Studium (med fem figurer)

Motivbeskrivelse

Kontekstualisering

Charlotte Gyllenhammar arbeider, som mange jevnaldrende kunstnere, innenfor en postmodernistisk stil med utgangspunkt i det selvbiografiske og med fokus på det figurative og narrative. Spenningsfylte og flertydige kunstverk, samt måten hun trekker inn eldre arbeidsmetoder og materialer i de figurative bronseskulpturene er også trekk fra 1980-tallet, 1990-tallet og 2000-tallet. Resten av kunstnerskapet hennes står i stil med 1990- og 2000-tallet med bruken av video, digital kunst, iscenesatt foto og en blanding av politiske og subjektive fortellinger. Bronseskulpturene av barn skiller seg fra det hun pleier å arbeide med i materiale, men skulpturenes klassiske uttrykk og realisme står i stil med nye tendenser innenfor skulpturkunsten de siste årene, som kommer til uttrykk hos kunstnere som Frode Mikael Lillesund, med verk som Harald Hårfagre og Kvinnefigur, og Kirsten Kokkin med Adolescence eller Siblings. Kunstnerskapet hennes gir dermed inntrykk av kontinuitet i forhold til hennes generasjon og dagens kunst.

Barnemotiver er noe mange kunstnere har arbeidet med de siste tiårene, som Sally Mann, Ron Mueck og Jonathan Hobin, og mange har tatt utgangspunkt i det uskyldige og sårbare barnet i møte med voksen tematikk. Hos Gyllenhammar dukker barna først opp i Fruit of love, Pojke, Flicka og kjeledressen kom inn med Betrakteren og Out. Hun utviklet seg fra noe nonfigurativt i Fruit of love til noe svært realistisk med stiliserte innsalg som vi ser i studium.  Som hos de øvrige nevnte kunstnerne ser vi en dualitet mellom det uskyldige og ubehagelige i arbeidene hennes, og hun har som Jonathan Hobin plassert flere barn i kontekst med terror eller dramatiske hendelser. Hun sier selv at hun bruker barn fordi barnet er en figur vi konfronteres med, og som forsterker følelsene våre ved å minne oss om våre egne barn eller egen barndom. Hun påstår at barnet er det siste tabu i vår moderne kultur, og at når det kommer til barn setter vi grenser i en ellers grenseløs verden. Det oppstår et rom som åpner opp for våre egne projiseringer, noe som kjennetegner store deler av kunstnerskapet hennes. ’’this important aspect of  her work contributes to their ever-present concentrated tension. However, the concentration points us in the direction of a center that we ourselves have to fill with content. Maybe that is what is so uncanny’’`

==

Bibliografi

‎