Tove Pedersen
Jernbanestasjonen i Beijing
|
|
|
Jernbanestasjonen i Beijing (2000) er en bildevev i tekstil av Tove Pedersen (1945) på 2x3,25m. Verket ble kjøpt inn av Universitet i Oslo i 2006 og henger i infosentret for jus i Domus Academica[1]. Noe av bakgrunnen for innkjøpet og plasseringen var et ønske om å dempe akustikken etter rehabiliteringen av bygningen. Jernbanestasjonen i Beijing tar utgangspunkt i et masseprodusert stofftrykk som Tove Pedersen kjøpte under et besøk til Kina i 1976. Pedersen har selv følgende å si om turen ”Den første gangen jeg besøkte Kina var i 1976, på den første industriarbeiderturen. Reisen må nærmest betegnes som en pilgrimsreise, hvor vi nye revolusjonære skulle se underet i Kina med egne øyne…” Da Tove Pedersen tok frem trykket igjen 23 år etter turen til Beijing kjørte hun det gjennom en dårlig kopimaskin for å få det uklare utrykket hun var ute etter. Fargestripene var ikke en del av det orginale trykket, men ble lagt til for å skape dybde i etterkant. Jernbanestasjonen i Beijing ble stilt ut ved en internasjonal tekstilutstilling i Beijing i 2000, men Tove Pedersen hadde allerede gjort ferdig verket før hun mottok invitasjonen. Verket ble faktisk originalt utarbeidet for en utstilling ved Sørlandets Kunstmuseum med tittelen Ironi. Tanken var at et teppe med et nostalgisk motiv, vevd i en langsom og gammel teknikk ville være en ironisk motvekt til all nybyggingen som foregår i Kina, men ironisk nok ble ikke teppet ferdig i tide til denne utstillingen. Motivet i veven er en stor bygning, med store vinduer og høye typisk asiatiske tårn. I mellomgrunnen ser vi noen motoriserte kjøretøy. Blomster og vekster i forgrunnen omkranser bildet og skaper en ramme. Det er skyer på himmelen og et hvitt lys som omsvøper bygningen. Selve motivet er i svart og hvitt, mens det er et flimmer av fargerike vertikale streker over hele billedflaten. Fargene på strekene går fra kald blå til varm gul, og er jevnt fordelt over motivet. Tove Pedersen har gjort seg gjeldende innen norsk tekstilkunst siden 70-tallet.[2] I dette tiåret var arbeidene hennes preget av politiske temaer, og kan settes i forbindelse med tradisjonen etter Hannah Ryggen og hennes vevkunst. I den samme perioden engasjerte Pedersen seg også i kampen for at tekstilkunst skulle bli anerkjent som kunstnerisk uttrykk på linje med maleri og skulptur. Senere har hun i kunsten sin utviklet en mer poetisk stil med vekt på humor og fargebruk. Pedersen er vokst opp i Oslo, og storbyen er et av de temaene som går igjen i produksjonen hennes. |