Trett. Bondekone fra Normandie

Fra hf/ifikk/kun1000
Revisjon per 24. okt. 2023 kl. 15:29 av Suflodgr@uio.no (diskusjon | bidrag) (Motiv)

Hopp til: navigasjon, søk
Da Sigrid Bølling (1852-1917) malte Trett. Bondekone fra Normandie i 1888 hadde realismen nådd et høydepunkt innen kunsten.
Sigrid Bølling, Trett. Bondekone fra Normandie, 1888. Olje på lerret, 114 x 79 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland.

Motiv

Trett. Bondekone fra Normandie fremviser en pastoral scene som er typisk for realismens kunst fra slutten av 1800-tallet. Den fremtredende skikkelsen er en bondekvinne i tradisjonelle klær. Hun poserer ved siden av en sti, hvilket gir dybde og perspektiv til komposisjonen. Hennes drakt er nøye detaljert, fra det hvite hodeplagget til de jordfargede klærne, noe som gir en følelse av autentisitet og tilhørighet til landet.

Maleriet presenterer et kraftfullt motiv som bevisst setter kvinnen i sentrum av oppmerksomheten, og dette valget av komposisjon kan tolkes som en appell til betrakterens empati og medfølelse. Kvinnens posisjon i maleriet, i umiddelbar nærhet til betrakteren, skaper en intim forbindelse som trekker seeren inn i øyeblikket hun deler med dem. Hun er plassert i forgrunnen av motivet, noe som gir henne en dominerende tilstedeværelse i bildet. Med ansiktet vendt direkte mot betrakteren, et ansikt som utstråler en nesten uunngåelig kontakt, blir betrakteren dratt inn i kvinnens øyne og blir vitne til hennes stille fortvilelse. Hun har midlertidig avbrutt sitt slitsomme arbeid og tatt et skritt nærmere betrakteren. Dette skaper en dyptgående følelse av nærvær og involvering, og betrakteren blir med på hennes øyeblikk av hvile og ettertanke.

Bondekonens blikk er ettertenksom og ser ut til å være rettet mot noe utenfor billedrammen, noe som gir en følelse av melankoli eller refleksjon. Hennes kroppsspråk er oppreist og verdig, men det er også en subtil følelse av tretthet eller resignasjon i hennes holdning, kanskje en indikasjon på hardt arbeid eller daglige utfordringer. Bak kvinnen står det en annen kvinne som er opptatt med sitt eget arbeid. Dette aspektet av maleriet understreker arbeidslivet på landsbygda og gir dybde til komposisjonen.

Landskapet rundt henne er frodig og levende. Den grønne vegetasjonen varierer i tonalitet og tekstur, noe som gir en rikdom av detaljer for øyet. I bakgrunnen kan en se et idyllisk landskap med små bygninger og en kirkespire, som ligger under en delikat, lysfylt himmel med myke skyer. Denne kontrasten mellom den detaljerte forgrunnen og den mer diffuste bakgrunnen hjelper til med å skape et atmosfærisk perspektiv.

Maleriet fokuserer på det øyeblikkelige avbruddet fra arbeidet og skaper en nærmest filmisk følelse i beskuernes interaksjon med kvinnen. Hun er ikke lenger bare et passivt objekt i et kunstverk; hun blir en levende karakter som deler sitt øyeblikk med betrakteren, og dette skaper et sterkt bånd mellom dem og henne.

Formalanalyse

Bildet er i stående format. Hovedsubjektet, bondekonen, vises i full figur sentralt plassert i den vertikale aksen, og strekker seg over to tredjedeler av denne. Hun står i forgrunnen og litt til venstre for bildets vertikale midtlinjen. Hun vises i et sentralperspektiv, slik at bildet nærmest fremstiller et møte mellom henne og betrakteren, langs stien hun står på. Stien og kvinnens plassering, sammen med horisonten, gir en grovt sett tredeling av maleriet: Et venstre felt som omfatter kvinnen og stien sammen med skråningen og trærne bak, et mindre felt nederst til høyre som omfatter det grønne landskapet, og et enda mindre felt øverst til høyre som omfatter himmelen. Arealene til disse tre feltene har tilnærmet lineære proporsjoner, cirka 4:2:1, som gir en formmessig balanse i bildet. Stien forbinder de to største feltene nederst. 

Horisonten er plassert omtrent ved den øverste linjen i en vertikal tredeling av bildet. Kvinnens midje (overgang fra det blå forkleet til den hvite blusen) er noenlunde i flukt med horisonten, slik at hennes bekledning ytterligere markerer skillen mellom landskap og himmel. Her finnes det enda en formmessig balanse, der blå nederst og sjattert hvit øverst i bekledningen speiler himmelens fargesetting, med den samme blå fargen øverst og den samme sjatterte hvitfargen nederst. Kvinnens kropp er innrammet av stien og den mørke kvistbundten, mens hennes ansikt innrammes med større kontrast av de hvite klesplaggene (blusen og kysen) og de grønne trærne i bakgrunnen.

Fargepaletten består av naturfarger. Bildet domineres av sommergrønne nyanser. En sjattert hvitfarge brukes til å etterligne både skyer og stoffet i blusen, rød oker (et vanlig mineralsk fargestoff mass-produsert i Frankrike på 1800-tallet og brukt til både klesfarging og malingspigment[1]) er brukt til skjørtet og bygningstak, og blåfargen i forkleet gir en god etterligning av vaidblå (vaid; engelsk: woad; utbredt og ofte brukt til klesfarging i Sør-Europa på denne tiden[2][3]). Fargetonene er lyse, nesten duse. Dagslyset er jevnt fordelt over motivet, og det er minimalt med skygge i bildet. Noe skygge foran bondekonen og i bekledningen tyder på at lyskilden er bak henne, men ganske høyt.

