Genier i lysflommen

Motivbeskrivelse

Edvard Munch, Genier i lysflommen, 1914-1916. Olje på lerret, 447 x 298 cm. Foto: UiO.

Formale virkemidler

Bildet henger til høyre for Solen, som er det sentrale bildet i hele aulautsmykningen. Motivet kan gi inntrykk av å være et nærbilde av overgangen mellom det strålende lyset i solens ytterste sirkel, akkurat der det er en overgang til lysstrålene som sprer seg utover fra solens sentrum. Disse lysstrålene danner linjer fra høyre inn mot midten av solskiva på venstre side, og ser ut til å samles i ett punkt. Linjene leder betrakterens blikk mot solskiva og dette punktet, og understreker at sola spiller den sentrale rollen i motivet. Dette kan kalles et ett-punkts linjeperspektiv, selv om det nok ikke her er brukt for å skape rom, men heller bevegelse og fokus. Linjene peker dermed mot bildet til venstre, Solen, og binder dermed verkene sammen.

I kontrast til de nesten lineære solstrålene har géniene i større grad diffuse konturer, og ikke minst myke former. De ser ut til å være i fri lek. Kroppene er ikke oppå solstrålene, de er midt i. Flere steder "dekkes de av solstrålene ved at fargene endres. Tittelen sier også at de er "i lysflommen". Det er tydelig at sola gjør dem godt, de leker og er glade, de "vitaliseres". Dette utdypes i avsnittet om tolkning. Vinkelen på kroppene varierer, det skaper i seg selv liv i motivet. Elvegudene nederst i bildet har derimot passive kropper, de ser ikke ut til å være affisert av det som skjer over dem.

Bildet er malt i samme fargespekter som Solen, med klare grønne, gule og røde farger. Innimellom er det felter av umalt lerret som gir en dempet, beige bakgrunn. Dette binder maleriene Solen og Génier i lysflommen sammen og understreker den tematiske sammenhengen. Tradisjonelt regnes blått og gult som komplementærfarger, det samme gjør rødt og grønt. Å sette sammen komplementærfarger skaper sterkere kontraster og livfullhet i uttrykket. Lyset i maleriet er i liten grad brukt til å modellere ved hjelp av skyggevirkninger, dermed beholdes det lyse og lette i motivet. Det «tyngste» fargefeltet er det mørkeblå feltet nederst i bildet, det skal kanskje illustrere elva. I hvert fall skaper dette fargefeltet en romfølelse der det mørkeblå feltet danner et fundament for resten. Dette fordi det har høy fargetetthet, er ganske mørkt og dessuten nederst i bildet. Blått gir i seg selv også avstand, men den mørkegrønne mannen gir også tyngde. Dermed kan det sies at Munch benytter et fargeperspektiv for å skape rom.  Vertikalt skapes det også rom ved at betrakteren ser géniene rett fram i et normal-perspektiv, mens den nederste ser vi hele ryggen på, altså i et fugleperspektiv. De fire øverste ser vi gradvis mer og mer i et froskeperspektiv. Vi får virkelig følelsen av at de letter.