Våknende menn i lysflommen
Her kommer det tekst høsten 2023
Motivbeskrivelse
Innholdsanalyse
Fargesymbolikk
Fargene i bildet er klare og sterke, rene og ublandede. De dominerende fargene er gul, rød, grønn og blå, typisk ekspresjonistiske farger, påført i rene flater som gir en uttrykksbærende funksjon,[1] der fargesymmetrien som dannes mellom figurene er relevant. Det skaper først og fremst en harmoni mellom figurene, men kan også forstås som symbolsk fargebruk.[2] Munch bruker disse fargene for å indikere til emosjonene de tre karakterene representerer. Mannen som står oppreist er bekledd i varme røde og rosa toner med innslag av hvite og lyse nyanser. Dette er farger som gir et inntrykk av energi og begeistring, og som kan symbolisere og fremstille ham som et sterkt individ. Selv om ansiktsuttrykket er utydelig, fremstår han lidenskapelig og glad. Rosa symboliserer ofte lidenskap og kjærlighet med positive assosiasjoner, og rødt symboliserer ofte liv og energi,[3] slik at symbolikken i dette tilfellet underbygges. Mannen som sitter er malt i grønn, en farge som befinner seg mellom den kalde og melankolske blåfargen hos den liggende mannen, og den mektige og livsglade rødfargen i den stående. Munch bruker ofte grønt for å symbolisere sjalusi, og her kan den sittende mannen føle misunnelse for den oppreiste mannens høyere tilstand. Men grønt er også et symbol for håp, og i kombinasjon med gult kan det symbolisere vitalitet, håp og harmoni. [4] Blått blir derimot ofte forbundet med det triste og melankolske, og den blå liggende mannen ser dyster ut, med ansiktsuttrykk, fargebruk og positur tatt i betraktning. Han har er også den karakteren som er omringet av de mørkeste fargene på lerretet. Bakken han ligger på er smeltet sammen med mørkere nyanser av blått og grønt, og kan tolkes som at han ligger i et søl av sine egne følelser, som bidrar til denne sørgmodige og gledesløse utstrålingen. Den rennende malingen er i tillegg spesielt fremtredende rundt hans ansikt. Dette gir en dryppende effekt som kan føre tankene til noe vannaktig eller ufullkomment. Nærmest som figuren har gått i oppløsning eller gråter. I en konvensjonell forståelse av fargesymbolikk blir tro, håp og kjærlighet symbolisert ved blått, grønt og rødt.[5] Det er slik fargene fremstår i Våkende menn i lysflommen hvis rosa forstås som en svakere rødfarge. Dessuten er bakgrunnsfargene og dens former urealistiske, og noen av fargene Munch bruker i landskapet finnes ikke i den realistiske naturen, som den grønne og gule himmelen. Man kan tolke fargebruken i bakgrunnen som en skildring av ulike stadier i maleriet, slik tematikken kan forstås. Bak figurene er maleriet inndelt av en oransje og en blå horisontal linje som skiller bakken og himmelen. Fargebruken fremhever denne inndelingen med bruk av sterke, mørke og uttrykksfulle farger nederst, og myke, lyse farger øverst.
Kontekst
Barndommen til Edvard Munch var av det turbulente slaget. Munch hadde i sin oppvekst en dårlig helse, faren hans slet med depresjoner og både moren og søsteren hans døde av tuberkulose.[1] Han fikk derfor tidlig oppleve døden på nært hold, noe som satte spor i psyken hans og som vises i store deler av kunstnerskapet. Han ble opptatt av dødsfantasier i voksen alder og det kommer tydelig frem i maleriene at følelsene hans var av det triste og mørke slaget, noe «Livsfrisen» viser.[2] «Livsfrisen» var en rekke bilder som Edvard Munch malte, der tematikken var kjærlighet, angst og død, med bilder som «Skrik» og «Melankoli» som gode eksempler på angstfulle uttrykk.[3] Etter flere år med misbruk av alkohol på sine utenlandsopphold, endte han til slutt opp på en nerveklinikk i København med nervelidelser i 1908. Etter oppholdet ble psyken hans bedre og maleriene fikk også et mer positivt uttrykk. Han bosatte seg i Kragerø og begynte på et nytt kapittel i livet som gjenspeilte seg i kunsten. Den nye tendensen i kunsten hans vitnet bl.a. om et nytt møte med naturen, en ny følelse av harmoni og en klassisk enkelhet, og ledet til vitalistiske motiver og frie, spontane penselstrøk, som vi kan se i Auladekorasjonene til Universitetet i Oslo.
Referanser
[1] Eggum, «Edvard Munch».
[2] Eggum, «Edvard Munch».
[3] Kirkholt, «Livsfrisen».
Kilder
Eggum, Arne. «Edvard Munch», i Norsk Biografisk Leksikon, 29.6.2022 https://nbl.snl.no/Edvard_Munch.
Eggum, Arne. «Edvard Munch», i Norsk Kunstnerleksikon, 17.9.2019. https://nkl.snl.no/Edvard_Munch.
Kirkholt, Tore. «Melankoli», i Store Norske Leksikon, 25.5.2021. https://snl.no/Melankoli.
Kirkholt, Tore. «Skrik», i Store Norske Leksikon, 25.5.2021. https://snl.no/Skrik.
