Dagfin Werenskiold

Frigg

Dagfin Werenskiold, Frigg

1

Dagfin Werenskiolds trerelieffrise Yggdrasil, som Frigg er en del av, inngår i et grundig planlagt og helhetlig tenkt kunstnerisk utsmykningsarbeid ved Oslo Rådhus. Frigg ble laget som som den første (Et ”prøvearbeid”) i 1943/44.Prosjektet ble gradvis utvidet til frisen omfattet i alt 16 relieffer, og prosessen pågikk helt til 1967.Den smykker rådhusets borggård. Kunstneren benytter kvistfri furu og formatet måler 2,30 x 2,20 m, relieffdybden er opptil 25 cm, og verket veier opp mot 1000 kg. Motivene til Yggdrasilfrisen er hentet fra norrøn mytologi og religion, men uten å kunne sies å utgjøre en narrativ enhet. De representerer et lødig utvalg sentrale myter og trosforestillinger. ”Rådhus-relieffene er komponert på rytmen, balanseprinsippet, på helt naturlig og fritt grunnlag, uten gyllent snitt og konstruksjoner. De er også fri fra alskens ismer og retninger (…)” Frigg (den elskelige) var en allvitende gudinne, hun visste skjebnen til alle og regnes som den fremste og viseste av åsynjene (åsagudinnene). Hun var gift med Odin og sammen hadde de sønnene Balder (den sterke) og Hermod (kampmot). Hun var en veldig beskyttende mor. Det er også noen som sier at fredagen er oppkalt etter henne, mens andre sier den er oppkalt etter Frøya (fruen/herskerinnen)2. Frigg som en del av Yggdrasilfrisen forteller historien om da Frigg tok alle ting til ed om at de ikke skulle skade sønnen hennes, Balder. Fortellingen sier at Balder var plaget av vonde drømmer, og at alle fryktet at han hadde sanndrømt og at livet hans var i stor fare. Så det ble bestemt at Frigg, som var Balders mor, skulle dra ut å kreve at alle ting skulle avlegge ed om at de ikke skulle skade Balder. Ild og vann, jern og all slags malm, steiner, trær, jord, sykdommer, dyr, planter, gift og ormer. Men mistelteinen krevde hun ikke noen ed fra, fordi hun syntes den var for ung.  Frigg er fremstilt som en ung kvinne i tradisjonell norsk klesdrakt, Den høyrre hånden lagt bak på hodet, den venstre løftet med håndflaten pekende fremover.Hun er i ferd med å få alle levende skapninger til å avlegge ed på at de ikke skal skade hennes sønn Balder.  Frigg er plassert i et eventyraktig landskap blandt blomster og trær. De dominerende farvene er blått, rødt og grønt. Bakgrunden er lys og gylden, som av den frunn gir frisen et islett av ikon. Et tykt lag forurensning gjør imidlertid at den opprinnelige farveprakten kommer bedre frem på eldre fotografier enn på originalen. Til grunn for Werenskiolds dekorative stil( som preger hele frisen), ligger fremfor alt art nouveau/ nybarokk, Gerhard Munthes arbeider , (kjent medlem av Lysakerkretsen) og tradisjonell norsk treskjæringskunst med røtter tilbake til vikingetid. Treskjæring er en karakteristisk norsk kunstgren som fikk lite oppmerksomhet både på 1800-, og 1900-tallet før Dagfin Werenskiold igjen benyttet denne kunstformen. Treet og de sterke fargene utgjør også virkningsfull kontrast mot mur og teglsteinen. Grovheten i utskjæringen og enkelheten i figurenes fremstilling, bygger opp under Dagfins forkjærlighet for det nasjonalromantiske og det norske. Mens Nybarokken er relativt fri for nasjonale særtrekk (en ”Internasjonal stil”) Har Werenskiolds kunst – eksemplifisert gjennom Frigg – en tydelig norsk forankring.For første gang siden 1700-tallet utføres et større treskulpurarbeide i Norge og forbindelsen med tradisjonen knyttes på nytt.Werenskiolds talent kommer åpenbart til sin fulle utfoldelse i møtet mellom treskulpur og maleri. Omtalen av verket har jevnt over vært positive, i noen tilfeller rent ut panegyriske. Frigg/Yggdrasil.må , i kraft av å være et unikt prosjekt i norsk kunsthistorie, anses for å være interessant sett i sin historiske kontekst. Imidlertid bør det tas takhøyde for ar nettopp denne konteksten, der dyrking av det norske / nasjonale fremdeles var stuerent, gjorde kritikerne - slik det kan fortone seg 50 år i ettertid i et endret kulturelt klima – i overkant velvillig stemte.Frigg/Yggdrasil forsvarer lkevel på en god måte sin plass i det totale utsmykningsarbeidet ved Oslo Rådhus. Litteraturliste: Enoksen, Lars Magnar. Norrøne guder og myter. Oslo: Schibsted Forlag AS, 2008. Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1997 Grønvold. Ulf, Anker, Nils, Sørensen, Gunnar. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug & Co. (W. Nygård), 2000 Norges kunsthistorie bind 6: Mellomkrigstid. Norberg- Schulz, Christian et al. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1983 Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer: Oslo. Dreyer Forlag, 1967 Borgen, Johan. Kunsten i Oslo Rådhus, Særutgave av tidsskriftet Kunsten i dag, 1950. Oslo: Utgitt av Galleri Per for H. Aschehoug & Co

