Solen

Motivbeskrivelse og formanalyse

Edvard Munch, Solen, 1911. Olje på lerret, 449 x 786 cm. Universitetet i Oslo. Foto: UiO/Terje Heiestad.

Soloppgangen står sentralt som maleriets motiv. Utgangspunktet for dette motivet var utsikt over Kragerøs skjærgård, slik Munch har sett den fra sitt innleid hus på Skrubben. Fotografiet, tatt av Aksel Fridtjof Johansen foran Munchs hus, dokumenterer godt det landskapet maleren så og ble inspirert av. «Jeg så solen sto opp over klipperne - Jeg malte solen.», skrev Munch om opprinnelse av maleriets motiv (Frydenberg Flaatten 2013, 106).

Strålene løper fra bildets sentrum ut over hele øvre billedflate og fortsetter sin livgivende ferd utad bilderammen. I vannet speiles solen i en fallos. I nedre halvdel av maleriet er det to svaberg, som noen av strålene beveger seg forbi. Mellom knausene vokser det frem en frodig gressflekk.

Bildet er gjennomgående lyst. Skyggene på fjellet er malt i blått og lilla. Inn mot solen er det lyse pastellfarger, mens lenger ut i bildet ser vi at fargene blir mørkere og mer kraftige.

Går man nærmere inn på bildet ser man at det er malt med lange, ujevne penselstrøk og rette linjer som gir et dynamisk uttrykk. Solstrålene skaper en optisk opplevelse av de nærmest vibrerer og beveger seg i begge retninger samtidig.