Corfitz Ulfeldts død
Corfitz Ulfeldts død er Eilif Peterssens første historiemaleri, malt i München i 1874.[1] Verket er utført med oljemaling på lerret og har størrelse på 75,1 x 113 cm. Maleriet eies i dag av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, og er en del av Billedkunstsamlingene.
Innhold
Motivbeskrivelse
Her kommer motivbeskrivelsen
Formale virkemidler
Her kommer de formale virkemidlene
Ikonografi
Landsforræderi
Kunstverket skildrer en dramatisk hendelse fra dansk historie. Corfitz Ulfeldt (1606–1664) var en dansk greve og rikshovmester under kong Christian IV, gift med kongens datter, Leonora Christina (1621–1698). Han klarte å skaffe seg en sentral posisjon i det danske maktapparatet, og opparbeidet seg stor innflytelse i regjeringen. Etter kongens død i 1648 falt han derimot i unåde hos den nye kongen, kong Frederik III, som mistenkte at han hadde misbrukt sin makt til fordel for egen økonomisk vinning. Ulfeldt rømte da til Sverige, hvor han gikk i tjeneste hos den svenske kongen, men kom imidlertid på kant med ham, og ble i 1659 fengslet og beskyldt for landsforræderi, og dømt til døden. Han lyktes dog i å flykte tilbake til Danmark året etter, hvor han så ble øyeblikkelig arrestert. Han ble likevel frigitt i 1662 etter et bønneskrift, på betingelse av at han sa fra seg alle sine eiendeler og eiendommer. Under en reise til Tyskland samme år, var Ulfeldt ute etter hevn, og forsøkte å få tyskerne til å gå til krig mot Danmark. Han fortalte kurfyrsten Wilhelm av Brandenburg at han ønsket å styrte den danske kongen, og tilbød fyrsten Danmarks krone. Da kong Frederik III fikk høre om dette, dømte han i 1663 Ulfeldt til døden for landsforræderi in contumaciam, altså etter at han med vilje lot være å møte opp i retten. Hans kone, Leonora Christina, ble arrestert og så fengslet i Blåtårn i København, hvor hun satt innesperret i 22 år. Som jaget og fredløs flyktet Ulfeldt i en elvebåt nedover Rhinen, hvor han til slutt døde den 26. februar 1664, i nærheten av Basel.[2]
En versjon av sannheten
De fleste historiske kilder angående Corfitz Ulfeldts død, forteller at han skal ha vært helt alene i båten da han døde, forlatt også av sine sønner. Peterssen kjente til disse andre, mer sanne redegjørelsene av hendelsesforløpet, men baserte imidlertid sin fremstilling på én bestemt kilde, nemlig Haandbog i Fædrelandets Historie, skrevet av Carl Ferdinand Allen og utgitt i København i 1849. Her skriver Allen at “Ulfeldt, forfulgt som Fredløs fra det ene Land til det andet, forladt af Alle undtagen sine Børn døde Aaret efter denne Dom” i båten på Rhinen, og at han deretter ble “hemmelig begravet af sine Sønner under et Træ på (sic) Strandbredden.”[3] I Peterssens bilde ser dødsøyeblikket ut til å ha blitt forskjøvet ytterligere, til etter at de har nådd elvebredden og sønnene har fått støttet sin far opp mot treet. Det at Ulfeldt er forlatt av alle unntatt sønnene, understrekes av det øde landskapet rundt dem. En liten detalj i bildet bidrar kanskje ekstra til denne understrekingen: Over den krokete eiken til venstre skimtes fugler i luften, som ser ut til å lette fra treet og fly sin vei. Likevel er jo Ulfeldt ikke alene; sønnenes uttrykk forteller oss at de er oppriktig glad i ham, så i det minste er ikke ensomheten total. Peterssen valgte denne vinklingen for å tydeliggjøre det sorgtunge og tragiske i situasjonen, og han ønsket kanskje å fremstille de mer menneskelige og sympatiske trekkene ved Ulfeldt, fremfor å portrettere ham som en ren skurk. Sønnenes tilstedeværelse i motivet kan også tjene som et narrativt element som gir betrakteren en dypere forståelse av den historiske konteksten for maleriet.
Kontekstualisering
Corfitz Ulfeldts død regnes som Peterssens første historiemaleri. Han malte det mens han studerte ved kunstakademiet i München, hvor historiemaleriet som sjanger sto sentralt, og hvor flere av Tysklands største historiemalere underviste. Peterssens lærer i denne tiden var Diez (1839–1907), som særlig var inspirert av tysk og hollandsk maleri fra 1500- og 1600-tallet.[4] At historiemaleriet virket så forlokkende på den unge, historieinteresserte Peterssen er ikke til å undres over, da det helt siden renessansen hadde raget øverst i billedkunstens sjangerhierarki, og dermed fremsto som særlig attråverdig for en ung kunstner med høye ambisjoner. Hans uttalte mål var å kunne male historiske bilder, og da først og fremst motiver hentet fra skandinavisk historie.[5] Corfitz Ulfeldts død viser nettopp et slikt motiv.