Balders død

Dagfin Werenskiold, Balders død

Balders Død er et av 16 tre-relieffer av kunstneren og trehoggeren Dagfin Werenskiold. Relieffene er del av den permanente utsmykningen i borggården ved Oslo Rådhus. Utsmykningen er laget på oppdrag fra Oslo Kommune og ble påbegynt under okkupasjonstiden på 1940-tallet og ferdigstilt i 1950 årene. Motivene tre-relieffene beskriver er hentet fra edda diktningen som inneholder mytologiske fremstillinger fra det gamle Norden. Norrøn mytologi er et sterkt symbol på den norrøne identitet, som er med å bidra til den nasjonale verdien Oslo rådhus er med på å representere. Komposisjonen i Balders død består av tre nakne menn, samt gjenstandene pil og bue, et tre og gule blomster. Disse objektene er fremhevet og presenteres tredimensjonalt, med en underliggende blå grunnflate. Verket er utført i kvistfri furu og har et format på 230x220 cm. Tykkelsen er på 30 cm og enkelte utskjæringer er inntil 25 cm dyp. Bakgrunnoverflaten er i teglstein. Formspråket i verket er naivistisk. Den minner om de rustikke og primitivt folkelige motivene fra middelalderen. Teknikken som er brukt er huggjern og klubbe. Dette gir en røff gjenspeiling som samspiller med den norrøne tematikken motivet er hentet fra. Werenskiold abstraherer objekter og bruker sterke og klare farger. Da verket befinner seg utendørs er det ekstra utsatt for slitasje, og fargeintensiteten har blidt svekket overtid. Balders død visualiserer en drapscene. Balder, sønnen til gudene Frigg og Odin er alles yndling. Men både Frigg og Balder aner at Balder står i fare. Dermed får Frigg alle levende vesener til å avlegge ed om å aldri skade sin sønn. Den onde Loke, som er av jotunætt, ville likevel gjennomskue Balders svakheter. Han tar skikkelsen av en kvinne og oppsøker Frigg. Hos Frigg får han bekreftet at alle jordas vesener har avlagt ed, men hun nevner også mistelteinen. Mistelteinen var den eneste som slapp og sverge ed på grunn av sin unge alder og sin uskyldighet. Når hemmeligheten ble avslørt, gikk Loke rett til mistelteinen og rykket den opp. Deretter oppsøkte Loke den blinde Hod, halvbroren til Balder, og veileder den uvitende fram til drapet av sin bror. Drapet blir utført med pil og buen av misteltein. Pil og buen i verket har en rød nyanse som tas opp i Lokes kropp. Dette knytter han til drapsvåpenet. Loke er Balders egentlige gjerningsmann, og Hod brukes som et middel til utførelsen. Hods uskyldighet visualiseres ved bruk av varme lyse farger. han ser vennlig ut og er omringet av blomster, som er et symbol på spirende liv. Loke holder den ene hånden hevet i lik retning som pilen gjennom Balders bryst. Balder er presentert grå og livløs, og hans positur tyder på et kommende fall. Han er taperen i møte med en sterkere makt, en seier for Loke og jotnene, som er i stadig krig med gudene. Bakgrunns flaten er delt mellom en dyp alvorlig blå farve rundt treet og Balder, og en lysere klarere blåfarve rundt Hod og Loke. Denne kontrasten skiller de levende fra den dødene. De tre skikkelsene i verket har atletiske sterke kropper. Føttene og hendene er unormalt store, som kan peke på gudenes stødighet og sikkerhet. Motivet er fri for tid og romfestelse. Noe som passer bra da myten verket beskriver ikke er en konkret historisk hendelse. Essensen i handlingen er den menneskelige naturen, selv om de tre skikkelsene er guddommelige.   De norrøne motivene i Wierenskoilds trerelieffer, har en sterk kulturhistorisk betydning, for Norge i dag, og under oppreisningtiden etter krigen. Etter mange år med fremmed dominans skriver det seg inn som en viktig del av vår historie.           Litteraturliste: -Anker Nils, Grønvold Ulf, Sørensen Gunnar: «Det store løfte» Oslo: Aschehoug, 2000 - Auerbach Loren, Birrell Anne M. , Dr. Boord Martin, Bruce-Mitford Miranda, Clayton Peter A. m.fl. «Mytologi – Guder, helter og myter» UK: Parragon, 2005 -Just Carl: «Rådhuset i Oslo: annen del beskrivelse» Oslo: H.Aschehoug & Co, 1952 -Hansen, Ebbestad Jan Erik og Møller Kari: «Norrøne myter og sagn» Oslo: Gyldendal Fakta, 1999 -Varichon Anne: «Colors: what they mean and how to make them» New York: Abrams, 2006

