Dagfin Werenskiold

Frigg

Dagfin Werenskiold, Frigg

Dagfin Werenskiolds tre-relieffserie Yggdrasil, som Frigg er en del av, inngår i et grundig planlagt og helhetlig tenkt kunstnerisk utsmykningsarbeid ved Oslo Rådhus. Frigg ble laget som den første, som et prøvearbeid, i 1943/44. Prosjektet ble gradvis utvidet, til serien omfattet i alt 16 relieffer, og prosessen pågikk helt til 1967. Den smykker Rådhusets borggård. Kunstneren benytter kvistfri furu og formatet måler 2,30 x 2,20 m, relieffdybden er opptil 25 cm, og hvert verk veier opp mot 1000 kg. Motivene til Yggdrasilserien er hentet fra norrøn mytologi, men uten å kunne sies å utgjøre en narrativ enhet. De representerer et lødig utvalg av sentrale myter og trosforestillinger. ”Rådhus-relieffene er komponert på rytmen, balanseprinsippet, på helt naturlig og fritt grunnlag, uten gyllent snitt og konstruksjoner. De er også fri fra alskens ismer og retninger (…).” Frigg (den elskelige) var en allvitende gudinne, hun visste skjebnen til alle og regnes som den fremste og viseste av åsynjene (åsagudinnene).Hun var gift med Odin og sammen hadde de sønnene Balder (den sterke) og Hermod (kampmot). Hun var en beskyttende mor. Det er også noen som sier at fredagen er oppkalt etter henne, mens andre sier den er oppkalt etter Frøya (fruen/herskerinnen). Frigg som en del av Yggdrasilfrisen forteller historien om da Frigg tok alle ting til ed om at de ikke skulle skade sønnen hennes, Balder. Fortellingen sier at Balder var plaget av vonde drømmer, og at alle fryktet at han var sanndrømt og at livet hans sto i fare. Så det ble bestemt at Frigg, som var Balders mor, skulle dra ut å kreve at alle ting skulle avlegge ed på at de ikke skulle skade ham; Ild og vann, jern og all slags malm, steiner, trær, jord, sykdommer, dyr, planter, gift og ormer. Men mistelteinen krevde hun ikke noen ed fra, fordi hun syntes den var for ung. Frigg er fremstilt som en ung kvinne i tradisjonell norsk klesdrakt. Hun har den høyre hånden lagt bak hodet, den venstre løftet med håndflaten pekende utover. Hun er i ferd med å få alle levende skapninger til å avlegge ed på at de ikke skal skade sønnen. Hun er plassert i et eventyraktig landskap blandt blomster og trær. De dominerende farvene er blått, rødt og grønt. Bakgrunnen er lys og gylden, noe som gir frisen assosiasjoner til et ikon. Et tykt lag forurensning gjør imidlertid at den opprinnelige farveprakten kommer bedre frem på eldre fotografier enn på originalen. Til grunn for Werenskiolds dekorative stil (som preger hele frisen), ligger art nouveau og nybarokk, Gerhard Munthes arbeider og tradisjonell norsk treskjæring med røtter tilbake til vikingtiden. Treskjæring er en karakteristisk norsk tradisjon som fikk lite oppmerksomhet både på 1800- og 1900-tallet før Dagfin Werenskiold igjen benyttet denne kunstformen. Treet og de sterke fargene utgjør en virkningsfull kontrast mot mur og teglsteinen. Grovheten i utskjæringen og enkelheten i figurenes fremstilling, bygger opp under Dagfin Werenskiolds forkjærlighet for det norske. Mens nybarokken er relativt fri for nasjonale særtrekk (en internasjonal stil), har Werenskiolds kunst eksemplifisert gjennom Frigg, en tydelig norsk forankring. For første gang siden 1700-tallet utføres et større treskulpurarbeide i Norge og forbindelsen til tradisjonen knyttes på nytt. Werenskiolds talent kommer åpenbart til sin fulle utfoldelse i møtet mellom treskulpur og maleri. Frigg og Yggdrasil må i kraft av å være et unikt prosjekt i norsk kunsthistorie, anses for å være interessant sett i sin historiske kontekst. Imidlertid bør det tas høyde for at nettopp denne konteksten, der dyrking av det norske / nasjonale fremdeles var stuerent, gjorde kritikerne - slik det kan fortone seg 50 år i ettertid i et endret kulturelt klima – i overkant velvillig stemte. Frigg/Yggdrasil forsvarer likevel på en god måte sin plass i det totale utsmykningsarbeidet ved Oslo Rådhus. Referanser Bibliografi Berg, Knut et al. (red.). Norges kunsthistorie: Mellomkrigstid. Bind 6. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1983. Borgen, Johan. "Kunsten i Oslo Rådhus". I Kunsten i dag. Særutgave 1950. Oslo: Galleri Per for H. Aschehoug & Co. Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1997. Enoksen, Lars Magnar. Norrøne guder og myter. Oslo: Schibsted Forlag AS, 2008. Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug & Co. (W. Nygård), 2000. Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer. Oslo: Dreyer Forlag, 1967.

