En bondebegravelse

En bondebegravelse (1883-1885) er et maleri av den norske maleren og tegneren Erik Werenskiold (f.1855 – d.1938). Maleriet er malt i olje på lerret, format: 102,5 x 150,5 cm og henger i dag på Nasjonalgalleriet, Oslo. Erik Werenskiold er en av Norges mest kjente naturalistiske malere, både i og utenfor sin samtid. En bondebegravelse er et naturalistisk sjangermaleri, som skildrer en realistisk bondebegravelse.

Erik Werenskiold, En bondebegravelse, 1885. Nasjonalmuseet.

Motivbeskrivelse

En bondebegravelse er utført på bakgrunn av noen skisser han gjorde i Vågå, under den tiden han arbeidet med eventyrtegningene (1878). Motivet gjenspeiler en alminnelig bondebegravelse. Werenskiold har malt et naturalistisk kulturlandskap, med grønne daler og snøkledde fjell i bakgrunnen. I enden av dalen sees gårdshus som henviser til store avstander mellom bygdene. I mellomgrunnen avbildes det kors og frodig gress. Gravfølget er samlet rundt en grav plassert i forgrunnen. I gravfølget er flere generasjoner representert. Bøndene er kledde for anledningen, iført skjorter, vest og bukse. Kvinnen er kledd i kjole og bærer i tillegg sjal og skaut. Klokkeren som leser bønnen skiller seg ut fra resten av gruppen da han er kledd i dress.

Den avdøde har nettopp blitt lagt i jorden. Gravfølget er taust og innelukket med hodene bøyd ned mot graven. I graven står det en påle, som er en gammel tradisjon ved gravlegging. Gravfølget skulle sette en påle i jorden til presten kom og kunne utføre jordpåkastelsen. 

Formale virkemidler

Komposisjon

En bondebegravelse er malt i breddeformat og i sentraltperspektiv. Likfølget står i en halvsirkel rundt graven, og horisontale linjer deler bildet i forskellige seksjoner. Steingjerdet danner en horisontal linje og ligger på det gylne snitt. 

Organiseringen av billedrommet og bruken av farger skaper dybde i maleriet. Forsvinningspunktet dannes ved å trekke diagonale linjer fra venstre- og høyresiden inn mot midten. Menneskenes positur skaper også vertikale linjer, som dermed bryter med de horisontale linjene. Dette skaper dynamikk fordi de treffer ulike punkter.

Werenskiold naturalietiske framstilling av landskapet gir et dypt bilderom. Et atmosfærisk perspektiv gjør bakgrunnen diffus. Samspillet mellom landskapet og gravfølget får motivet til å virke mindre flatt og levende, og avstanden mellom kvinnen og klokkeren på venstre side gir motivet mer bevegelse. De andre på høyresiden overlapper hverandre noe som skaper dybde. De ulike ansiktsretningene får også frem en spenning i bildet. 

Lys og farge

Lysvirkningen er frontal og kraftig. Fargeholdningen er naturtro i frisk grønt, hvitt og svart,blått og brunt med enkelte innslag av rødt og gult. Werenskiold har fokusert på å få frem lysspillet i naturen. Kontrastene står også sterkt og preger vår oppfatning av bildet, særlig mellom det hvite og det gråsvarte. Hvitfargen skiller seg fra de andre fargene fordi den kontrasterer med dem, og dette fører til at blikkfanget faller på menneskene, deretter graven. Denne effekten ville ikke ha vært mulig uten en mørk farge som svart. Ved bruken av så vidt ublandede farger av hvitt, lysgult og rødt, lagt på i lag har Werenskiold skapt effekten av et høylys.

Teknikk

Werenskiold har benyttet ulike teknikker i maleriet. Bakgrunnen er dus og myk, i forgrunnen er det brukt en nubbete strøkteknikk som gir et litt klattete preg, mens mellomgrunnen er mer detaljert.
Figurene  er detaljert utpenslede og fremstår på den ene siden realistiske, men også et skulpturelt uttrykk, i forhold til landskapsmotivet som er friere og mer likt et friluftsmaleri. 

Werenskiold har hentet inspirasjon fra de franske friluftsmalerne og lagt malingen ublandet på i flere lag som skaper effekten av et høylys ved at fargene smelter sammen når betrakteren står litt på avstand. Høylyset er typisk for en varm sommerdag på fjellet og "det levende lyset" var noe de franske friluftsmalerene i sin "école rustique" som Werenskiold sluttet seg til da han bosatte seg i Paris i 1881. 

Ikonologi

På slutten av 1800-tallet ble flere norske kunstnere inspirert av de franske friluftsmalerne. Deres naturalisme var preget av en ny og frisk fargebruk. De la vekt på belysningsfargen som kommer fram når sollyset skinner på gjenstandens egenfarge. Det var det nye fargesynet som påvirket de norske kunstnere mest. Man la mer vekt på lokalfargens toner og ble dermed mer opptatt av belysningsfargene i motivet. Det ble skapt en spesiell forkjærlighet for det sterke sollyset som vi ser er et kjennetegn i de fleste naturalistiske bildene.

Da Erik Werenskiold reiste til Paris i 1881, hadde han erklært seg selv som naturalist og var opptatt av å skildre den norske naturen og livet utenfor byen. 

Naturalismen fokuserte på naturtro og detaljerte gjengivelse av virkeligheten. De sentrale temaene for Werenskiold var samspillet mellom menneske og natur. Den norske bonden ble derfor en vesentlig inspirasjon for ham. Han var også opptatt av samspillet mellom menneske og natur, hvor figurene er i naturen og skal smelte sammen til en sann enhet. Werenskiold brukte det modulerende lyset som friluftsmalerne var opptatte av og former landskapet uten skarpe konturer eller linjer.

Bibliografi

Tschudi-Madsen, Stephan, et.al. "Nasjonal Vekst", bind 5. Knut Berg (red.), Norges kunsthistorie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1981.

Werenskiold, Marit. "Erik Werenskiold." Norsk biografisk leksikon online, oppsøkt 29.10.2013. http://nbl.snl.no/Erik_Werenskiold/utdypning

Østby, Leif. Erik Werenskiold. Oslo: Grøndahl og Dreyers Forlag AS.