Bølling bruker (og bryter med) både lineær, atmosfærisk og teksturgradient-basert perspektiv til å skape dybde i bildet, og samtidig fremheve hovedsubjektet. Perspektivlinjer dannet av stien og skråningen, sammen med horisonten og fjelleggen lengst borte i bakgrunnen, danner linjer som konvergerer på et forsvinningspunkt bak bondekonens torso og venstre arm. Blå fargetone i det fjerne og minkende kornethet (granularitet) med økende avstand inn i motivet (teksturgradient, eksempelvis i detaljene i gresstråene langs stien) illuderer de optiske korrelater til dybdepersepsjon. Men teksturgradient som visuelt element følges ikke slavisk: Stien som er nærmest betrakteren er svært lite detaljert, nesten uten fokus, i sterk kontrast til detaljene i bondekonens sko, sokker og skjørt, og i kvistene som hviler i bakken. Fremstilling og bryting av perspektivelementer bidrar derved til å sette bondekonen i fokus, utover hennes plassering i forgrunnen.

Disse visuelle virkemidler gjør bondekonen til et umiddelbart blikkfang, men plasseringen og posituren hennes skaper en helhet i bildet og trekker frem andre elementer. Hennes høyre arm, torso og den skyfylte himmelen danner en akse av hvit fra lavere venstre til øverst høyre, mens de grønne feltene i åkeren og i skråningen og trærne bak henne danner en fargemessig akse fra nederste høyre kvadrant til øverste venstre kvadrant. Disse aksene krysser omtrent på samme sted der perspektivlinjer og horisonten konvergerer. Andre figurer og elementer blir forbundet til bondekonen av visuelle buer. En slik bue strekker seg fra hennes ansikt forbi hennes venstre hånd og langs tretoppene til kirketårnet i bakgrunnen. Enda en bue dannes fra bondekonens forkle gjennom den andre kvinnen og oksen til gårdsbygningene.

Bølling benytter også malertekniske grep for å fremheve hovedsubjektet i forhold til bakgrunnen. Formene varierer i skarphet. Bondekonen er fremstilt i mer detalj og med sterkere pigment relativt til resten av innholdet. Det er klar definisjon, både i omrisser og i overgang mellom lys og skygge, i kvinnens kroppsdeler og klær, og til kvistene hun har båret på. Kroppen hennes er malt med kompliserte nyanser av farge som viser ujevnheter i huden og hvor hun rødmer. De tynnere stoffene i klærne er fremstilt gjennomsiktig med mange delikate lag av maling, mens tykkere stoff er malt opakt. Man kan skimte bondekonens hud gjennom den lyse blusen, og den røde fargen i skjørtet gjennom forkleet. Små detaljer blir fremhevet med laserende penselstrøk, og elementer i kvinnens ansikt og klær og i kvistene er sterkt detaljert. Kvinnens øyne er særlig godt markert og synes å være større enn naturlig.  Derimot har stien et røffere uttrykk enn resten av maleriet. Penselstrøkene kan tydeligere ses, og stiens materiale kan ikke identifiseres.

Kontekstualisering

Fransk salongrealisme og somrer i Normandie og Bretagne

Setter vi Trett. Bondekone fra Normandie inn i en samtidskontekst går det inn i en rekke med franske friluftsmalerier. Som en følge av fargetubens opprinnelse kunne kunstnerne nå male verkene sine ute i det fri og ferdigstille dem mens de observerte motivene sine[4]. Dette gav maleriene et mer realistisk uttrykk og ble mye å se av i salongene i Paris, derav begrepet salongrealisme. Salongrealismen som var et motsvar av impresjonistenes radikale realisme, er en sammenheng av akademienes kunst og det avantgarde[5]. De prestisjefylte salongene i Paris ble et samlepunkt for kunstnere fra hele Europa og USA og kunstnere strømmet til Paris som på tiden var kunstverdens midtpunkt. Med et stort fokus på kulturell aktivitet og gode læretilbud fikk Paris en sentral rolle. Veggene i salongene hadde mye makt og med en streng jury var det stort å få verkene sine utstilt, fikk man et utstilt verk kunne det gi internasjonal anerkjennelse, og ved flere anledninger fikk Sigrid Bølling utstilt bildene sine på salongene i Paris[6].

En gjengang på veggene i salongene var verk fylt med idealiserende virkelighetsskildringer av klassiske franske landskap og bondeliv presentert i hverdagslige arbeidsscener. Med fransk landskap og bondeliv i siktet var det ikke så unaturlig at regionene Normandie og Bretagne ble et ønsket reisemål for salongkunstnerne. Områdene som er kjente jordbruksregioner i Frankrike hadde et rikt bondeliv og en frodig natur. Sammen med flere kunstnere dro Bølling til Normandie og Bretagne på sommerturer for å finne modeller og motiver[7]. Bondekonen er et kjent motiv som flere salongkunstnere har presentert i ulike former og utrykk, samt er deres triste og slitne utrykk en gjengang.

Referanser

  1. Thomas, Anne Wall. Colors From the Earth, New York: Van Nostrand Reinhold, 1980.
  2. Sagberg, Anne. Vaid – En historie om blått. Orkana Forlag. 2015.
  3. All about Woad, http://www.woad.org.uk/
  4. Danbolt, Norsk kunsthistorie, 202.
  5. Wichstrøm, Kvinneliv kunstnerliv, 117.
  6. Wichstrøm, Kvinneliv kunstnerliv, 40.
  7. Wichstrøm, Kvinneliv kunstnerliv, 118.