Tilbake til toppen

Balders død

Dagfin Werenskiold, Balders død

Balders død er et av 16 tre-relieffer av kunstneren og trehoggeren Dagfin Werenskiold. Relieffene er del av den permanente utsmykningen i borggården foran Oslo Rådhus. Utsmykningen er laget på oppdrag fra Oslo kommune og ble påbegynt under okkupasjonstiden på 1940-tallet og ferdigstilt i 1950 årene. Motivene tre-relieffene beskriver er hentet fra Edda-diktningen som inneholder mytologiske fremstillinger fra det gamle Norden. Norrøn mytologi er et sterkt symbol på den norrøne identitet, som er med på å bidra til den nasjonale verdien Oslo rådhus er med på å representere. Komposisjonen i Balders død består av tre nakne menn, samt gjenstandene pil og bue, et tre og gule blomster. Disse objektene er fremhevet og presenteres tredimensjonalt mot en blå bakgrunn. Verket er utført i kvistfri furu og har et format på 230x220 cm. Tykkelsen er på 30 cm og enkelte utskjæringer er inntil 25 cm dyp. Veggen som relieffene er festet på er kledd med teglstein. Formspråket i verket er naivistisk. Den minner om de rustikke og primitivt folkelige motivene fra middelalderen. Teknikken som er brukt er huggjern og klubbe. Dette gir et røft inntrykk som harmonerer med den norrøne tematikken motivet er hentet fra. Werenskiold forenkler formene i figurene og bruker sterke og klare farger. Da verket befinner seg utendørs er det ekstra utsatt for forurensning, og fargeintensiteten har blitt svekket over tid. Balders død visualiserer en drapscene. Balder, sønnen til gudene Frigg og Odin er alles yndling. Men både Frigg og Balder aner at Balder står i fare. Dermed får Frigg alle levende vesener til å avlegge ed om å aldri skade sønnen. Den onde Loke, som er av jotunætt, ville likevel gjennomskue Balders svakheter. Han tar skikkelsen av en kvinne og oppsøker Frigg. Hos Frigg får han bekreftet at alle jordas vesener har avlagt ed, men hun nevner også mistelteinen. Mistelteinen var den eneste som slapp og sverge ed på grunn av sin unge alder og sin uskyldig. Da hemmeligheten ble avslørt, gikk Loke rett til mistelteinen og rykket den opp. Deretter oppsøkte Loke den blinde Hod, halvbroren til Balder, og veileder den uvitende fram til drapet av sin bror. Drapet blir utført med pil og bue av misteltein. Pilen og buen i verket har en rød nyanse som tas opp i Lokes kropp. Dette knytter han til drapsvåpenet. Loke er Balders egentlige gjerningsmann, og Hod brukes som et middel til utførelsen. Hods uskyldighet visualiseres ved bruk av varme lyse farger. Han ser vennlig ut og er omringet av blomster, som er et symbol på spirende liv. Loke holder den ene hånden hevet i samme retning som pilen gjennom Balders bryst. Balder er presentert grå og livløs, og hans positur tyder på et kommende fall. Han er taperen i møte med en sterkere makt, en seier for Loke og jotnene, som er i stadig krig med gudene. Bakgrunnsflaten er delt mellom en dyp blåfarge rundt treet og Balder, og en lysere, klarere blåfarge rundt Hod og Loke. Denne kontrasten skiller de levende fra den dødene. De tre skikkelsene i verket har atletiske sterke kropper. Føttene og hendene er unormalt store, som kan vise til gudenes kraft og sikkerhet. Essensen i handlingen handler om den menneskelige naturen, illustrert ved hjelp av de tre guddommelige skikkelsene.   De norrøne motivene i Wierenskoilds trerelieffer, har en sterk kulturhistorisk betydning for Norge i dag, og under oppreisningtiden etter krigen. Etter mange år med fremmed dominans skriver det seg inn som en viktig del av vår historie. Referanser Bibliografi Auerbach, Loren et al. Mytologi – Guder, helter og myter. London: Parragon, 2005. Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen. Det store løftet: Rådhuset i Oslo. Oslo: Aschehoug & Co, 2000. Hansen, Ebbestad Jan Erik og Møller Kari. Norrøne myter og sagn. Oslo: Gyldendal Fakta, 1999. Just, Carl. Rådhuset i Oslo. 2. del. "Beskrivelse". Oslo: H. Aschehoug & Co, 1952. Varichon, Anne. Colors: What they Mean and how to Make them. New York: Abrams, 2006. Oslo kommune, Oslo Rådhus, Rådhusets forvaltningstjeneste, http://www.radhusets-forvaltningstjeneste.oslo.kommune.no/radhuset/ , 2010, (12/09-2010)