Nidhogg

Dagfin Werenskiold, Nidhogg (utsnitt). Foto: Brigitte Stolpmann

Dagfin Werenskiold, Nidhogg (utsnitt). Foto:Vic. Szepesy

Dagfin Werenskiold, Nidhogg. Foto: Vic. Szepesy

Nidhogg er et av 16 store polykrome trerelieffer som utgjør Yggdrasilfrisen (1940-1950), av kunstneren Dagfin Werenskiold (1892 - 1977). Motivene i frisen er hentet fra norrøn mytologi. Yggdrasilfrisen ble laget til og befinner seg i borggården foran Oslo Rådhus. Relieffene er skåret ut av blokker av kvistfri furu som veier 1 tonn hver og deretter malt med kraftige, sterke farger. Målene er: 2,30m x 2,20m x 30cm, hvor trerelieff-dybden er opptil 25cm. Bildene er behandlet med linolje og dekket med to lag flytende plast, som skal beskytte mot vann og annen skade. Komposisjonen i dette relieffet er enkel og tydelig: blå bakgrunn, bølgende vann i dypere blå, Yggdrasil i brune, grønne, gule og blå toner med ekornet Ratatosk som ser ned på ormen Nidhogg fra en gren mens ormen som er plassert helt sentralt i bilde gnager i roten på treet. Dragen er stor og fyller nesten hele formatet, men på tross av dette, blir fokuset drevet mot høyre hvor alt bindes sammen; grenen og røttene møtes, og dragens og ekornets blikk møtes i kommunikasjon. Det er mye bevegelse i bildet med en diagonal linjedominans og et kraftfullt, ekspressivt uttrykk. Nidhogg betyr den som hogger med nid eller ondskap og er navnet på det dragelignende uhyre som gnager i roten på verdenstreet Yggdrasil som avbildet på relieffet. Yggdrasil var det sentrale symbol i åsatroen; ifølge mytene utfoldet alt liv seg i og omkring treet. Treet stod for verdens liv og utvikling. Nidhogg gnager på roten fordi han vet at når treet dør vil det være den visse undergang for gudene. Roten som Nidhogg ødelegger er i underverdenen og er en av de tre røttene til livstreet. Vannet avbildet nederst på relieffet er brønnen Kvergjelme hvor lik vaskes opp som Nidhogg livnærer seg av mens han prøver å ødelegge Yggdrasil. Ekornet Ratatosk løper med beskjeder mellom Nidhogg og Ørnen som sitter i toppen av treet. Nidhogg er inspirert av folkekunst. Kunstneren selv hevdet at verket var komponert på et helt fritt og naturlig grunnlag. Dette er til en viss grad i motsetning til selve rådhuset hvor arkitektene har tatt i bruk klassiske prinsipper som gyllent snitt. Ellers kan det virke omvendt på grunn av verkenes integrering i kvadratiske arealer. Hele Yggdrasilfrisen er plassert symmetrisk bak kvadratiske søyler langs veggene som definerer borggården til rådhuset. Werenskiold prøvde først ut relieff i stein men innså at plasseringen ville gjøre det for mørkt til å sees tydelig nok ute i naturlig lys. Derfor ble resultatet dyp relieff i tre og maling i sterke farger. Dette representerer norsk folkekunst, håndverk og knytter den til naturen den er laget av som finnes rett utenfor døren, noe som passer sammen med de øvrige materialene rådhuset er laget av, siden de for det meste er norske. Opprinnelsen av materialene er viktige fordi rådhuset i helhet har en symbolsk betydning for nasjonens identitet. Nidhogg er først og fremst et oppdragsverk til offentlig utsmykning av et politisk og administrativt bygg som symboliserer statens makt knyttet til arbeiderbevegelsen og den norske folkesjelen. Litteraturliste Guerber, Hélène Adeline. Myths of the norsemen: from the Eddas and sagas. New York: Dover publications, 1992. Henriksen, Vera. Verdenstreet: mennesker og makter i Odins tid. Oslo: Aschehoug, 1993. Just, Carl (red.). Rådhuset i Oslo: annen del. Oslo: Aschehoug, 1952. Mosnes, Jostein. Hemmelig skatt frem i lyset. Aftenpostens Amag. 1993. Tilgjengelig på https://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=055004199303270099&serviceId= Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer. Oslo:Dreyers forlag, 1967. Schøning, L. Trond. Det Norske hus: Oslo rådhus - en historisk sammenligning. Hovedfagsavhandling i kunsthistorie. Universitetet i Bergen. Våren 2001.