U.T. (1)

Form og Motiv

U.T (1) er et abstrakt og non-figurativt maleri som består av en samling av geometriske former. Formene vi ser kommer til uttrykk i ulik farge og størrelse og Gregings valg av materiale er med på å fremheve de ulike elementene. Ifølge Greging selv, har han bevisst valgt å male med akryl på lerret, da han mener det er lettere å arbeide med, det tørker fortere og er mer miljøvennlig.

Fargene som går igjen i verket er rødt, brunt, grønt, beige, gult og svart. Verket har ingen tradisjonell ramme, men det ytterste laget på det hvite lerretet er spart for farge og fungerer som en innramming.

Den mest fremtredende formen i verket fremstiller en stor og markert bue som er farget i sort, med en sterk gulfarge som er malt som en større bue som gjennomtrenger den sorte. Den sorte buen har også en grønn bue som starter på underkanten fra midten og følger resten av buen ned i gradvis vekst på høyreside, noe som også er med på å gi buen dybde og dynamikk. Nederst på venstre side av buen er det malt en tykk grønn stående rektangel som er vendt ca 130 grader inn mot høyre og gir en illusjon av at buen går dypere inn i bildet på venstre side enn høyre. Sidelinjene til det grønne feltet antyder et imaginært forsvinningspunkt lenger inn i bildet. På høyre side av buen kan det se ut som at buen "balanserer" på en trekantet "blokk" som består av en lys grønn overflate, en brunfarge nederst og en sterk rød stående rektangel ytterst til høyre som bærer buen.

Ser vi på rammene rundt buen og "blokken" den "balanserer på", ser vi et rektangulært fargefelt i venstre hjørne. Fargefeltet er malt i fargene rødt, brunt og grønt. Fargene rød og grønn har et mer gjennomfarget uttrykk og lager et rom-a perspektiv sammen med brunfargen som er malt med et lettere trykk, dette ser vi gjennom det typiske "lag på lag" uttrykket. I likhet med brunfargen som er malt øverst i venstre hjørne, er brunfargen som er malt nederst i høyre hjørnet også transparent. Det at de samme fargene går igjen i hvert motstående hjørne danner en slags innramming, og sørger for en stabilitet og forankring av et ellers urolig uttrykk.

Når det gjelder fargeperspektiv, vet vi at varme farger som gul er noe som oppfattes som nært. Det at gul er plassert bak den sorte buen kan bidra til romdannelse innover i bildet, men også bidra til at den sorte buen virker mindre "tung" og markerende, da den er komponert opp mot en sterk kontrastfarge som stjeler oppmerksomhet. Den gule flaten er også den største fargeflaten, og er den eneste formen som strekker seg over hele billedflaten slik at den når ut til to sider av bildet. Bildet er stramt komponert og bærer preg av streng regi. Videre er den beige fargen en viktig bidragsyter til balansen i verket da det går igjen på begge sider.

Det at Greging valgte å male med akrylmaling på lerret og at han har brukt teip som et redskap, har gjort at formene får en mer fremhevende linjedominans, samt at flere lag med maling på visse steder skaper dybde. Dette ser vi ved den stående rektangulære stripen som vender skrått inn mot høyre. Linjene er presise og forsterker linjedominansen fremfor linjedominansen i det grønne rektangelet som står plassert ovenfor på venstre side. Ved og også utvanne brunfargen og samtidig male med lettere trykk, gjør det at teksturen ser ut til å skape en større romfølelse. De geometriske formene som er brukt har dermed blitt klare, avgrensede og tydelige markerte.

Innhold

Ettersom det dreier seg om et nonfigurativt bilde, blir selve formen bildets innhold. Maleriet blir et objekt i seg selv hvor de formale virkemidlene blir bildets motiv og tema. Bildet har ingen referanser til den virkelige verden, verken i form av gjenstander, personer eller historier. Dette understrekes ved at verket er uten tittel og som dermed ikke henleder oppmerksomheten mot ytre ting. Det fokuseres utelukkende på form, flate, linjer og farger. Komposisjonselementene settes sammen av geometriske strukturer. De buede linjene og de romskapende virkemidlene skaper imidlertid rytme og dynamikk og en antydning av romillusjon. De ensfargede fargeflatene uten modulering av lys og skygge understreker maleriets todimensjonale karakter selv om en aner en "intern kamp" mellom maleriets iboende todimensjonalitet og en streben etter romvirkninger gjennom linjeperspektiv, overlapping og fargeperspektiv. Denne "kampen" er på mange måter modernismen essens når det gjelder malerkunsten. Når vi ser på U.T (1) blir vi ikke forført inn i en romillusjon slik som i eldre maleri, men tvert i mot tvunget til å reflektere over maleriets mediespesifikke egenskaper.

Kontekst

Bertil Greging, U.T., 2015. Akryl på lerret. Foto: UiO Kunstsamling.

Verkets dannelse

U.T (1) ble laget til en separatutstillingen ved Kunstnerforbundet høsten 2015. Verket ble dannet som et av 16 i en komposisjon ment til å monteres sammen. Under til høyre kan du se fire av de 16 verkene, montert på Lucy Smiths hus på Universitetet i Oslos campus Blindern. Kunstneren har fortalt at dannelsen av komposisjonen begynte med små blyant-sketsjer, og når et bilde var ferdigmalt, laget det videre inspirasjon til de neste. Greging forteller at han verken dro inspirasjon fra andre kunstnere eller naturen, men at en medfødt intuisjon hjalp han å få en innvendig kabal til å gå opp.

Kunstnerens virke

U.T(1) er ulikt mye av Gregings arbeid, som ofte er kaotisk, spontant og uvørent. I annet arbeid jobber han både figurativt og nonfigurativt, med anvendelser fra konseptkunst som popkunst og graffiti. U.T(1) viser til motsetning, en kontrollert utførelse med fokus på presise og avklarte linjer.

I kunsthistorisk kontekst

I en kunsthistorisk kontekst viser verket kjennetegn til blant annet hard-edge og suprematisme, kunststrømninger som utviklet seg på 1900-tallet. Hard-edge er et begrep som omtaler abstrakt kunst som arbeider med skarpt avgrensede geometriske former i rene farger uten nyanser, og i spissen av kunststrømningen finner vi blant annet Ellsworth Kelly. Suprematisme er en kunststrømning hvor flatenes og fargene innbyrdes forhold er fokus, og blir framstilt gjennom rene geometriske former og spektralfarger, og vi finner kjente malere som Kasimir Malevitsj innenfor denne strømninger.

Bertil Greging, U.T(1-4) 2015. Akryl på lerret. Foto: Dag Colle

​