Tilbake til toppen

Nidhogg

Dagfin Werenskiold, Nidhogg (utsnitt). Foto: Brigitte Stolpmann

Dagfin Werenskiold, Nidhogg (utsnitt). Foto:Vic. Szepesy

Dagfin Werenskiold, Nidhogg. Foto: Vic. Szepesy

Nidhogg er et av 16 store polykrome trerelieffer som utgjør Yggdrasilserien (1940-1950), av kunstneren Dagfin Werenskiold (1892-1977). Motivene i serien er hentet fra norrøn mytologi. Yggdrasilserien ble laget til, og befinner seg i, borggården foran Oslo Rådhus. Relieffene er skåret ut av blokker av kvistfri furu som veier 1 tonn hver og deretter malt med kraftige, sterke farger. Målene er: 2,30m x 2,20m x 30cm, hvor trerelieff-dybden er opptil 25cm. Bildene er behandlet med linolje og dekket med to lag flytende plast, som skal beskytte mot vann og annen skade. Komposisjonen i dette relieffet er enkel og tydelig: blå bakgrunn, bølgende vann i dypere blå, Yggdrasil i brune, grønne, gule og blå toner med ekornet Ratatosk som ser ned på ormen Nidhogg fra en gren mens ormen som er plassert helt sentralt i bilde gnager i roten på treet. Dragen er stor og fyller nesten hele formatet, men på tross av dette, blir fokuset drevet mot høyre hvor alt bindes sammen; grenen og røttene møtes, og dragens og ekornets blikk møtes i kommunikasjon. Det er dynamikk i bildet som skapes av en dominerende, diagonale linjer og et kraftfullt, ekspressivt uttrykk. Nidhogg betyr den som hogger med nid eller ondskap, og er navnet på det dragelignende uhyre som gnager i roten på verdenstreet Yggdrasil som avbildet på relieffet. Yggdrasil var det sentrale symbol i åsatroen; ifølge mytene utfoldet alt liv seg i og omkring treet. Treet stod for verdens liv og utvikling. Nidhogg gnager på roten fordi han vet at når treet dør vil det være den visse undergang for gudene. Roten som Nidhogg ødelegger er i underverdenen, og er en av de tre røttene til livstreet. Vannet avbildet nederst på relieffet er brønnen Kvergjelme hvor lik vaskes opp, og som Nidhogg livnærer seg av mens han prøver å ødelegge Yggdrasil. Ekornet Ratatosk løper med beskjeder mellom Nidhogg og Ørnen som sitter i toppen av treet. Nidhogg er inspirert av folkekunst. Kunstneren selv hevdet at verket var komponert på et helt fritt og naturlig grunnlag. Dette er til en viss grad i motsetning til selve Rådhuset hvor arkitektene har tatt i bruk klassiske prinsipper som gyllent snitt. Ellers kan det virke omvendt på grunn av verkenes integrering i kvadratiske arealer. Hele Yggdrasilserien er plassert symmetrisk innenfor kvadratiske søyler langs veggene som definerer borggården til Rådhuset. Werenskiold prøvde først ut relieff i stein men innså at plasseringen ville gjøre det for mørkt til å sees tydelig nok ute i naturlig lys. Derfor ble resultatet dype relieff i tre og maling i sterke farger. Dette representerer norsk folkekunst, håndverk og knytter den til naturen den er laget av, noe som passer sammen med de øvrige materialene Rådhuset er laget av. Opprinnelsen av materialene er viktige fordi Rådhuset i helhet har en symbolsk betydning for nasjonens identitet. Nidhogg er først og fremst et oppdragsverk til offentlig utsmykning av et politisk og administrativt bygg.  Referanser Bibliografi Guerber, Hélène Adeline. Myths of the norsemen: from the Eddas and sagas. New York: Dover publications, 1992. Henriksen, Vera. Verdenstreet: mennesker og makter i Odins tid. Oslo: Aschehoug, 1993. Just, Carl (red.). Rådhuset i Oslo. 2. del. Oslo: Aschehoug, 1952. Mosnes, Jostein. "Hemmelig skatt frem i lyset". I Aftenpostens Amagasin. 1993. Tilgjengelig på https://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=055004199303270099&serviceId= Parmann, Øistein. Dagfin Werenskiolds trerelieffer. Oslo: Dreyers forlag, 1967. Schøning, L. Trond. Det Norske hus: Oslo rådhus - en historisk sammenligning. Hovedfagsavhandling i kunsthistorie. Universitetet i Bergen. Våren 2001.

