Catharina

Catharina er et maleri malt av kunstneren Marianne Bratteli i 1989. Materialer som olje og lakk er brukt sammen med collage for å skape et sammensatt bilde. Bilde er malt på en stor plate på 200,2 x 180,2 cm der rammen regnes som en del av kunstverket. Bildet er eid av Nasjonalmuseet og ble kjøpt samme år som det ble malt.

Marianne Bratteli, Catharina, 1989. Olje, lakk, collage på lerret, 200,2 x 180,2 cm. Foto: Nasjonalmuseet.

Motivbeskrivelse

Fargebruk

Catharina har en gjennomgående følelse av kulde og tristhet som er sterkt tilknyttet til fargebruken og penselstrøkene fargene stammer fra. Fargebruken gir en ekstra dimensjon til prinsessen i verket, fjernet fra konteksten, og plassert i et tomt blått rom. Den kjølige blå fargedominansen symboliserer trofasthet, evighet, sannhet, nedstemthet, ensomhet og tristhet - noe av skildringene Bratteli gir oss til grunne, det å vokse opp fort og ensomt i skyggene av et samfunn rundt.

Kontekst

Barndom

Brattelis barndom er sentral i kunsten. Hun var sterkt preget av sin fars opplevelser under andre verdenskrig, noe som påvirket barndommen og hennes senere kunstneriske arbeid. Trygve Bratteli ble arrester av nazistene og endte opp i fangeleir. Han ble berget ut av Natzweiler i 1945 med en vekt på 47 kilo. Trygve Bratteli ble også statsminister for arbeiderpartiet i etterkrigstiden noe som forsterket alvorligheten i familien.

Marianne Bratteli har snakket om barndommen i flere anledninger. I Ditt Norden nevner hun hvordan familien var preget av alvorlighet knyttet til fars yrke og historie. Bratteli forteller videre om hvordan hun ikke klarte leke med andre barn, hvordan hun taklet dette gjennom kunst og hvordan skyggene som lå over familien preget utrykket i kunsten. Terje Holtet Larsen forklarer i boken Marianne Bratteli:

En liten jentunge står foran et speil på loftet i besteforeldrenes hus, hvor hun tilbringer sommerferien. I en diger kiste har hun funnet bestemors brudekjole, og der står hun, henført av sitt eget speilbilde, fullstendig oppslukt av sine forestillinger om livet til den kvinnen hun innbiller seg at hun er.

Maleriet Catharina kan oppfattes som en skildring av Brattelis alvorlige barndom, og kan forsterker maleriets koblinger til hennes eget liv. Bratteli forteller selv hvordan verkets tittel og betydning kommer i etterkant. Ofte ser hun barndommens melankolske skygger i i bildene, selv om dette ikke var intensjonen da hun malte det.

Samtid

Samtiden av verket er unnfanget i en tid preget av postmodernisme, der nye holdninger bryter frem. Tiden består av en periode med liten konsistens på den norske kunstscenen der ulike stiler alligeres. Stilene varierer fra geometrisk abstraksjon til ny-Ekspresjonisme, samt det figurative og det eksistensielle, der ‘det motbydelige blandes med det vakre, det mystiske med det banale – ofte med surrealistiske overtoner’. Et par år før Catharina ble ferdigstilt, deltok Marianne i en installasjon der essensen var preget av dekonstruksjon av tradisjonelle retninglinjer, der kunstneren sto alene, i en flukt fra den kollektive uniformering. Det ble en arena ansett som et kulturelt frirom som så bort fra det kalde nasjonale og mot det primitivistiske. Det var et fokusskifte fra det politiske som styrte etterkrigstiden, til et rom for utvikling av ny sosial og estetisk mening i samfunnet.

Kobling til fortiden

Catharina er et verk som interagerer med kunsthistorien. Det står en jenteskikkelse sentralt i bilde uten å være plassert sentralt. Spesielt er det ansiktet som tiltrekker seg oppmerksomhet til tross for at det er delvis sløret av lette penselstrøk i hvitt. Ansiktet er påklistret, en collagebit klippet ut fra en reproduksjon av Diego Velázquez' Las Meninas. Maleriet er et motiv hvor den spanske prinsessen er omringet av sitt hoff. Prinsessen er fem år, og hennes ansikt er klistret inn i Catharina slik at de begge er prinsessen og Catharina simultant. Prinsessens unge alder i en brudefigur inviterer til tolkninger da prinsessen speiler Catharina og Catharina speiles i prinsessen: det er et bånd mellom dem. Den unge prinsessen og Catharina står sammen i påvente av ekteskap.

Tolkning og synspunkter

Ung pike i en kvinnes rolle

Pikeformen plassert litt til venstre for sentrum av bildet fanger vår oppmerksomhet. Jenta er både del av rommet og påklistret på samme tid. De lette penselstrøkene som fint stryker over henne visker ut skillet mellom henne og det underliggende kaoset i rommet hun eksisterer. Samtidig distanserer tydelig både form, linjer og farger henne fra bakgrunnen. Jenta er fanget i sitt miljø. Overført, er hun fanget i en rolle skapt av andre.

