Forskjell mellom versjoner av «En blomstereng nordpå»

Revisjonen fra 24. okt. 2014 kl. 17:07

Blomstereng.jpeg

Katalogopplysninger

Harald Sohlberg (1869 - 1935)

En blomstereng nordpå

Olje på lerret, format 96 x 11 cm med tidstypisk gullramme

Bildet er signert 1905

Plaketten på rammen viser at bildet ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet i 1906 for A.C. Houens Fondsmidler

Motivbeskrivelse

(Javiera)

Formale virkemidler

I forgrunnen er prestekragene tydelig og detaljert malt. De er klart avgrenset mot hverandre. Inn mot mellomgrunnen i bildet forsvinner denne klarheten. Dette er med på å skape dybde i maleriet. Lengre bak i bildet, til venstre for blomsterengen, ser man en husmannsplass. Den består av en stor, rød låve og noen mindre bygg, plassert på den måten at det dannes et gårdstun mellom byggene. Landskapet rundt gården er mørkt og dystert, og det oppstår organiske former i landskapet, som er med på å skape liv i bildet. Det er malt i mørke grønn- og bruntoner. Sohlberg bruker varianter av primærfargene gul, rødt og blått. Det oppstår en kontrastfarge mellom de rødoransje husveggene og den grønne skogen. Han bruker kalde fargenyanser, med noen innslag av varmere farger. Det kommer en smal innsjø inn fra høyre siden bak blomsterengen og strekker seg horisontalt innover i bildet. Midt i bildet like over horisonten lyser en mystisk fullmåne opp, og kaster lys innover landskapet. Vi kan derfor si at fullmånen er bildets sentrale lyskilde. Himmelen er malt i en kald, lys blåfarge som går over i hvite skyer eller månelys. Han bruker horisontale linjer i maleriet, disse er med på å dele inn bildet i en klar forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. Bygningen som er plassert lengst inn i bildet, er malt i det gyldne snitt. Endehjørnene på den hvite blomsterengen som vender innover mot midten av maleriet er også plassert i det gyldene snitt på hver sin side. De vertikale linjene som brått avslutter blomsterengen, skrår innover i bildet og peker mot fullmånen, dette leder synet vårt mot månen. Han lager kontraster i bildet, ved å bruke lyse farger opp mot helt mørke toner, dette skaper et dramatisk uttrykk. 

Meningsinnhold

Naturen, livet, mystikken og drømmene, sett gjennom hans øyne eller hvordan han ønsket å se naturen er noe av svaret. Kontekstualiseringen eller hvordan Sohlberg ville at motivet skulle fremstå peker mot nyromantikken. Opplevelse, følelse og forståelse av naturen kommer tydelig frem i motivet.

Nyromantikken var en motreaksjon mot realismen og naturalismen og som periode er nyromantikken avgrenset til mellom 1890 og 1905. Det ligger noe mystisk og drømmende over hele bildet, men det er en romantisk fremstilling av blomsterengen som er i fokus.

Med begrepet romantisk menes den måten blomsterengen og naturen fremstilles på og lys og fargevirkningen hele bildet har. Månelyset, kombinert med bløte farger og en rolig natur uten forstyrrende elementer i bildet, får beskueren til å fokusere på blomsterengen som ”hviler” i månelyset.

En blomstereng nordpå bærer en stemning av ensomhet i en fjellverden og en romantisk stemning.

Symbolismen som er brukt i bildet fører tankene til Caspar David Friedrich (1774-1840), som regnes som en av de fremste kunstnerne fra den europeiske romantikken.[1]

Verkets Samtidige kontekst

Kontekstualisering

1890-årene åpnet for en bevegelse i kunsten bort fra realisme og naturalisme.  Det norske stemningsmaleriet utviklet seg på slutten av 1800-tallet som en reaksjon på en ensidig realistisk orientering i kunsten. Stemingslandskap, mystikk og sjelemaleri er blandt de mange stikkord som knyttes til bilder fra denne perioden som i kunsthistorisk sammenheng identifiseres som nyromantikk i norsk kunst.

Etter at kunstnere frem til 1880-tallet hadde levd og i utlandet med utenlandske forbilder og formspråk, kom kunsten endelig hjem og fant det mest norske av alt – den norske sommernatten.  Det skjedde først på Fleskum i Bærum i 1886, og det er karakteristisk nok innenfor Werenskiold-kretsen overgangen fra friluftsmaleri med sine konvensjoner til nyromantikken skjedde.  Kitty Kielland og Eilif Petersen nevnes som kunstnere som førte an i denne utviklingen.  Begge med et maleri fra Dæhlivannet en vakker sommernatt  med samme tittel – Sommernatt.[1] Det stemmer ikke helt at det skjedde kun innenfor en krets.  Oda Krogh som ikke tilhørte samme kretsen, malte Japansk lykt også i 1886.  Maleriet viser en blålig sommernattssteming og er på høyde med maleriene fra Fleskum-kretsen.  Dette tyder på dette var noe som ”lå i luften”.

Nyromantikken er ikke et særnorsk fenomen.  Det handlet om et nytt internasjonalt formspråk som oppsto omtrent samtidig i både Sverige, Danmark og Finland.  Et formspråk som åpnet seg for sider av naturen som tidligere formspråk ikke hadde hatt øyne for.  Det man særlig legger merke til er at dagen er byttet ut med en mer stemingsfulle skumringen, noe som får konsekvenser for valg av form og farge.  I skumringen blir den mangfoldige fargeprakten oppløst og fargene samles i større flater.  På den måten står linjene i landskapet, konturer i fjell og åser, klarere frem.  Skumringen har ofte en egen fargetone.  Killand og Pedersen benyttet en blålig tone som la seg over alle de ulike fargene, slik at bildet fikk en mer enhetlig fargetone enn i 1880-årene.

Det nyromantiske stemingsmaleriet fikk en del nye toner og valører med Harald Solberg og Nicolai Astrup (1880-1929) som Dambolt plasserer som to sene nyromantikere [2] Dambolt, Norsk kunsthistorie, 219.  Med disse to kom den nye regionalismen sterkere inn enn tidligere, interessen for et bestemt landskap som kunstneren kunne spesialisere seg på.  Det kunne være hjemstedet, men ikke nødvendigvis.  Sohlberg malte motiver fra Rondane og Røros om og om igjen.  Han var ikke fra disse traktene eller bodde der over lengre tid.  Den nye norkse regionalisemen var på mange måter en frukt av stemingsmaleriet.  Riktignok er det slik at sommernatten er felles for de nordiske landene, men den tar seg ulikt ut på forskjellige steder.  Denne ulikheten fikk frem de regionale særegenhetene.

Harald Sohlberg blir betegnet som den nyromantiker som mest konsekvent omformet landsskapsopplevelser til personlige og visjonære bilder.

Referanser

(Bård)

[1] wikipedia.org online s.v  ”Caspar_David_Friedrich” oppsøkt 15.10.14

Bibliografi

(Bård)

Harald Sohlberg : ensomhetens maler / Øivind Storm Bjerke, Gyldendal forlag, 1991

Harald Sohlberg : en kunstner utenfor allfarvei / av Arne Stenseng, Gyldendal forlag, 1963

Harald Sohlberg / Leif Østby, Gyldendal forlag, 1963

Berg, Knut, Nils Messel og Marit Lange. "Maleriet 1870-1914". I Knut Berg red. Norges Kunsthistorie. Bind 5, Nasjonal vekst, Gyldendal, Norsk Forlag A/S, 1981. 

Eksterne lenker

Harald Sohlberg