Tilbake til toppen

Frøy og Gerd møtes

Dagfin werenskiold, Frøy og Gerd møtes. Foto: Brigitte Stolpmann

Frøy og Gerd møtes, laget av maler og billedhugger Dagfin Werenskiold (1892-1977), er ett av i alt 16 polykrome trerelieffer som er integrert i borggården ved Oslo Rådhus. Prosjektet, kalt Yggdrasilfrisen, ble påbegynt under andre verdenskrig, etter oppdrag fra Oslo Kommune, og avsluttet på 1950-tallet. Alle verkene i relieffserien bygger på tekster om norrøn mytologi, hentet fra Den yngre og Den eldre Edda. Relieffet Frøy og Gerd møtes er 2,3 x 2,2 meter og har tykkelse på 30 cm. – hvorav relieffdybden er på opptil 25 centimeter Materialet som Werenskiold brukte var kvistfri dekksplanker av ren furu og som han limte sammen til blokker på ca. 1 tonn. Når relieffene var ferdig hugget og malt, ble de satt inn med tre lag linolje og to lag flytende plastikk for å bevare fargene og beskytte relieffene mot fuktighet og forurensing. Inspirasjonen til Frøy og Gerd møtes er hentet fra Eddakvadet Skirnesmål; myten om da den norrøne guden Frøy forelsker seg i jotunkvinnen Gerd. Frøy hadde en dag satt seg i Odins høysete Lidskjalv og der fikk han se Gymes gård og Gerd som kommer over tunet. Hun var den vakreste møy man kunne se og Frøy ble så forelsket at han sendte sin tjener og venn Skirne til Gerd for å fri til henne. Gerd og sender sin tjener Skirne for å hente henne hjem til Alvheim, hans hjem. Gerd viser seg å være uinteressert i et potensielt ekteskap med guden, men etter å ha mottatt trusler fra Skirne mot både sitt liv og sin fars, sier hun ja til å bli hans hustru. Scenen i relieffet er en fri fortsettelse av fortellingen som er lagt frem i Skirnesmål. Møtet mellom de to er et motiv som representerer fruktbarhet i norrøn mytologi, spesielt innenfor landbruk, ettersom Frøy er fruktbarhetsguden og Gerd gjerne ble regnet som en fruktbarhetsgudinne.   Komposisjonen i relieffet Frøy og Gerd møtes er enkelt og tydelig og formspråket i verket er naivistisk. Werenskiold benytter seg av og viderefører en tradisjonell nordisk treskjæringsteknikk som har røtter helt tilbake til middelalderens bonde- og kirkekunst. I utformingen av de to store og grove skikkelsene ser man tydelig merkene etter bruken av huggjern for å forme relieffmotivet Frøy og Gerd er plassert sentralt i relieffet, omgitt av et gyllent landskap blant frodige, rød/grønne grener med store blader. Relieffet domineres av fargene er blått, rødt, og grønt, mot en gylden bakgrunn. Over Gerds hode er det en blå krone som et symbol på hennes sosiale status. Relieffet viser altså Frøy som kommer Gerd i møte, med utstrakte armer og et ønske om å omfavne henne, mens Gerds kroppspråk er langt mer reservert. Hun står helt rolig og strekker frem en arm, den andre armen holdes tilbake. Dette viser innholdet i sagnet om at Frøy er veldig forelsket, Gerd på sin side er motvillig til å møte han. De to møtes i Barrelunden, og når man er oppmerksom på at ordet barre betyr byggkorn ser man at den gylne bakgrunnen i relieffet er en henvisning til dette. Werenskiold får også godt frem verdenstreet Yggdrasil gjennom tilstedeværelsen av de frodiggrønne grenene som omkranser figurene. Verket som sådan relaterer seg lite til Oslo som by eller til Oslo rådhus, men fremstiller scener fra vår eldste skriftlige kultur. Verket forankres derfor til nasjonen Norge og den norske kulturarven. Referanser Bibliografi

