Professor Axel Holst

Professor Axel Holst er et rektor-portrett malt av Kristofer Sinding-Larsen. Maleriet er udatert, men innkjøpt av UiO i 1926. Utførelsen er olje på lerret og måler 77,5 x 64 cm.

Motivbeskrivelse

Kristofer Sinding-Larsen, Professor Axel Holst, 1920-1926. Foto: UiO/Arthur Sand.

Portrettet viser professoren i halvfigur, sittende foran en bokhylle. Figuren er dreid mot venstre og fyller store deler av billedflaten. Han er kledt i mørk dress med hvit skjorte under, og fra lommen henger en ur-lenke. I høyre hånd holder han en pipe og den andre hånden holder fast i plagget ved brysthøyde. Plasseringen av hendene leder oppmerksomheten opp mot ansiktet som er sentrum for vår betraktning.

Håret og ansiktstrekkene er detaljert utført, med tydelige linjer rundt øynene, i pannen og ved kinnet. Blikkretningen er til siden for betrakteren, som om han ser ut av et vindu. Selvet blikket er uttrykksfullt; både underfundig og ettertenksomt. Munnvikene er trukket lett oppover og danner et svakt smil, det er et vennlig ansikt som fremstilles.

Fargene i maleriet er naturalistiske. Klærne er malt i kjølig blåsvart og står i kontrast til den varme, mørkebrune fargen på bøkene i bakgrunnen. Lyset kommer fra venstre og oppleves som naturlig dagslys, ansiktet og hendene reflekteres og skinner opp. Denne kontrasten mellom det varme og det kalde, det mørke og det lyse retter fokus på den portretterte slik at han trer tydelig frem i bildet.

Penselstrøkene er utført jevnt og presist, med tydelig vekt på konturlinjer. I plaggene er det store helhetlige flater med grovere tekstur og tydelige malerretninger. De horisontale og vertikale retningene i bakgrunnen danner et bakteppe som gir lite romlig følelse, men ved å plassere figuren på skrå, formes det tredimensjonale og gir plastisitet til bildet. Det er kroppens retning og form som gir dybdeeffekt til billedflaten.

Portrett, historikk og kontekst

Et portrett er en billedmessig fremstilling av en bestemt person med vekt på individuelle trekk og tolkning av personlighet. En kunstner som får et slik oppdrag bør bli kjent med vedkommende for så å forsøke å bringe frem et ytre og indre bilde av personen. Kunsthistoriker Gunnar Danbolt snakker om å "meistra den vanskelege balansen mellom portrettlikskap og ein målerisk og koloristisk fylde som gjer bilda interresante i seg sjølv". I visse tilfeller kan et portrettmaleri si mer om kunstneren og vedkommendes samtid enn om den portretterte.

Tradisjonelt er portretter ofte stiliserte for å gjengi modellens personlighet. Hvilken del av modellens karakter som legges vekt på er i stor grad opp til kunstnerens oppfatning, men den portretterte kan også gjøre sitt for å gi et ønsket uttrykk.

Dette portrettet av Axel Holst har så tydelige referanser til renessansekunst at det er naturlig å forsøke å plassere verket i de fem begrepsparene som kunstteoretikeren Heinrich Wölfflin lanserte i 1915. Han sammenligner den klassiske kunsten opp mot den ikke-klassiske, eller mer konkret, renessansen mot barokken. Først er det det lineære kontra det maleriske; i dette portrettet ser vi at den kroppslige komposisjonen skaper linjer og retninger, i tillegg danner bokhyllens horisontale og vertikale retninger et slags rutenett i bakgrunnen. Det neste begrepet handler om plan/sjikt i kontrast til dybde; personen er plassert helt i forgrunnen og er belyst kraftig slik at han fremstår på et annet plan enn den mørke hyllen i bakgrunnen. Det tredje begrepet handler om motivet er lukket eller åpent; her er professoren er plassert i et kontor eller bibliotek, det er et naturlig motiv for et slikt portrett og betrakteren får tilstrekkelig informasjonen om retning og plassering, vi trenger ikke bruke fantasien for å fullføre bildet, derfor kan det defineres som lukket. Dernest kommer begrepet om mangfold i motsetning til enhet. I portrettet finner vi elementer som antyder et mangfoldig uttrykk; pipen, bekledningen, klokkesnoren og detaljer på bokryggene, dette gir betrakteren rom for å fokusere på ulike elementer i et og samme bilde. Det siste begrepet som omhandler det klare mot det uklare er kanskje Sinding-Larsenes tydeligste kjennetegn; bildet er malt i en ren og klar stil, hvor formen og linjer er av tydelig karakter, og fargene holdt i en ren og kjølig tone. Ved hjelp av Wölfflins metode plasseres verket i en stil, og Sinding Larsens portrett faller innenfor den klassiske kunsten. Det neste er å se verket i lys av de formale virkemidlene; linje, farge, lys/skygge, rom og komposisjon.

Litteratur

Bruk Chicago-malen