Atomet i verdensrommet, Fysikkbygningens inngang, nordvegg
Atomet i Verdensrommet er en offentlig utsmykning laget av Per Krohg, da han vant en konkurranse om hvem som fikk lov til å lage utsmykningen til det nye fysikkbygget i 1935. Den er 10 x 9 meter høy og laget i freskomaling. Den gir en passende introduksjon til fysikkbygningen, der den er plassert ved inngangspartiet.
Motivbeskrivelse
På dette maleriet kan du se 3 menneskefigurer, en kvinne, en mann og et barn. Dessuten er alle sammen nakne. Det er noen svarte rammer som rammer inn vinduene og en nesten tiltet firkantet/diamantformet ramme rundt den lille gutten. Det er linjer av gule striper som går igjennom motivet og de svarte rammene, som kommer fra den østlige siden av det store veggmaleriet og skal virke til å være solstråler, og trekker seg videre til den vestlige veggen. Linjene går igjennom menneskekroppene til mannen og kvinnen ved nakke- og knehøydene, mens på det lille guttebarnet er det bare noen tilsvarende gule trekantede linjer som går en tredjedel innover i rammene. Dette gir en ramme eller et skille mellom midten av maleriet og topp og bunn. Dette ble gjort for å unngå at de to menneskeskikkelsene ikke ble for overdimensjonerte, i tillegg lager disse strålene av lys også en forbindelse med de to andre motivene i dette store verket.
Innenfor den svarte krystallrammen er delvis av overkroppen og hoften til mannen og kvinnen byttet ut med natur og/eller fjell. Mannen ser oppover, kvinnen ser nedover, og barnet ser rett fram. Alle menneskekroppene står i en form for kontrapost posisjon, det er ikke noe stivt med måten de er posert. I bakgrunnen er det på kvinnens side rødt, mens mot mannen er det brukt blått. Gutten er også omringet i en liten krystallformet «klode», som også har modeller av hydrogen-, karbon- og oksygenatomene, som er grunnleggende for alt organisk liv plassert på toppen, midten og bunnen av denne lukkede formen.
Formale virkemidler
Formspråket i verket er tydelig inspirert av Matisse. Det kommer fram i de rene, sterke fargene og linjene.
De tre menneskene i motivet er malt med adskilte grønne, blå og rødlige farger som man kan kjenne igjen fra den franske ekspresjonismen til Matisse. Det er fargene som skaper lys, skygge og former i menneskene, noe som står i kontrast til resten av motivet som er satt sammen av flere ensfargede elementer som for eksempel bakgrunnen, solstrålene og bakken de står på. De ensfargede flatene får bildet til å se todimensjonalt ut mens menneskene derimot virker tredimensjonale, som gjør at blikket blir trukket mot dem.
Glasset forhindrer at verket blir seende mørkt ut, fordi det har mye klarere/sterke farger enn det går an å få til med frescoteknikken alene. De sterke fargene som glasset bidrar med fremhever derfor det ekspresjonistiske fargeuttrykket.
Guttebarnet i midten er hovedelementet i bildet og han er derfor plassert i midten. Han er innrammet av et kvadrat med tykke svarte linjer som er vendt 90 grader og som skjuler deler av mannen og kvinnen. Dette gjør at mannen og kvinnen ikke er så overveldende store og stjeler derfor ikke all oppmerksomheten vekk fra gutten. Armene til mannen og kvinnen som strekker seg ned mot gutten og bidrar også til å lede blikket vårt mot ham.
De gule solstrålene som strekker seg vannrett gjennom verket har den egenskap at den får deg til å flytte blikket. Siden de går over alle tre veggene gjør de at man starter å se der solstrålene begynner (i sola) og fortsetter derfra. Denne effekten gjør at man kan se verket som en sammenhengende historie og man blir ikke låst på et enkelt motiv, noe som kan være vanskelig å unngå med et stort og innholdsrikt verk som dette.
Bakgrunn
Litteratur
Nergaard, Trygve, Per Krohg, and Nina Hovda Johannesen. Bilder Av Per Krohg. Oslo: Aschehoug, 2000.
Ormestad, Helmut. Dekorasjonene I Fysikkbygningens Vestibyle. Oslo: Universitetet I Oslo, [Fysisk Institutt], 1993.