Tilbake til toppen

Nornene heller vann på Yggdrasil

Dagfin Werenskiold, Nornene heller vann på Yggdrasil. Foto: Brigitte Stolpmann

Her kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekst Referanser Bibliografi

Tilbake til toppen

Frøy og Skirne

Dagfin Werenskiold, Frøy og Skirne. Foto: Brigitte Stolpmann

Her kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekst Referanser Bibliografi

Tilbake til toppen

Tor kjører med bukkene

Dagfin werenskiold, Tor kjører med bukkene. Foto: Brigitte Stolpmann

Her kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekst Referanser Bibliografi

Tilbake til toppen

Embla

Dagfin Werenskiold, Embla. Foto: Brigitte stolpmann

Ideen og arbeidet med å planlegge og å bygge rådhuset i Oslo ble påbegynt ikke lenge etter at Norge fikk sin selvstendighet. Rådhuset i Oslo skulle bli et symbolsak og markere Norge og Norges selvstendighet. Dagfin Werenskiold fikk i oppdrag å utsmykke borggården til rådhuset. Embla er en av 16 malte trerelieff i Yggrasilfrisen, disse er naivistiske og folkekunstpregede tolkninger av scener basert på norrøn mytologi. Laget i 1940-50-årene, med en dimensjon på 2,30x2,20x0,30 m hadde de opprinnelig en strålende fargeprakt noe som dessverre har blitt dempet med årene.  Då Bors-sønene gjekk langsettet havstranda, fann dei to tretomnar; dei tok dei opp og laga menneske av dei. Den fyrste gav åndedrag og liv, den andre vit og rørsle, den tredje andlet, mål, høyrsle og syn. Så gav dei klede og namn; mannen heitte Ask, og kvinna Embla. Og frå dei kom manneætta som fekk bu innanfor Midgard. Slik blir menneskets skapelse fremstilt i Den yngre Edda. Embla er urkvinnen og stammor til menneskene, i relieffet er hun fremstilt som en naken kvinne som står i fullfigur midt i bildet. Bak henne vokser det frem blomster i forskjellige farger. Hovedsakelig rødt, hvitt og blått som også er fargene i det norske flagget. Sammen utgjør Emblas kropp og de lubne blomstene formen til et tre, der kroppen er stammen og blomstene grenene. Denne formen i tillegg til at selve relieffet tydelig bærer preg av å være skjært ut i tre, reflekterer materialet som menneskene ble skapt av; to trær som gudene fant på stranden. Dette treet fyller hele bildet og ligger på en enkel mørkeblå bakgrunn. Det er også to insekter på hver sin side av bildet; et fluelignende vesen og en sommerfugl som Emblas høyrehand ligger vannrett over. Kroppsspråket til Embla kan knyttes til det øyeblikket hun våkner til live. Kroppen er statisk; føttene er plantet i jorda, kroppen står rett opp, ansiktet vendt stivt rett frem og leddene viser ingen tegn til bevegelse. Bare høyre armen er bøyd, men til en statisk horisontal posisjon. Måten kroppen er grovt hugget ut forsterker følelsen av livløs tre. Måten ansiktet blir rammet inn av et kortklipt rutemønstret hår har en likhet med sarkofagene fra Egypt. Denne innrammingen av forsterker det livløse uttrykket til Embla, men ansiktet er levende. Her er huden glatt