Enkelt
Motivbeskrivelse
Verket fremstiller to skikkelser mot en tom mørk bakgrunn. Den ene skikkelsen er høyreist og kraftig i dyprød kjortel, og står på et bord. Skikkelsen har hodet tydelig i profil, og med en gylden skygge eller glorie bak hodet. Til høyre for profilhodet ser vi en skygge som også har tydelig hodeform. Det er tre føtter som står på bordet, to av dem kledd i enkle støvletter, den tredje ser naken ut, men uten detaljer som tær osv. Halsen til profilhodet fortsetter ned foran magen og ser ut som en kraftig tube eller rør av metall. Den høyre hånden ser ut som et røntgenbilde. Den andre skikkelsen henger i en tynn tråd festet til tennene, og det er skikkelsen på bordet som holder tråden med sin venstre hånd. Ansiktet har trekkene til en hodeskalle, og vi ser inn i hodet gjennom en stor revne der øret skulle vært. Hullet antyder at skikkelsen er hul, selv om kroppen synes muskuløs. Skikkelsen ser naken ut, men er uten detaljer. Bare høyre hånd er synlig, og mer blålig enn resten av kroppen. Over hodet svever en brun, morkellignende figur.
Bordplaten er smal og med et spinkelt understell bestående av ett ben og balanserende stag til hver side. Bordplaten er dekorert med definerte penselstrøk og mange farger, som en palett. Det er malt et hode og overkropp på bordet, og et korsflagg i blått og rødt.
Formale virkemidler
Maleriet er karakteristisk for Rose, og lett gjenkjennelig gjennom fargebruk, motiv og komposisjon. Her finner vi både myke former og gyldne farger, side om side med skarpe kanter og kalde farger.
Innholdsanalyse
beskrive kontrastene mellom det ekspressive bordet og skikkelsene
Tittelen på verket er Enkelt. Det er imidlertid ikke godt å si hva som er enkelt i dette verket. Vi vet ikke hvem som er portrettert, hva de gjør, forholdet mellom dem, hvor de er, hvorfor de er stilt opp som de er, eller symbolikken i skikkelsene eller på bordet. Det eneste tilsynelatende enkle er at «handlingen» utspiller seg i et veldig stille rom. Maleriet preges av uro og dissonans. De uvanlige, deformerte figurene virker fremmede, og maner frem følelser av angst og redsel. Det er et teatralsk, men stille drama Rose viser oss. På tross av at figurene står i et dramatisk og absurd forhold til hverandre der den ene kontrollerer og dominerer den andre, fremstår det mer som regissert enn som en kamp dem imellom. Det er ikke en kamp mellom det gode og det onde disse to skikkelsene representerer, men menneskets sårbarhet. I møtet med egen sårbarhet er man isolert og alene, selv om man opptrer i fellesskap med andre. Rose har omtalt sine malerier på denne måten: «[Bildene] er sinnbilder på menneskelig relasjoner. Det er bilder om tilstander av fremmedgjøring og frykt.»[3]
Rose benytter både moderne og historiske rekvisitter i verket. Et metallisk rør er en del av skikkelsen kledd i kappe og glorie. Dette gir verket en tidløs og universell aura, men også samme inhumane inntrykk; både teknologiens fremmedgjøring og middelalderens mørke gir en følelse av menneskelig håpløshet og traumatisering. Ved å kombinere ulike stilarter i samme verk oppnår han å skape ytterligere usikkerhet hos betrakteren. Bordet skikkelsen står på er med på å forsterke det absurde i verket. Om det er et bord ville det tippet over av vekten av at noen sto på det. Dette understreker det vektløse i skikkelsene og at Rose fremstiller et surrealistisk motiv, selv om det er figurativt. Samtidig ser vi ikke bordets fundament. Er den tilsynelatende opphevede tyngdekraften ment å representere menneskets mulighet til å stå imot fremmedgjøring og undergang dersom man finner en indre balanse?
Hylsteraktige figurer mot det tomme, mørke rommet i bakgrunnen gir assosiasjoner til astronauter. Øvrige analyser av Roses kunst gir ingen holdepunkter for at han var opptatt av religiøse motiver, og romfartsperspektivet har han selv avvist: «De må ikke misforstås dithet at de har noe med romfart å gjøre. De hører i høyeste grad hjemme på jorda, blant oss.».[1] Da kan kanskje masken som svever over den dinglende figuren peke «tilbake» i retning kloden, men på en abstrakt måte: «Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underligt…»[2]. Fremstillingen av å sveve utenfor kloden kan være en opplevelse av fremmedgjøring, slik Obstfelder også billedliggjør i sitt dikt.
[1] Brundtland, Knut Rose, 43.
[2] Obstfelder, Jeg ser.
[3] Brundtland, Knut Rose, 43.
Kontekst
Postmodernisme
Hva ved dette maleriet knytter det til postmodernismen
Knut Roses første separatutstillingen og Oslo-debut var i 1963. På denne tiden var hans formspråk nonfigurativt. Men mot slutten av 60-tallet begynte Rose eksperimentere og forsøke å frigjøre seg fra de akademisk maleri. Pop-art, fotorealisme, masse-kultur påvirket utvikling av kunst. Mange av modernistene fulgte nye retninger og startet å arbeide figurativt med eksistensielle problemstillinger. I 1970 begynte Rose utvikle seg mot figurasjonen. Men ikke klar og enkel figurasjon, tvert imot: hans figurative bilder er ofte langt vanskeligere å forstå enn de nonfigurative.[1] Surrealistiske og ekspresjonistiske trekk kan tydelig sees i Roses bilder fra 70-80 årene. Rose kan plasseres sammen med kunstnere som Frans Widerberg og Håkon Bleken som representanter for det eksistensielle maleriet – en figurativ retning innenfor postmodernismens malerkunst i Norge på 1970- og 80-tallet.[2]