De uproporsjonale dimensjonene gir henne et unaturlig uttrykk. Det er et sammensatt bilde, både figurativt og i det konkrete, hvor følelsen av en fragmentert eksistens øker jo nærmere figuren man kommer. Det er noe keitete over kroppspråket; det er mer enn bare ansiktet som tilsier ung alder og usikker fremtoning. Hennes unge alder er distansert fra rollen brudekjolen impliserer. Brudekjolen gjør henne til kvinne. Kroppsspråket er utydelig, former som ikke kan skjelnes, nettopp fordi de ikke eksisterer. Hun er gjemt bak kjolen, slør og trukket inn i seg selv. Mørket som omringer henne er truende. Hun er fanget i en kvinnerolle med seg selv i en mørk verden. Hun eksisterer i sin egen ensomhet, og det som ligger utenfor ensomheten, er utenfor hennes kontroll.

Overflate som skaper rom-følelse

Bildet har en gjennomgående følelse av kulde og tristhet som er sterkt tilknyttet til fargebruket og penselstrøkene fargene stammer fra.

Marianne Bratteli har brukt røffe penselstrøk på verket, dem er brede og ha en viss tyngde til seg. Penselstrøkene er kaotiske og sprer seg i alle retninger, andre steder har malingen blitt tillat å renne nedover platen.

Teknikken brukt til å male rommet gir oss et inntrykk at det drypper eller renner, malingen ser ut til å renne overalt rundt menneskefiguren og skaper også en vertikal dragning nedover overflaten. Vi ser uklare vegger som kan heller minne oss om en grotte, og vinduet er smalt og ligner nesten på et vindu fra et slotts-tårn. Uavhengig om rommet er nede i en hule, eller høyt oppe i et tårn, virker kvinnen fanget. Denne oppfattelsen blir forsterket av penselstrøkene på kvinnen; de er røffere, blender mindre inni hverandre og står mye mer stødig i maleriet. Dette forsterker en kontrast mellom kvinnen og omgivelsene hennes.

Symbolikk

Catharina har en abstrakt og ekspresjonistisk stil og skildrer ikke objekter på en realistisk måte. På grunn av dette får teknikkene, energien, følelsene større spillerom. Symbolske betydninger kan gis til ulike aspekter ved motivet. Det blir et større behov for å finne en mening bak det abstraherte. Den blå bakgrunnen kan symbolisere melankoli og tristhet. Fargen kan i tillegg symbolisere kulde. Slike symboler føles åpenbare, som gjør at få folk vil tolke Catharina som et lykkelig og varmt bilde. Den hvite kroppen kan tolkes som en brudekjole, som igjen kan symbolisere uskyldighet. Kombinert med det unge ansiktet blir dette forsterket og kan i tillegg symbolisere mer, slik som ungdommelighet og barndom. Gjennom disse symbolene kan det også trekkes linjer til samtidens diskusjon rundt kvinnesyn og feminisme, ettersom Marianne Bratteli var en viktig del av denne perioden. Sammen med det som er skildret og maleriets kontekst får maleriet større symbolske betydninger.

(skisse til avsnitt, føler mye er repetert andre steder)

Collage -et sitat fra fortiden

Jenteskikkelsens ansikt er et utklipp fra en kunstbok og tilhører prinsessen i Velazquez´ maleri Las Meninas (hoffpikene) fra 1656. Maleriet regnes som Velazquez´ hovedverk og anses som et av barokkens viktigste malerier den dag i dag. Ansiktet er klistret på og delvis overmalt. Slik fremstår det både som et fremmed element i maleriets flate, samtidig som de overliggende penselstrøkene inkorporerer det i verket. Påklistret er også en blomstrete papirbit, muligens skåret ut fra en bok eller fra et tapet. Det danner kjolens brystparti. Disse collage-elementene kan forstås som historiske dokumenter satt inn i en ny kontekst, eller som et direkte sitat fra fortiden. Med dette sammenstiller Marianne Bratteli det abstraherte og det figurative og rammer det inn på en måte som blir en del av helheten.

Marianne Bratteli utfordrer maleriets flate ved bruk av collage, og skaper med det en tredimensjonalitet i bildet. Bruken av collage-elementer finner vi i flere av Marianne Brattelis verk. Ikke bare påførte flate utklipp, som i Catharina, men ofte objekter som opptrekkere, treskjeer, siler, potetskrellere og broderi. Objekter som i en historisk kontekst kan sies å være knyttet til hjemmet og kvinnen. Dette bidrar til en feministisk lesning av verket.

Litteratur

Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie. Oslo: Det Norske Samlaget, 2018.

Henmo, Ingvill. Marianne Bratteli. Norge: Skald, 2001