uten spor etter utskjæringsprosessen. Samspillet mellom Emblas munnviker og kinn gir en antydning til et smil og øynene hennes ser drømmende fremover. Det skapes en sterk kontrast mellom den urørlige kroppen og ansiktet som lyser av bevisthet, mellom det som er dødt og det som er levende. Det vil være naturlig å sammenligne Embla med relieffets motpart Ask. Disse to relieffene står overfor hverandre innerst i borggården. Der hvor Embla er i ro og nærmest livløs, er armene Ask i bevegelse i en dynamisk diagonal linje. Fra Ask vokser det ut grener med et vell av blomster og løvverk, disse dekker nesten hele den blå bakgrunnen. Embla er omgitt av blomster som står på en jevn avstand fra henne og plassert ut med en rytmisk regelmessighet, disse gir god rom for luft rundt seg. Der Embla deler bildeflaten med to insekter er det en hel flokk med fugler som sitter rundt Ask. De to bildene har komplementære uttrykk; der Ask er dynamisk og nesten et kaos med alle sine detaljer er Embla rolig og harmonisk. I Voluspå avslutter de to strofene som omhandler skapelsen av Ask og Embla med at de får «likhet med guder.» og Embla kunne vært et gudebilde. For det første fungerer blomstene som omkranser Embla som en glorie som omslutter hele kroppen hennes. Høyrehånden er løftet som i en velsignelse av sommerfuglen. Plasseringen av Embla opphøyd i veggen i en søylegang bidrar til å skape en følelse av å se et gudebilde, sammen med dimensjonene gjør dette henne til mer en et vanlig menneske. Sammenlignet med relieffene av de norrøne gudene som er fortellende er Embla mer som en gudestatue som fokuserer blikket og tankene på urkvinnen. Embla er med å fortelle om Norge og norsk særpreg. Embla viser den første kvinnen i fra norrøn mytologi. Den statiske kroppen mot det levende ansiktet kan tyde på en oppvåkning. Bildet komplimentærer sin motsats i Ask og fremhever en harmoni. I samspill med plassering og bildene rundt blir hun et menneske som nesten er opphøyd til en guddommelig status. Siden dette er en motsetning til hvordan Gudene er fremstilt kan man tenke seg at dette hinter om menneskets betydning i den moderne verden i forhold til gudene. Referanser Bibliografi Grønvold, Ulf, Nils Anker og Gunnar Sørensen, foto Jiri Havran. Det store løtet: rådhuset i Oslo. Oslo: Aschaug. 2000 Grønvold, Ulf. «Oslo rådhus er et skandinaviskrådhus». Rådhus som monument. Redaktør: Mari Lending. Oslo: Norsk from. 2001. 77-94. Steinsland, Gro et Al. Voluspå og andre norrrøne helligtekster. Oslo: De norske Bokklubbene. 2003. Sturluson, Snorri, Ivar Mortensson-Egnund og Erik Eggen. Edda. Oslo: Samlaget. 2002 Sørensen, Gunnar. Fargelegg byen! : Oslo kommunes utsmykninger. Oslo: Oslo kommune - Kulturetaten Unipub. 2009.

Tilbake til toppen

Odin på Sleipner

Dagfin Werenskiold, Odin på Sleipner. Foto: Brigitte Stolpmann

Her kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekstHer kommer det tekst Her kommer det tekst. Referanser Bibliografi

Tilbake til toppen