Jernbanefaun

• 
• 
• 
• 
• 
• 

Fritz Røed, Jernbanefaun, 1960/1995.          Foto: Arthus Sand.

Motiv

Jernbanefaun er et relieff på 290x420 cm laget av Fritz Røed i 1960 og endret i 1995.

Ikonografi

I jernbanefaun viser Fritz Røed i tittelen både til jernbaneskolen som verket opprinnelig var laget til, og også til faun, et skogssvesen og via motiv til kentauren. Førstnevnte var en naturguddom fra romerske myter, en natur- vokter og guddom som ble dyrket som fruktbarhetsgud, avbildet med et menneskets overkropp og en geit sine to bakben. Vesenet Røed har brukt i sin avbildning er imidlertid en kentauren, en gresk mytisk skapning er beskrevet som et kjødelig, krigersk og demonisk vesen, med en manns overkropp og en hest sin underkropp med 4 bein.

Sommerfuglene er i noen kulturer symboler for skjønnhet på den ene siden og gledens forgjengelighet på den andre, hvor sommerfuglens metamorfose blir symbol for menneskets egne sjelelige forandringer og at sluttstadiet i metamorfosen skal gi håp om frigjørelse fra jorden. De to flyvefiskene er også tvetydige, vingene gjør fiskene eksotiske, samtidig som de er nært knyttet med en tradisjonell primærnæring i Norge, som igjennom historien har vært essensielle for nasjonen, ernæringsmessig og som næringskilde. Utformingen av fiskene, samt dissonansen mellom det eksotiske og tradisjonelle gjør at vingene og selve fiskene ser unaturlige ut i sammensetning og har en foruroligende likhet med bomber. Fløyten er malt i gull, en farge som siden oldtiden har blitt brukt til å illustrere noe guddommelig eller opphøyet,[4] noe som gir den en særposisjon som blikkfang og en forventning til betydning i bildet. Fløytespill er knyttet til faunen virksomhet, som symboliserte lidenskap og forførelse for grekerne.[5] På den ene siden kan dette være en referanse til menneskets dualisme, med kapasitet for godt og ondt, (faun vs. Kentaur), dog få klassiske fabeldyr er kjent for sin rene- ondskap eller godhet. Dette forgjengelige uttrykket kan igjen være en referanse til det teologiske fakultet, som var og er senen bruksendringen var myntet på.

[1] Store Norske leksikon, Faunus, 10.09.2016.

[2] SNL, Kentaur, 10.09.2016. - for kentaurer og Dionysios.

[3] Biedermann, symbolleksikon, 356.

[4] [4] Store norske leksikon online, s.v. ”Fargesymbolikk”.

[5] SNL, Fløyteintrumenter. 10.09.2016.

Kontekst

Kunstverket følger byggets kulturelle historie og skifter ikke fysisk plass. Byggets kulturelle forandring består av et eierskifte i 1991 mellom NSB lokomotivskole til UiO sitt eierskap, 4 år etter utfører Fritz Røed en bruksendring av kunstverket i forbindelse med innsettelse av 2 nye vinduer på veggen hvor kunstverket står, denne forandringen går ut på at ornamentene rundt ‘‘faunen’’ blir byttet ut. Fra et linje- og tunnelornament til sommerfugler og flyge-fisk. Jernbanefaun kan slik forståes som både en del av byggets identitet og som identitetsskapende for bygget selv ved verkets tette sammenknytting til byggets kulturelle forandring. Den første utformingen fra 60-tallet har en åpenbar referanse til NSBs pensum, mens det nye utsende får et mye friere referanseverk.

Opp til 60-tallet hadde norske skulptører vært engasjert i monument fasen, da etterkrigs Norge hadde et enormt behov for både å stadfeste seg som et land med egen identitet og historie og slik ta avstand til verdenskrigens homogene ensartede kunstforestilling, samtidig som dette var en fortsettelse på unionsoppløsningens identitetbyggende tanker, var det kanskje aller viktigst også å lage monument over alle falne nordmenn fra krigen. Kravene til disse skulpturene var gjerne klassisk akademiske, men i løpet av 60-tallet fikk imidlertid norsk skulptur utfolde seg i modernismen, - en gren malerne i Norge hadde utforsket en stund alt.

Inngangen til modernistisk skulptur var igjennom deformering av og innenfor tradisjonelle rammeverk, noe som stemmer godt overens med jernbanefaun. Det nasjonale identitets byggende forsøket på å skape et nordisk kunstuttrykk er en kontinuerlig strømning igjennom historien, før hadde dette ofte handlet om hva som skulle avbildes (fjell, fjord og historiske og religiøse malererier), men på 60-tallet fikk debatten flere alternativ til hvordan kunsten kunne se ut og følgelig bedømmes, på mange måter er dette en strid for og imot modernismen. Debatten tok for seg hvordan teknisk kvalitet skulle bedømmes etter hvorvidt kunst lignet på hva det skulle avbilde eller hvorvidt det skulle bedømmes etter kreativ abstraksjon av det formale, og dermed om kunst hadde sin verdi ut ifra sin referanse til sitt motiv eller en egenverdi. Modernismen innebar en åpen uenighet om hvordan kunst skulle se ut, noe som åpnet for en demokratisering av kunst, hvor de to retningene kunne leve parallelt. Som i sin tur muliggjorde det brede mangfoldet av ulike uttrykksformer og stadige nye forsøk på fornyelse som skapte nye sub-retninger innenfor alle kunstgrener og som kjennetegner modernismen.

Etterkrigstidens store behov for boligtuttbygging ble benyttet som en arena for å formidle kunst i det offentlige rom, noe blandt annet Fritz Røed uttførte mange arbeider rundt, som videre demokraserte kunsten, som i takt med optimisme og fremtidstro i etterkrigstiden passer godt som kontekst til Fritz Røed sitt lekne uttrykk; et uttrykk han utviklet på 60-tallet og beholdt resten av sitt liv. Det er ikke urimelig å tro at han ønsket å være det originale konseptet til jernbanefaun tro da han endret alt untatt "faunen" og tittelen i 1995. spesielt da de nyskapende begrepene til 1990-tallet ikke passer overens med jernbanefauns uttforming. I likhet med mange andre skulptører på 90-tallet fortsatte han istedet å utforske og videreutvikle sine egendefinerte rammeverk med skulpturen som media, noe som i det sistnevnte tiåret gjerne ble kritisert for å verne om tradisjonelle formale begreper.