Slindebirken

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 25. okt. 2018 kl. 14:54 av Sigrijak@uio.no (diskusjon | bidrag) (kontekst.)

Hopp til: navigasjon, søk
Slindebirken (1839) er et landskapsmaleri malt av den norske kunstneren Thomas Fearnley (1802-42). Maleriet er utført i olje på lerret, 54,5 x 66 cm. Bildet ble Fearnleys arbeid for opptak som medlem av ledelsen i Den kongelige Tegne-og Kunstskole i Christiania, før det i 1890 endte opp i eie hos Nasjonalmuseet, hvor det har vært siden.[1] I dag henger verket på Nasjonalgalleriet i Oslo, som en del av galleriets faste utstilling Livets dans. Utstillingen er en kronologisk samling av kunst fra antikken og fram til 1950.
Thomas Fearnley, Slindebirken, 1839. Olje på lerret, 54,5 x 66 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Frode Larsen.

Motivbeskrivelse

Fearnleys Slindebirken viser et monumentalt bjørketre som står i et vakkert, typisk norsk landskap med fjord og fjell.

Bildets forgrunn og mellomgrunn er lagt i skygge og malt i duse bruntoner. I bildets forgrunn ser man en strå- og gresslagt bakke med flere store steiner som er plassert helt foran og midt i bildet. Vegetasjonen i forgrunnen er detaljert fremstilt. Bakken fører ned til bjørketreet, som er plassert på en stor haug nede ved fjorden. Bjørketreet, samt haugen den står på og det stille vannet, er plassert i bildets mellomgrunn.

Litt bakover og på høyre siden av treet, altså på sørvestsiden, ligger det en liten bygning der det kommer røyk ut av pipen. Ved siden av bygningen ligger det en strand som strekker seg i en konkav bue mot treet, der vi også kan se tre båter som er trukket opp på stranden. På høyre side av haugen er det plassert to grønne busker på vei bort til den tidligere nevnte stranden med båtene. På venstre side av haugen, nederst i venstre hjørne av bildet, ser vi også en liten strand.

Bak treet ligger fjorden, og vi ser bare små krusninger på vannet, noe som betyr at det er en stille kveld nesten uten vind. Bak odden med huset til høyre på bildet, ser vi at fjorden fortsetter mot høyre. Bak fjorden, i bildets forgrunn, ligger det en fjellrekke som er malt mørk med masse skygger, uten detaljer. Øverst i bildet, over fjellet, ser vi himmelen, som har en del mørke skyer på venstresiden, men som lysner mer og mer opp jo lenger mot solnedgangen, som befinner seg på høyre side, vi beveger oss.

Treet er stort, svært stort til bjørk å være. Ettersom treet ligger i skygge og sees i silhuett mot den lyssterke himmelen, understrekes formen og størrelsen på treet desto mer. Videre ser treet ut til å ha felt av en del blader, noe som tyder på at Fearnley har ment å male et høstlandskap. Kronen på bjørken er like bred som den er høy.

Formale virkemidler

Thomas Fearnley, Slindebjørka, 1839. Foto: Nasjonalmuseet

Farge og lys

Skissen og andre versjoner av verket

Motivbetydning

Slindebjørka

Verket har fått sin tittel fra tilnavnet til bjørketreet som framstilles i maleriet.

Bjørka sto ved gården Slinde på nordsiden av Sognefjorden i Norge og fikk etterhvert kulturhistorisk betydning. Slindebjørka ble et populært motiv blant malere på begynnelsen av 1800-tallet, og dikteren Johan Sebastian Welhaven skrev også et dikt om treet;

Ved Sognefjorden paa gaarden Slinde,

der er den stolteste birk at finde.[2]

Det hevdes at treet vokste på en gammel gravhaug fra norrøn tid og ble ansett som et hellig tre.[3] I tillegg var beliggenheten attraktiv med fjorden og de norske fjellene i bakgrunnen.Fearnley besøkte gården for første gang i 1826.[4] Også kunstnerne J.C.Dahl og Johannes Flintoe besøkte Slinde for å male det samme motivet. Likevel er Fearnleys versjon det mest kjente i dag. Treet blåste ned i 1874. [5]

Skikkelsene

Kontekst

Samtiden

I første halvdel av 1800-tallets Europa var det spesielt to elementer som preget kunsten, det romantiske og det nasjonale. Romantikken var til dels en reaksjon mot fokuset på fornuften og vitenskapen i samfunnet som ble nedstemt fra den industrielle revolusjonen. Reaksjonen ledet til kultur preget av et ønske om å vende tilbake til blant annet det folkelige, ved å legge vekt på følelser. Nasjonalismen var en mostand mot stormaktene som regjerte over Europa, uten tilhørighet til befolkningene de styrte over, og befolkninger ønsket å samle seg under et eget styre, som nasjoner. Det var den intellektuell eliten som satte i gang nasjonalistiske bølger gjennom kulturen, som utover århundret også ville påvirke det politiske på alle hjørner av kontinentet.

Sjanger

Den norske kunstperioden tidlig på 1800-tallet, var spesielt inspirert av den tyske, hvor man etterhvert slo sammen de romantiske og nasjonale elementene, til nasjonalromantikken.

Referanser

  1. Østby, Leif. Den store tradisjon: essays om billedkunst. Oslo: Gyldendal, 1982, 62.
  2. Norske dikt på nett. Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven. Besøkt 10.09.2018 http://dikt.org/Det_fredede_tr%C3%A6
  3. Østby, Den store tradisjon, 51.
  4. [1] Østby, Den store tradisjon, 60.
  5. [1] Store norske leksikon på nett. S.v. “Slindebjørka”.

Eksterne lenker

Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven

Nasjonalmuseeets Utstilling

Litteratur

Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det norske samlaget, 2009

Norske dikt på nett. Det fredede træ av Johan Sebastian Welhaven. Besøkt 10.09.2018 http://dikt.org/Det_fredede_tr%C3%A6

Store norske leksikon på nett. S.v. “Slindebjørka”. Besøkt 10.09.2018. https://snl.no/Slindebjørka

Østby, Leif. Den store tradisjon: essays om billedkunst. Oslo: Gyldendal, 1982.

Hofmann, Werner. Caspar David Friedrich. London: Thames & Hudson Ltd, 2000.