Corfitz Ulfeldts død ble malt under Diez’ veiledning i løpet av vinteren 1873–1874, og blir regnet som Eilif Peterssens «svennestykke».[6] Faktisk malte han to versjoner; den versjonen som i dag befinner seg i Nasjonalmuseet, er den første. Peterssen gjorde flere endringer i motivet i den neste versjonen, som ble fullført sommeren 1874. Begge versjonene er visstnok i stor grad preget av Diez’ egen malerstil. Peterssen vedgikk også selv at stilen lignet Diez’, og at det var «et ungdomsarbeid» med flere svakheter. Bildet fikk en lunken mottagelse da det ble stilt ut hjemme i Christiania, angivelig fordi døden ennå var et nytt og uvant motiv i norsk kunst.[7] Kanskje skyldes det også at det hjemlige publikum var mer interessert i «norskere» og mer nasjonsbyggende historiemalerier, og i mindre grad historiske hendelser fra den danske firehundreårsnatten som hadde så lite med norske forhold å gjøre som Ulfeldt.[8]
På Nasjonalmuseet er bildet utstilt ved siden av det neste historiske motivet Peterssen malte, Christian 2. undertegner dødsdommen over Torben Oxe (1875–1876), et mye større og langt mer kjent maleri med som skulle bli hans hovedverk.[9] Maleriene er utstilt i et rom sammen med annen historisk kunst med mye mer «norske» motiver fra sagatid og norrøn mytologi. Selv om Corfitz Ulfeldts død sjangermessig nok hører hjemme blant disse verkene, skiller det seg derfor også innholdsmessig ut blant dem.
Referanser
Her kommer de kildene vi har brukt fra nettet - nettsider osv.
- ↑ Norsk kunstnerleksikon, «Eilif Peterssen», av Leif Østby, 08.09.2023. https://nkl.snl.no/Eilif_Peterssen
- ↑ Gunnar Danbolt, Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 3. utg. (Oslo: Samlaget, 2009), 184 ; Jan Kokkin, Eilif Peterssen: Mellom stemninger og impresjoner (Oslo: Pax, 2009), 36; Store norske leksikon, «Corfitz Ulfeldt», av Magnus A. Mardal, 15.09.2023. https://snl.no/Corfitz_Ulfeldt
- ↑ Sitert etter Kokkin, Eilif Peterssen, 37.
- ↑ Norsk biografisk leksikon, «Eilif Peterssen», av Jan Kokkin, 15.09.2023. https://nbl.snl.no/Eilif_Peterssen
- ↑ Diana Newall og Grant Pooke, Art history: The basics, 2. utg. (London: Routledge, 2021), 13; Kokkin, Eilif Peterssen, 36.
- ↑ Stephan Tschudi-Madsen, m.fl., Nasjonal vekst, bind 5, Norges kunsthistorie, 115.
- ↑ Kokkin, Eilif Peterssen, 38.
- ↑ Danbolt, Norsk kunsthistorie, 184.
- ↑ Kokkin, Eilif Peterssen, 41.
Bibliografi
Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 3. utg. Oslo: Samlaget, 2009.
Hock, Ella. «Otto Sperling (1602–1681): Moderne europæer, anset læge, politisk fange». Magasin fra Det kongelige Bibliotek 28, nr. 2 (2015): 57–71. DOI: 10.7146/mag.v28i2.66822
Kokkin, Jan. Eilif Peterssen: Mellom stemninger og impresjoner. Oslo: Pax, 2009.
Norsk biografisk leksikon. «Eilif Peterssen.» Jan Kokkin. 15.09.2023. https://nbl.snl.no/Eilif_Peterssen
Norsk kunstnerleksikon. «Eilif Peterssen.» Leif Østby. 08.09.2023. https://nkl.snl.no/Eilif_Peterssen
Socozza, Benito. «Steffen Heiberg: Enhjørningen. Corfitz Ulfeldt. København. Gyldendal 1993. 285 s. ill.». Historisk tidsskrift 4 (1995): 185–193. https://tidsskrift.dk/historisktidsskrift/article/view/53671/71795
Store norske leksikon. «Corfitz Ulfeldt.» Magnus A. Mardal. 15.09.2023. https://snl.no/Corfitz_Ulfeldt
Tschudi-Madsen, Stephan, Knut Berg, Nils Messel, Marit Lange, Tone Wikborg og Alf Bøe. Nasjonal vekst, bind 5 av Norges kunsthistorie, redigert av Knut Berg. Oslo: Gyldendal, 1981.
