Forskjell mellom versjoner av «En blomstereng nordpå»
| Linje 43: | Linje 43: | ||
== Verkets Samtidige kontekst == | == Verkets Samtidige kontekst == | ||
| − | | + | 1890-årene åpnet for en bevegelse i kunsten bort fra realisme og naturalisme. Det norske stemningsmaleriet utviklet seg på slutten av 1800-tallet som en reaksjon på en ensidig realistisk orientering i kunsten. Stemningslandskap, mystikk og sjelemaleri er blandt de mange stikkord som knyttes til bilder fra denne perioden. I kunsthistorisk sammenheng identifisert som nyromantikken i norsk kunst. |
| − | ''' | + | Etter at kunstnere fram til 1880-tallet hadde levd i utlandet med utenlandske forbilder og formspråk, kom kunsten endelig hjem og fant det mest norske av alt - den norske sommernatten. Det skjedde først på Fleskum i Bærum. Karakteristisk nok skjedde dette innenfor Werenskiold-kretsen med overgang fra friluftsmaleri med sine konvensjoner til nyromantikk. Kitty Kielland og Eilif Petersen nevnes som kunstnere som førte an i denne utviklilngen. Begge med et maleri fra Dæhlivannet en vakker sommernatt. Begge med tittel - ''Sommernatt. ''Det stemmer ikke helt at det kun skjedde innenfor denne kretsen. Oda Krogh som ikke tilhørte samme krets, malte ''Japansk lykt - ''også i 1886. Maleriet viser en blålig sommernattsstemning, og det er fullt på høyde med maleriene fra Fleskum-kretsen. Dette tyder på at det var noe som "lå i luften". |
| − | + | Nyromantikken er ikke et særnorsk fenomen. Det haldlet om et nytt internasjonalt formspråk som oppsto omtrent samtidig i både Sverige, Danmark og Finland. Et formspråk som åpnet seg for ider av naturen som tidligere formsprøk ikke hadde hatt øye for. Det man særlig legger merke til er at dagen byttes ut med den stemingsfulle skrumringen, noe som får konsekvenser for valg av form og farge. I skumringen blir den mangfoldige fargeprakten oppløst og fargene samles i større flater. På den måten står linjene i landkspet og konturene i fjell og åser klarere frem. Skumringen har ofte en egen fargetone. Kielland og Pedersen benyttet en blålig tone som la seg over alle de ulike fargene, slik at bildet fikk en mer enhetlig fargetone enn i 1880-årene. | |
| − | | + | Det nyromantiske stemingsmaleriet fikk en del nye toner og valører med Harald Sohlberg og Nicolai Astrup (1880 - 1929). Dambolt plasserer disse to som sene nyromantikere. Med disse to kom den nye regionalisemen sterkere inn enn tidligere. Ejn interesse for et bestemt landskap som kunstneren spesialiserte seg på. Dette kunne være hjemstedet, men ikke nødvendigvis. Sohlberg malte motiver fra Rondane og Røros om og om igjen. Han var ikke fra disse traktene eller bodde der over lengre tid. Den nøye nroske regionalismen var på kmange måter en frukt av stemingsmaleriet. Riktignok ere det slik at sommernatten er felles for de nordiske landene, men den tar seg ulikt ut på forskjellige steder. Denne ulikheten fikk frem de regionale særengenhetene. |
| − | + | Harald Sohlberg blir betegnet som den nyromantiker som mest konsekvent omformet landskapsopplevelser til personlige og visjonære bilder. | |
| − | |||
| − | + | <div> | |
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | <div | ||
---- | ---- | ||
<div id="ftn1"> | <div id="ftn1"> | ||
| Linje 75: | Linje 65: | ||
| | ||
</div></div> | </div></div> | ||
| + | |||
== Referanser == | == Referanser == | ||
Revisjonen fra 27. okt. 2014 kl. 12:52
Innhold
Katalogopplysninger
Harald Sohlberg (1869 - 1935)
En blomstereng nordpå
Olje på lerret, format 96 x 11 cm med tidstypisk gullramme
Bildet er signert 1905
Plaketten på rammen viser at bildet ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet i 1906 for A.C. Houens Fondsmidler
Motivbeskrivelse
NB! Dere må skrive rett inn i wikien. Ikke klippe og lime fra word el.l. Det som allerede er klippet inn må fjernes, og skrives inn på nytt. Formateringen ødelegges og referansene
blir feil (mangler blant annet pil opp ved notetallet nede i referanselisten).
(Javiera)
Formale virkemidler
I forgrunnen er prestekragene tydelig og detaljert malt. De er klart avgrenset mot hverandre. Inn mot mellomgrunnen i bildet forsvinner denne klarheten. Dette er med på å skape dybde i maleriet. Lengre bak i bildet, til venstre for blomsterengen, ser man en husmannsplass. Den består av en stor, rød låve og noen mindre bygg, plassert på den måten at det dannes et gårdstun mellom byggene. Landskapet rundt gården er mørkt og dystert, og det oppstår organiske former i landskapet, som er med på å skape liv i bildet. Det er malt i mørke grønn- og bruntoner. Sohlberg bruker varianter av primærfargene gul, rødt og blått. Det oppstår en kontrastfarge mellom de rødoransje husveggene og den grønne skogen. Han bruker kalde fargenyanser, med noen innslag av varmere farger. Det kommer en smal innsjø inn fra høyre siden bak blomsterengen og strekker seg horisontalt innover i bildet. Midt i bildet like over horisonten lyser en mystisk fullmåne opp, og kaster lys innover landskapet. Vi kan derfor si at fullmånen er bildets sentrale lyskilde. Himmelen er malt i en kald, lys blåfarge som går over i hvite skyer eller månelys. Han bruker horisontale linjer i maleriet, disse er med på å dele inn bildet i en klar forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. Bygningen som er plassert lengst inn i bildet, er malt i det gyldne snitt. Endehjørnene på den hvite blomsterengen som vender innover mot midten av maleriet er også plassert i det gyldene snitt på hver sin side. De vertikale linjene som brått avslutter blomsterengen, skrår innover i bildet og peker mot fullmånen, dette leder synet vårt mot månen. Han lager kontraster i bildet, ved å bruke lyse farger opp mot helt mørke toner, dette skaper et dramatisk uttrykk.
