foto: Arthur Sand.

Verket viser sentralt i bildet en fontene som er aktiv, og er omgitt av vann. Bak fontenen er det en sannsynlig murvegg i rosa farge med en mørk, buet åpning, som er omgitt av gråhvite søyler på hver side. I begge øvre hjørner er det områder med mørkere grønt, med enkelte områder med lysegrønne og gule flekker som kan ligne på trær uten at en kan se noen stammer. Like under midten av bildet er det en mørkmalt tykk horisontal linje som går ut til sidene av bildet, og i tilslutning overfor denne en gul litt tynnere horisontal  linje hvor den mørke linjen kan være en mur som avgrenser bassenget rundt fontenen. Forgrunnen er malt i gråblå farge med lett bølgeformede linjer hvor det er mange grønne flekker og enkelte flekker med gult som dekker områdene til sidene og bak kantene til basis av fontenen. Fontenen har i øvre kant på hver side hoder som kan ligne dyr hvor det fra munnen til disse går gråblå, horisontale linjer ut mot sidene av bildet og som bøyer av nedover, som oppfattes som vannstråler. Fontenen består i tillegg av fire mørke områder som kan ligne dyrekropper, avgrenset av gråblått med innslag av grønt, som ligner på rennende vann, som gir plastisitet til dyrekroppene.

Formale virkemidler

Svein Johansen arbeidet som kjemiingeniør før han begynte på kunststudiet som 25-åring. Ved å bruke kjemikunnskapene har han utviklet et malemedium som ble mye brukt i barokken. Ved å tilsette en del stoffer fikk han frem en lys blysåpe med konsistens som pasta. Han blander dette med vanlig tubemaling, og som malemedium bruker han terpentin tilsatt flytende blysåpe, som gir stor grad av frihet, for uansett fortynningsgrad gir det en stabil farge som tørker i løpet av det døgn. Han utviklet det på 70-tallet, er svært fornøyd med det og bruker det fortsatt^[2].Dette malemediet fører til at bildene får en dybdeillusjon som fremkommer ved bruk av halv- og heltransparente fargelag, hvor det underliggende fargelag skinner gjennom det overliggende og gir luftighet og rom.^[3] Vi ser dette i den rosa bakgrunnen og forgrunnen av bildet hvor han bruker brede penselstrøk med transparente farger som gir dybdefølelse. Det er i bildet hovedsakelig horisontale og vertikale linjer, hvor en markert linje nedenfor midten av bildet går ut til begge sider bak sokkelen av fontenen, noe som gir dybde i bildet. Søylene i bildet gir vertikale linjer, i tillegg er det vertikale linjer med ganske regelmessig avstand i muren, noe som gir ro og stabilitet i bildet.

Kontekst

Svein Johansen er opptatt av å bruke symboler fra europeisk historie i sine bilder. Han arbeider i et figurativt formspråk, hvor han samler bildene i grupper som han angir som en suite, og nummererer dem med romertall.^[4] Vinterreise-motivene som han malte like før Kjærlighetshaver er en slik gruppe bilder som viser store maktsymboler og skildringer av bygninger med omgivelser fra europeisk historie, som virker øde og forlatte, uten mennesker.^[5] Foran bildene kan vi få inntrykk av at tidligere tiders fyrster og geistlige har utøvet en nesten ubegrenset makt, og samtidig forenet denne maktutfoldelsen med skjønnhetsdyrkelse.

          I Fra Kjærlighetshaver og andre bilder tar han for seg Bramantes gård La Pigna i Vatikanet. Bildene han malte inneholder ofte klare motsetninger. På den ene siden harmoni med forfallen skjønnhet, på den annen side melankoli og dysterhet som kan virke truende. I dette bildet Fra Kjærlighetshaver ser vi i bakgrunnen en idyllisk, noe forfallen mur i rosa farge med vegetasjon i begge øvre hjørner med to hvite søyler som tegn på forgangen ro og skjønnhet. I sentrum av bildet ses en mørk fontene med dyrekropper hvor to dyrehoder virker ganske levende, hvorfra det spruter ut vannstråler.

           Bak dette bildet blir blikket dradd inn i en sort åpning i murveggen uten tegn til mennesker, noe som virker melankolsk og truende. Vatikanet er historisk og er fortsatt en sterk maktstruktur i det europeiske samfunnet og for verdens katolikker. Som de fleste av Johansens bilder fra denne tiden er Fra Kjærlighetshaver folketomt, men maleriene hans er stofflige, sanselige og plassene er ekte nok, som Danbolt bemerker.^[6] Slik kommer de til å handle om fortidens nærvær og samtidig om det fraværet vi erfarer midt i nærværet. Det er denne dobbeltheten, som finnes på flere nivåer i Johansens bilder, som fascinerer oss. Svein Johansen lot seg inspirere av europeisk kultur og historie, og kanskje diktetBurnt Norton av T. S. Eliot viser noe av kjernen i motivene hans fra den tiden."Tid som er og tid som var// er kanskje begge levende i tid som kommer// og tid som kommer iboende i tid som var."   

          Svein Johansens bilder kan motivmessig minne om den italienske kunstneren Giorgio de Chirico, som i sin metafysiske periode mellom 1909 og 1919 malte bygninger, plasser og fontener som stort sett var øde uten mennesker, men med andre formale virkemidler. ^[7]   

          Da Svein Johansen begynte på Statens Kunstakademi i 1971 valgte han Reidar Aulie som sin lærer, noe som skyldtes at han hadde et positivt forhold til hans bilder. Han delte lærerens politiske og emosjonelle sympati for arbeiderklassen, men ingen av dem var agitatorer. Mens Reidar Aulie brukte klassemotsetningene fra 30-tallet i sin kunst, valgte Svein Johansen det mer tvetydige og komplekse i sine bilder av "statsbærende" maktstrukturer, hvor enkeltmenneskets situasjon uttrykkes gjennom hvordan fremvisningen av autoritetssymbolene fortoner seg for dem.^[8]

          Detbututstillingen i 1975 ved Unge Kunstneres Samfunn inneholdt en rekke storbymotiver, hvor han markerte seg som tilhenger av en kristisk realistisk retning innen nyere norsk kunst, noe han har fortsatt med opp gjennom 80-tallet, som betegnes som kristisk realisme. Fra 90-tallet har han begynt å male i mer nonfigurativ retning. Bildene på 80-tallet kan gi inntrykk av forgangen idyll, men kan samtidig virke truende, og gir en kompleksitet og tvetydighet og ikke noe entydig buskap, slik at det utfordrer betrakteren til å reflektere, og kan således vurderes som konseptuelle.^[9] Med modernismens fall i form nonfigurativ kunst i Norge ved inngangen til1970 årene, oppstod flere kunstretninger, blant annet kritisk realisme som kan vurderes som postmoderne^[10].

Referanser

1. ↑ Uberg, e-post til studentredaksjonen, 06.09.2013
2. ↑ Rød, Kunstneren i atelieret, 42.
3. ↑ Hoff et al.,Svein Johansen,Vinterreiser og andre bilder, 12
4. ↑ Rød, Kunstneren i atelieret, 37
5. ↑ Dæhlin, Norsk Samtidskunst, 202
6. ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 413
7. ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 413
8. ↑ Sørensen, Maktsymboler og øyenslyst, Kunst,22
9. ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 413
10. ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 411

Bibliografi

Eksterne lenker