Forskjell mellom versjoner av «Å lytte til»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Motivbeskrivelse)
Linje 20: Linje 20:
  
 
== Litteratur ==
 
== Litteratur ==
 +
Danbolt, Gunnar. ''Norsk Kunsthistorie – Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag.'' Oslo: Det Norske Samlaget, 2018.
 +
 +
Drønen, Live, «Fargemesteren», ''Subjekt,'' (31. januar 2017). Oppsøkt 10. september 2021 fra https://subjekt.no/2017/01/31/subjektet-irma-salo-jaeger/
 +
 +
Rajka, Susanne. ''Eksperimentelle tendenser i norsk billedkunst I 1960-årene.'' Oslo:HiO-rapport nr. 1, 2006.
 +
 
=== Referanser ===
 
=== Referanser ===
 
[[Kategori:Nasjonalmuseet]]
 
[[Kategori:Nasjonalmuseet]]

Revisjonen fra 22. okt. 2021 kl. 15:40

Å lytte til er et maleri av Irma Salo Jæger fra i 1998. Det er malt med olje og tempera på lerret, og måler 162 x 131cm. Bildet befinner seg i Nasjonalmuseet i Oslo.
Irma Salo Jæger, Å lytte, 1998. Olje og tempera på lerret, 162 x 131 cm. Foto: Børre Høstland.

Motivbeskrivelse

Å lytte til er et nonfigurativt verk som domineres av vertikale, geometriske former og ekspressive farger i skiftende valører av primærfargene rødt og blått, samt gult, med blå som hovedfarge i motivet. Maleriet består av to røde vertikale rektangler, et gult vertikalt rektangel og et smalt gult vertikalt felt. I tillegg en blå geometrisk form bestående av et trapes på et rektangel. Et rektangel med en blanding av rødt og blått til høyre skiller seg ut fra de klare fargene ellers. De fargemettede formene varierer i bredde og fargene opptrer i ujevne intervaller. Rektanglene er omrisset av tynne, mørke streker. Avbrutte, tynne skisseaktige streker løper horisontalt flere steder i billedflaten. En tynn, hvit linje danner midtakse i bildet vertikalt, skaper symmetri og bidrar til harmoni i bildet. Salo Jæger har brukt olje og tempera i dette og flere verk, fordi hun ønsker effekten av en mattere overflate i bildet og de lysbrytende kvalitetene og fargenes utstråling som de gamle bindemidlene gir (Ugelstad 31). Hun bruker fargeteori for å skape dybde i motivet: De varme røde og gule formene synes å stå i forgrunnen mot de kjøligere blå i bakgrunnen. Maleriet fremstår innrammet av et blått rektangel på venstre side og i over- og underkant av motivet, mens det på høyre side avgrenses av et rødt rektangel. De blå horisontale panelene kan gi en illusjon om en fortsettelse utover rammen til høyre og at de vertikale geometriske formene imellom gjentar seg. Kunstneren lager ikke en plan eller skisse i forkant av et nytt arbeid på lerretet, men bestemmer kun forholdet mellom høyde og bredde (Dæhlin 84). Salo Jæger sier hun fornemmer når tilsynelatende tilfeldig plasserte malestrøk og linjer i maleprosessen, som den gule flekken i det blå trapeset, blir riktig (Drønen, hvilken side?).

Konstruksjonen til maleriet med de strenge geometriske formene, som kan minne om arkitektur, kan oppleves å stå i motsetning til Salo Jægers ønske om å påvirke følelser og sanser gjennom fargebruk. Vi må ta vare på fargene, sier hun, og søking etter fargeatmosfære er hennes hovedanliggende.

Kontekst

Irma Salo Jæger maler nonfigurativ, abstrakt kunst og begynte sin karriere i slutten av 1950-tallet.[1] Abstrakt kunst hadde sin opprinnelse i starten av 1900-tallet med kunstneren Vassilij Kadinskij. Kandisnkijs fargeteori går i hovedsak ut på at ulike farger får frem ulike stemninger og følelsesuttrykk, noe man ser er viktig for Salo Jæger. Han var også opptatt av fargenes musikalitet og hvordan fargene spiller på hverandre. Dette har en påvirkning på verket Å lytte til.

De senere verkene til Salo Jæger bruker geometriske former som minner om Piet Mondrian og neoplastisismen. Der var bruken av primærfarger og rette linjer og avgrensede flater med svart omriss. Midten av 1900-tallet var preget av en rask teknologisk utvikling og dette påvirket også kunsten på denne tiden. Derfor begynte Salo Jæger å eksperimentere med kinetisk kunst og installasjoner. Etter denne perioden gjenopptar hun malerkunsten og starter en ny periode med spesielt fokus på fargebruk.

Å lytte til er et eksempel på den typiske kunsten til Salo Jæger på 1990-tallet. Man ser et tydelig skille mellom de ulike fasene i den kunstneriske karrieren hennes. De klare primærfargene avskilt av geometriske former var hoved motivet i de seneste verkene hennes.

Musikalitet

Irma Salo Jæger er inspirert av Kadinskij, som var opptatt av fargenes musikalitet og samspill, noe man ser igjen Å lytte til.[2] Kunstneren sammenligner måten hun maler på med å spille et strengeinstrument. De riktige strøkene er akkurat som toner spilt riktig.[3] Man ser tegn av denne maleprossessen i dette maleriet; de geometriske figurene er komponert på en slik måte at det danner en rytme i bildet. De horisontale linjene, bryter de vertikale og danner en bevegelse som nesten kan oppleves som en melodi som utfolder seg. Selv om strekene og linjene virker tilfeldig plassert, virker de likevel plassert riktig. Maleriet er malt på en slik måte at det kan nesten oppleves som et musikkstykke.Å lytte til gir asossiasjoner til noe musikalsk. Maleriets vertikale form brytes av de horisontale formene gjør at man får en blanding av harmoni og dynamikk; som når et harmonisk musikkstykke brytes av en uventet tone.

Tittel

Tittelen Å lytte til gir en videre assosiasjon til noe musikalsk.

Litteratur

Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie – Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2018.

Drønen, Live, «Fargemesteren», Subjekt, (31. januar 2017). Oppsøkt 10. september 2021 fra https://subjekt.no/2017/01/31/subjektet-irma-salo-jaeger/

Rajka, Susanne. Eksperimentelle tendenser i norsk billedkunst I 1960-årene. Oslo:HiO-rapport nr. 1, 2006.

Referanser

  1. Danbolt, Norsk Kunsthistorie - Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 434
  2. Rajka, Eksperimentelle tendenser i norsk billedkunst i 1960-årene, 126
  3. Drønen, "Fargemesteren", 2017