Meningsinnhold
Naturen, livet, mystikken og drømmene, sett gjennom hans øyne eller hvordan han ønsket å se naturen er noe av svaret. Kontekstualiseringen eller hvordan Sohlberg ville at motivet skulle fremstå peker mot nyromantikken. Opplevelse, følelse og forståelse av naturen kommer tydelig frem i motivet. Nyromantikken var en motreaksjon mot realismen og naturalismen og som periode er nyromantikken avgrenset til mellom 1890 og 1905. Det ligger noe mystisk og drømmende over hele bildet, men det er en romantisk fremstilling av blomsterengen som er i fokus.
Med begrepet romantisk menes den måten blomsterengen og naturen fremstilles på og lys og fargevirkningen hele bildet har.
Månelyset, kombinert med bløte farger og en rolig natur uten forstyrrende elementer i bildet, får beskueren til å fokusere på blomsterengen som "hviler" i månelyset.
En blomstereng nordpå bærer en stemning av ensomhet i en fjellverden og en romantisk stemning.
Symbolismen som er brukt i bildet fører tankene til Caspar David Friedrich (1774-1840), som regnes som en av de fremste kunstnernr fra den europeiske romantikken.
Verkets Samtidige kontekst
1890-årene åpnet for en bevegelse i kunsten bort fra realisme og naturalisme. Det norske stemningsmaleriet utviklet seg på slutten av 1800-tallet som en reaksjon på en ensidig realistisk orientering i kunsten. Stemningslandskap, mystikk og sjelemaleri er blandt de mange stikkord som knyttes til bilder fra denne perioden. I kunsthistorisk sammenheng identifisert som nyromantikken i norsk kunst.
Etter at kunstnere fram til 1880-tallet hadde levd i utlandet med utenlandske forbilder og formspråk, kom kunsten endelig hjem og fant det mest norske av alt - den norske sommernatten. Det skjedde først på Fleskum i Bærum. Karakteristisk nok skjedde dette innenfor Werenskiold-kretsen med overgang fra friluftsmaleri med sine konvensjoner til nyromantikk. Kitty Kielland og Eilif Petersen nevnes som kunstnere som førte an i denne utviklilngen. Begge med et maleri fra Dæhlivannet en vakker sommernatt. Begge med tittel - Sommernatt. Det stemmer ikke helt at det kun skjedde innenfor denne kretsen. Oda Krogh som ikke tilhørte samme krets, malte Japansk lykt - også i 1886. Maleriet viser en blålig sommernattsstemning, og det er fullt på høyde med maleriene fra Fleskum-kretsen. Dette tyder på at det var noe som "lå i luften".
Nyromantikken er ikke et særnorsk fenomen. Det haldlet om et nytt internasjonalt formspråk som oppsto omtrent samtidig i både Sverige, Danmark og Finland. Et formspråk som åpnet seg for ider av naturen som tidligere formsprøk ikke hadde hatt øye for. Det man særlig legger merke til er at dagen byttes ut med den stemingsfulle skrumringen, noe som får konsekvenser for valg av form og farge. I skumringen blir den mangfoldige fargeprakten oppløst og fargene samles i større flater. På den måten står linjene i landkspet og konturene i fjell og åser klarere frem. Skumringen har ofte en egen fargetone. Kielland og Pedersen benyttet en blålig tone som la seg over alle de ulike fargene, slik at bildet fikk en mer enhetlig fargetone enn i 1880-årene.
Det nyromantiske stemingsmaleriet fikk en del nye toner og valører med Harald Sohlberg og Nicolai Astrup (1880 - 1929). Dambolt plasserer disse to som sene nyromantikere. Med disse to kom den nye regionalisemen sterkere inn enn tidligere. Ejn interesse for et bestemt landskap som kunstneren spesialiserte seg på. Dette kunne være hjemstedet, men ikke nødvendigvis. Sohlberg malte motiver fra Rondane og Røros om og om igjen. Han var ikke fra disse traktene eller bodde der over lengre tid. Den nøye nroske regionalismen var på kmange måter en frukt av stemingsmaleriet. Riktignok ere det slik at sommernatten er felles for de nordiske landene, men den tar seg ulikt ut på forskjellige steder. Denne ulikheten fikk frem de regionale særengenhetene.
Harald Sohlberg blir betegnet som den nyromantiker som mest konsekvent omformet landskapsopplevelser til personlige og visjonære bilder.
Referanser
(Bård)
[1] wikipedia.org online s.v ”Caspar_David_Friedrich” oppsøkt 15.10.14 > Anny: Denne kilden kan ikke brukes! Dessuten kan det ikke klippes og limes. Dere må skrive rett inn.
Bibliografi
(Bård)
Berg, Knut, Nils Messel og Marit Lange. "Maleriet 1870-1914". I Knut Berg (red.). Norges kunsthistorie. Bind 5, Nasjonal vekst. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1981.
Bjerke, Øivind Storm. Harald Sohlberg: Ensomhetens maler.
Stenberg, Arne. Harald Sohlberg: En kunstner utenfor allfarvei. Oslo: Gyldendal forlag, 1963.
Østby, Leif. Harald Sohlberg. Oslo: Gyldendal forlag, 1963.
