Studium (med fem figurer)
Innhold
Motivbeskrivelse
.JPG)
Formalanalyse
Innholdsanalyse
Kontekstualisering
Charlotte Gyllenhammar arbeider, som mange jevnaldrende kunstnere, innenfor en postmodernistisk stil med utgangspunkt i det selvbiografiske og med en narrativ og figurativ tilnærming.[1] Spenningsfylte og flertydig kunstverk, samt måten hun trekker inn eldre arbeidsmetoder og materialer i de figurative bronseskulpturene[2] er også trekk fra 1980-tallet, 1990-tallet og 2000-tallet. Resten av kunstnerskapet hennes står i stil med 1990- og 2000-tallet med bruken av video, digital kunst, iscenesatt foto[3] og en blanding av politiske og subjektive fortellinger. Gyllenhammar lagde også en del abstrakt kunst i begynnelsen av sin karriere før hun gradvis gikk over til det figurative og naturalistiske.[4] Bronseskulpturene av barn skiller seg fra det hun pleier å arbeide med i materiale, men skulpturenes klassiske uttrykk og realisme står i stil med nye tendenser innenfor skulpturkunsten de siste årene. Dette kommer til uttrykk hos kunstnere som Frode Mikael Lillesund,[5] med verk som Harald Hårfagre og Kvinnefigur, og Kirsten Kokkin[6] med Adolescence eller Sibling. Vi ser et nytt fokus på håndtverk og mer tradisjonelle måter å arbeide på, hvilket kan være en motreaksjon til postmodernismens fokus på konsept framfor håndtverk og produksjon. Kunstnerskapet hennes gir dermed inntrykk av kontinuitet i forhold til hennes generasjon og hva de arbeidet med, men også dagens kunstscene.
Barnemotiver er noe mange kunstnere har arbeidet med de siste tiårene, som Sally Mann[7], Ron Mueck[8] og Jonathan Hobin[9], og mange har tatt utgangspunkt i det uskyldige og sårbare barnet i møte med voksen tematikk. Hos Gyllenhammar dukker barna først opp i Fruit of love, Pojke, Flicka[10] og kjeledressen kom inn med Betrakteren og Out[11]. Hun utviklet seg fra noe nonfigurativt i Fruit of love til noe svært realistisk med stiliserte innslag som vi ser i studium. Som hos de øvrige nevnte kunstnerne ser vi en dualitet mellom det uskyldige og ubehagelige i arbeidene hennes, og hun har som Jonathan Hobin plassert flere barn i kontekst med terror eller dramatiske hendelser. Hun sier selv at hun bruker barn fordi det er en figur vi konfronteres med, og som forsterker følelsene våre ved å minne oss om våre egne barn eller egen barndom. Hun påstår at barnet er det siste tabu i vår moderne kultur, og at når det kommer til barn setter vi grenser i en ellers grenseløs verden.[12] Det oppstår et rom som åpner opp for våre egne projiseringer, noe som kjennetegner store deler av kunstnerskapet hennes. ’’this important aspect of her work contributes to their ever-present concentrated tension. However, the concentration points us in the direction of a center that we ourselves have to fill with content. Maybe that is what is so uncanny``[13]
==
Referanser
- ↑ UR, ``Mellan konst och kitsch``, video, 31:00-34:00
- ↑ Danbolt, Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 456
- ↑ Danbolt, Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 480-482
- ↑ Högfeldt, ``Ensam ute``, 25
- ↑ Lillesund, ``Skulptur``, 1
- ↑ Blom, ``Kristen Kokkin``, 1
- ↑ Woodward, ``The disturbing photography of Sally Mann``, 1
- ↑ Hauser og Wirth, ``Ron Mueck images``, 1
- ↑ Casey, ``Jonathan Hobin re-creates...``, 1
- ↑ Högfeldt, Einsam ute, 23
- ↑ Högfeldt, Einsam ute, 24
- ↑ UR, ´´Mellan konst och kitsch´´, Video, 13:22
- ↑ Nilsson et al., Charlotte Gyllenhammar, 17
Bibliografi
